100% frihet... løping uten digitale duppeditter

...10 sek selvutløser funka på første forsøk...

 

En eller annen gang på dagens løpetur i Fenstadterrenget slo det meg hvor behagelig det var med et par timer avbrekk fra mobiltelefon, pc, musikk. Løpeturene alene i terrenget gir superdatamaskinen under topplokket anledning til litt random tenkning... ikke styrt av annet enn det som tilfeldigvis raser gjennom hjernebarken - og faktum er at en totimerstur gir rom for en hel del temaer av både idrettslig karakter, jobbmessige ting og private ting.

Når jeg løper i kjente runder som i dagens "Olavrunden2" går løpinga på autopilot... og tankene får enda friere spillerom. Det er befriende, og det er ofte kreativt. Ikke sjelden er det første jeg gjør når jeg kommer tilbake til bilen eller inn av døra hjemme, å finne fram penn og papir for å notere ned noe av det jeg har "planlagt".... men det er som med nattlige drømmer, halvparten er glemt før penn og papir er funnet fram.

...dagslys? Klokka var i allefall 13:00...

 

Tidlig på dagens tur kretset tankene rundt noe så viktig som tittelen på neste blogginnlegg, dette altså. Det lå an til noe slikt; "VANNskelig å motivere seg til uteløping". Med den værtypen vi har hatt i sommer og høst er veien over dørstokken lenger enn lang. Nå sent på høsten vil jeg gjerne 1: ha frost i bakken 2: litt snø i terrenget 3: fint vær og 4: treffe folk på tur. I dag var ingen av de rammebetingelsene på plass, ikke overhodet! Det regnet, det var enda våtere enn det våte vi har hatt tidligere i høst (er'e mulig?), det var mørkt selv om det var midt på dagen - og det var mest motbakke og tung pust så tidlig på turen.

Så skjer det som alltid skjer, ALLTID.

Det ble hverken lysere eller mindre vått og sølete, jeg kunne ikke bli våtere enn jeg allerede var, men jeg koste meg likevel! Når den gamle skrotten kom i siget var bakkene mindre bratte, vannet mindre vått og bena lettere enn for en halvtime siden. Tankene fikk vandre fritt, de mest framtredende lydene var tassinga (og plaskinga) fra Salomonskoa, de fossende bekkene som har formert seg som lemen de siste månedene, og en gang i blant et fly som hadde jukset litt med flyruta østover fra Gardermoen.

...den lille sildrebekken...

 

Det var selvsagt ingen fare for at jeg skulle snuble i dørstokken i dag og trekke inn igjen. Jeg er gammel nok til å vite at bare jeg kommer meg ut og i gang - så kommer belønningen.... og har jeg noen gang angret på at jeg tok DEN løpeturen? ...tror ikke det! Møtte jeg noen andre på to timer i skauen? Nix!

...vått og grått vær, men skogen lokker likevel... Parkeringsjordet var lite kjørbart... men trengselen var ikke større enn at jeg parkerte i vegkanten.

Det ble fire dager uten trening etter forrige helgs ultraløp i Vestfold - mest fordi jeg ventet på den nye spinningsykkelen. Nå er sykkelen på plass, så de siste fire dagene har gitt en 2-timers intervalløkt på spinningsykkelen, litt mer sykling og styrketrening, 1 time på vei og dagens 2-timers i terrenget.

FARSDAG:
I dag var det forresten farsdag, og junior laget den flotte montasjen ovenfor som han la ut på facebook med hilsen til "Best Dad Ever"... der bildemotivene er fra CykelVasatest i 2011, fallskjermhopping i 2011 og TopGear turen i år.