Det er mye snø på østlandet og det advares mot elg som trekker ned mot veiene. Sjøl bor jeg "på landet" i Fenstad - og er vant med å se elg både i skogen, på jordene og trekkende over veien. Men.. så mye elg som nå nhar jeg aldri sett. Hva pokker drev elgjegerne på med under jakta? Skjøt de med løskrutt?
De to siste dagene har jeg jobbet sent, slik at treningsturene på ski har blitt gjennomført godt etter mørkets frambrudd. Det betyr skigåing med hodelykt i scooterkjørter løyper på jorder - med start foran garasjeporten. Disse turene har alltid vært interessante med tanke på alle dyresporene - jordene ligger omkranset av skogholt på alle kanter, men som oftest har jeg sett mye spor og lite dyr. De siste dagene derimot har jeg sett enda mer spor enn noengang - i et fantastsisk mønster på kryss og tvers på jordene tett inntil bebyggelsen. Det som skremmer meg litt er at nå treffer jeg også på elgen - bare i dag så jeg 5 ulike elger på en kort treningstur. To av dem krysset sporet rett foran meg, og når jeg løftet blikket lyste jeg mitt i øya på ei svær elgokse som stoppet opp for å se hva det var som kom snikende forbi.
På tilbaketuren lå både denne oksen (eller var det ei svær ku??) og en elg til og slappet av i snøen bare 5 meter fra skisporet. I mørket så jeg ikke dyra før lyset mitt reflekterte i øya deres. Resten av turen ble det å vingle fram og tilbake med lyskjeglen langs alle elgsporene for å se om det var kryssende trafikk på gang. Jeg er ikke redd elg, men de er pokker så store - og jeg vil helst ikke komme for overraskende på dem.
Det siste er det ikke lett å unngå i Fenstad på skitur i mørket denne vinteren. Det går helst bra, børse har jeg jo ikke - og staven i kamp mot elgen blir vel som om ei mus angriper meg med tannpirker....
2 kommentarer:
Elg er fine dyr, men det får være måte på! For et par år siden gikk Stibolten og jeg en skitur i marka. Det vil si, vi gikk runder. Jeg kavet avsted og han kom etter, tok meg igjen og forsvant.
Lysene i lysløypa gikk for natten, og jeg var alene i den store svarte skogen. Jeg gjorde nesten i buksa da lyset gikk, så du kan tenke deg hvordan det var da det plutselig stod en svær elgokse midt i løypa.
Og der ble jeg stående, stiv som en stokk, og vente på Stibolten. Da han kom hadde jeg ikke lenger ski på bena, og jogget sammen med han hjem. Aldri har jeg vært så redd. Dette ble visst en lang historie. Men jammen var det fælt også!
Ja Mona, jeg kan levende forestille meg den livredde kvinnen i mørket - alene med en elg - helt til hennes egen elg kom til unnsetning :-)
Legg inn en kommentar