OVER SJUSJØFJELLET ETTER 2 KM - OPTIMISTISK PÅ VEI INN I FJELLHEIMEN
Uttrykket «å løpe til krampa tar deg» blir for snevert når jeg skal beskrive lørdagens innsats i UltraBirken. Krampa tok meg etter 25 kilometer, da var det ennå 32 kilometer igjen til mål. Det eneste overraskende med dette var at krampene kom tidligere enn jeg hadde ventet, og det stoppet selvsagt ikke KrampeGammel’n fra å fullføre – det tok bare så forferdelig lang tid.
At det tok lang tid var heller ikke overraskende. Jeg jogget gjennom løypa for 7 uker siden i en fart som tilsvarer ca 9 timer etter de siste løypeendringene. Jeg sa derfor før løpet at 8:30 var sannsynlig sluttid – det ble 8:31:01. Utrolig sakte – men jeg fullførte!!
Hvis jeg ser bort fra to lokale karuselløp for å teste magen var dette første konkurranse siden UltraBirken 2010. Jeg var allerede skadet den gangen, og resultatet ble omtrent identisk – men med den store forskjellen at den gangen var jeg kjempeskuffet over resultatet – nå var jeg fornøyd over å ha fullført.
ROLF OG DIDRIK KLARE FOR ULTRABIRKEN.
DIDRIK - NAPRAPATEN MIN - IMPONERTE MED 3.PLASS...
I DAG PLAGET HAN MEG PÅ BENKEN.
MARTHE OG RITA DELTE SEIEREN I KVINNEKLASSEN.
RITA SER UT TIL Å TA SEIEREN PÅ FORSKUDD (?)
Strålende vær og blaute sko
Det var stålende vær for ultraløping denne lørdagsmorgenen. Lettskyet, noen få varmegrader og nesten vindstille. Etter en biltur i selskap med Gunnar Fæhn var vi framme ved Håkons Hall fem minutter før bussavreise til Sjusjøen Langrennsarena. Sekk var klargjort med drikkepose og noen gel’s, jeg var en av fem som ble utstyrt med test-GPS, og siste del av forberedelsene var å ta på meg forhåndsblauta sko. Blaute sko? Ja, løpesko flest utvider seg når de blir bløte, og med verdens stiveste skrott er det greit å slippe å stramme skoene underveis. Altså blauter jeg skoene og kan deretter foreta en stramming som holder til mål… Tynne gamasjer sørget i tillegg for at smårusk ikke kom ned i skoene eller at lisseknutene ble slitt opp. Jeg var vel også den eneste som hadde forhåndspreparart et eget løypekart i stor målestokk – kjekt å ha!
TO BIRKEBEINERE HOLDER STYR PÅ 83 ULTRALØPERE LIKE FØR STARTEN PÅ SJUSJØEN LANGRENNSARENA
Raste av gårde – de andre altså
Så gikk starten. Alle de hyggelige løperne jeg hadde pratet med få minutter tidligere var ikke lenger like hyggelige, de raste av gårde – med en viss bergenser som den hissigste – og jeg var der jeg hadde regnet med å være; bakerst i feltet. Det vil si, jeg var blant de bakerste. Utrolig nok var det en del andre som klarte å bevege seg like sakte i motbakkene ut fra start – så når vi kom til Sjusjøfjellet etter 2 kilometer motbakke hadde jeg 4-5 løpere bak meg, og ytterligere noen jeg hadde øyekontakt til. Faktum er at jeg aldri var bakerst og slik sett holdt jeg ikke hva jeg hadde lovet. Bjørn Hytjanstorp som tok bilder på Sjusjøfjellet kom med en oppmuntende melding om at jeg lå 10 minutter bak teten etter 20 minutters løping.
TROND IDLAND PÅ SJUSJØFJELLET. HAN ER EN AV MANGE LØPERE SOM PRØVER Å KVALIFISERE TIL NESTE ÅRS VM I TERRENGULTRA. HAN HADDE FEBER OG MÅTTE STÅ AV TIDLIG - SÅ I DAGENS LØP VAR DET FØRST OG FREMST ARILD CRISTOPHERSEN, SVERRE SLETHAUG OG DIDRIK HERMANSEN SOM STYRKET SINE AKSJER. DE TRE SKILTE SEG UT MED TIDER PÅ SÅ VIDT OVER 4:20!
Enkel salto
Det blåste litt i snaufjellet, men det var ikke plagsomt. Akkurat passe til at det var greit å løpe med jakke utenpå super’n. Selve jogginga gikk veldig lett de neste tre timene. Det var herlig fjellterreng og bra sikt i alle retninger – det var hele tiden løpere å prate med eller se foran seg – og det var variert og fin – og godt merket løype. Allerede etter 45 minutter gjorde jeg et rundkast da en stein eller rot tok beinkrok på meg. Det var en enkel salto – og hardt møte med fjellet, slik at jeg lenge var litt nærvøs både for ryggsmerter og vonde knoker. Det gikk heldigvis bra denne gangen også, og jeg måtte beherske meg for ikke å øke farten. Jeg gikk i alle bakker som var «brattere enn veldig slakke».
Litt raskere enn skjema fram til Pellestova
Det gikk ca 1 min/km raskere enn «skjemaet»… og jeg tok igjen noen løpere. Løp litt sammen med to unge Lillestrømkarer som debuterte, og litt lenger sammen med Marit – men over Krikfjellet og Hitfjellet var jeg alene, og koste meg med utsikten og overraskende grei «løping». Rondane lå der litt til høyre og minnet om at fjellene her på platået var at det mer enn snille slaget med tanke på «bestigning». Jeg tror faktisk jeg koste meg i dette partiet, selv om det var litt frisk og kald vind midt i mot.
På stiene ned fra Hitfjellet tok jeg igjen to løpere, Thorsten som brøt og Bjørg Marit, og inn mot Pellestova tok jeg også igjen Knut og Leila fra klubben. Fram til Pellestova på 24 kilometer hadde underlaget vært snilt fjellterreng – og jeg følte meg overraskende pigg (noe som snart skulle gå over). Servicen på mat- og dropbagstasjonen var førsteklasses. Jeg rasket med meg et par brødskiver, en banen og litt lefse og jogget videre sammen med Laila som også var rask her.
JEG PASSERTE BJØRG MARIT TIDLIG I LØPET,
MEN MELLOM KRAMPESTOPP 1 OG 2 HADDE VI FØLGE
Så kom krampa og tok meg
Det var ikke lenge vi hadde selskap, Leila og jeg. Allerede nederst i bakken opp mot Nevelfjell kom krampa og «tok meg». Innsiden av venstre lår, umulig å løpe videre… det ble 2-3minutter massasje og tøying, i denne omgang – og mer enn nok til at Leila forsvant og senere slo meg med 45 minutter! Trønderen Ole Christian passerte meg også, men han skulle jeg hilse på igjen senere.
Plutselig var alt så jækla tungt, og toppen på Nevelfjell var så uendelig langt unna og høyt oppe. Tuslet meg oppover, og ble tatt igjen av Bjørg Marit på toppen – og dermed hadde jeg igjen hyggelig dameselskap selv om vi ikke pratet så mye. Det var puslete løping i det steinete partiet ned fra Nevelfjell, litt dumt siden det her var masse turgåere i begge retninger – men bena var vonde og lite samarbeidsvillige. På stien ved Løvisåsen etter ca 35 kilometer kom innsidenavhøyrelår-krampa, og dermed måtte jeg vinke farvel til Bjørg Marit også – som til slutt distanserte meg med en halv time. Her ble jeg også passert av Thorstensen & Thorstensen.
La opp som løper og ultraløper
Det gikk ganske raskt å massere ut krampene, GPS’en røper ca 2:30 stopp ved begge de to første krampestoppene. Verre var det at joggefarten var lavere enn lav – og løpsfølelsen på at absolutt lavmål. Mellom Løvisåsen og Lunkefjell la jeg opp som ultraløper, jeg la også opp som løper i det hele tatt. Det var seriøst ment – der og da! Et lite lyspunkt var det at jeg hele tiden hadde øyekontakt med trønderen – som jeg også løp (jogget!) forbi på vei ned fra Lunkefjell.
ETTERFYLLING AV DRIKKEFLASKE ETTER 37 KM
Varierende selskap videre
Andre dropbagstasjon var der vi krysset Nordsetervegen. Der var også Aslak med klubbens beachflagg og servering av cola. Jeg la igjen ca 5 minutter her mens jeg drakk cola, etterfylte drikkesekken, tok av jakka og masserte beina litt. Nå kom også Marit og tok meg igjen, hun hadde jeg ikke sett siden Kriksfjell (ca 15 km )…. Vi løp litt sammen, men hadde ulike perioder med opp- og nedturer – så vi var vekselvis først og ute av syne for den andre den neste mila. Her hadde jeg en periode hvor jeg motiverte meg med å innvilge 1 min gåpause hvert 4.minutt, men det gikk tungt, og pluselig så jeg også Gunnar og Kelley komme bak meg.
BJØRN HADDE FORFLYTTET SEG FRA SJUSJØFJELLET (2 KM) TIL AVSKÅKÅLIA (45 KM ).. OG TOK ALLE BILDENE JEG SENERE KUNNE LEGGE UT I REPORTASJEN PÅ KONDIS.NO. HER KOMMER SVERRE I TET, MEN BAK NÆRMER ARILD SEG, SOM LITT ETTER PASSERTE SVERRE OG SLO HAN MED 3 MINUTTER.
Når vi passerte Bjørn som tok bilder ved 45 kilometer var vi fire løpere ganske tett sammen – uten av noen av oss egentlig løp sammen. Marit, Gunnar og Kelley, med meg bakerst. Rett foran var også Simen (som vi hadde tatt igjen). Bena var nå bedre, men kroppen veldig sliten – likevel fikk jeg ei luke til de andre før en ny krampestopp ga nye 2,5 minutter med massasje. Heretter vekslet det mye, der jeg likevel var mye sammen med Gunnar. 7-8 kilometer før mål fikk jeg luke til de andre og tok nesten igjen Marit, men da kom dagens fjerde (og heldigvis siste) krampestopp. Kelley passerte også, mens jeg fikk selskap av Gunnar videre. Det gikk saktere enn sakte, og vi spekulerte på om vi ville komme under 9 timer.
Dagens opptur, siste 3 km
Med 3 kilometer igjen kom plutselig kreftene tilbake. Vi hadde løpt en drøy kilometer unnabakke, og uten at jeg la merke til det fikk jeg en stor luke til Gunnar. Derfra gikk det i nær normal løpsfart til jeg kom inn i løypene til UngdomsBirken der det var masse løpere og publikum – og farten ble skrudd opp enda mer. Det gikk ikke veldig fort, men i alle fall under 5 min/km. Kelly ble passert en drøy kilometer før mål og med hyggelige tilrop fra mange kjente de siste 4-500 meterne løp jeg inn til 8:31:01.
JEG STOPPET 20 METER FØR MÅL OG TOK BILDE AV MÅLSEILET.
INTERVJUEREN INSISTERTE PÅ Å TA BILDET PÅ NYTT, SÅ HUN FIKK FOTOAPPARATET MITT OG HER LØPER JEG I MÅL FOR 2.GANG.
I mål ble jeg intervjuet i minst 2 minutter av speaker, og merkelig nok var kroppen i veldig mye bedre shape enn den hadde vært de tre milene fra 25 til 55 kilometer. Jeg legger likevel ikke opp (!) – og jeg fant jo motivasjon i at jeg faktisk hadde sett andre løpere underveis i dag, at jeg slo 12 av 83 startende, og at skadene ikke hadde hemmet meg mye - utover at de er årsak til et alt for dårlig løpsgrunnlag (22 km/uke hittil i år).
GUTTA BOYS, DAGENS TO ELDSTE DELTAGERE (125 ÅR TIL SAMMEN).
EN TIME SENERE FEIRET VI MED STEKT RIS PÅ EN KINARESTAURANT.
Nå, fire dager senere, er kroppen helt OK. Bekken, lyske og hæl er ikke verre enn før UltraBirken, og det eneste som kan true deltagelsen i Nordmarka Ultra Challenge om 9 dager er tidsklemma. Med full jobb, masse kondis.no arbeid og klargjøring av hus/hage til foto/takst/visning er det null tid til trening og andre forberedelser. Netter med for lite søvn fortsetter som i ukene før UltraBirken… så NUC får jeg eventuelt ta på sparket – om jeg får tid. Ole flytter ut av huset her NUC-lørdagen, og huset må være klart til foto og takst 2 dager etter.
Ooops, det skal være 58,19 km!!
DET HADDE IKKE GÅTT FORT, MEN DET VAR JO AKKURAT SOM STIPULERT.
SELV JEG BØR VEL KUNNE KLARE DETTE PÅ SUB 7 TIMER...
kanskje neste år?
