”24-timersløpet” i Århus er kommet noen dager på avstand, all stølhet er borte og bare en kraftig forkjølelse hindrer meg i å gjenoppta treninga. Det har vært travle arbeidsdager, så jeg har ikke fått grublet så veldig mye på det som skjedde i Århus, men likevel nok til at jeg nå kan oppsummere løpet. Hva skjedde egentlig?
På bildet løper jeg sammen med Sharon etter ca 7 timer. Fortsatt har jeg en del runders forsprang på henne. Per Brølling i bakgrunnen vant 24-timers.
Forberedelsene
Siden jeg alltid har slitt med bena på hardt underlag, bl.a. med kramper, valgte jeg de siste to månedene å legge mer trening på vei. Blant annet var all trening i den siste 3-ukers oppkjøringa på hardt underlag. Likevel var frykten for stive ben stor i forkant av løpet. Jeg regnet ikke med krampeproblemer i så sakte fart, og det stemte jo. De siste to ukene trappet jeg ned kraftig – og løp bare 70 km de siste 2 ukene. Jeg har aldri gjort noe lignende tidligere, og har ofte prestert best med en viss mengde trening i kroppen. Det har vært på kortere distanser, men jeg er ikke sikker på at jeg vil trappe ned like mye en annen gang.
Løpet
Bjørn Hytjanstorp var med som medhjelper, noen som gjorde at jeg kunne konsentrere meg bare på løpinga – og dermed være effektiv hele tiden. Jeg hadde et tredelt skjema som de første 8 timene inneholdt 75% løping i 5.45-fart (1.26 pr runde) og 25% gang (2.40 pr runde). I praksis løste jeg det med å løpe 8 minutter og gå 2 minutter (samme intervaller som Sharon). Jeg prøvde bare å løpe rasjonelt og sjekket rundetid en gang i blant.
At jeg gikk bare 20% i stedet for 25% var også planlagt, jeg ville vinne litt til skjemaet dersom ikke kroppen protesterte. Jeg så at rundetidene lå 4-5 sekunder raskere enn skjemaet, og først etter hjemkomst ser jeg at det betyr løpsfart på 5.25 i stedet for 5.45 – kanskje litt for fort (?) men det gikk veldig lett. Verst var de første 20 sekundene etter hver gåpause… stivnet litt i gåpausene allerede etter 2-3 timer.
6.plass og 3 km foran skjemaet etter 8 timer
Etter 8 timer hadde jeg nådd 77 km, som var 3 km foran skjemaet, og jeg var fortsatt ved godt mot og trodde ikke 200K skulle bli et problem. Nå endret skjemaet seg til 6.30/km i løpsfart – men jeg fortsatte omtrent som før i to timer til, men da begynte jeg å få tiltagende stive lår. Jeg byttet også sko for å se om det kunne hjelpe og smurte inn låra med IceGel – men det gradvis litt lengre gåpauser. Litt før 11 timer var Sharon forbi meg i resultatlista, men hun jeg jo uansett ikke ventet å kunne matche. Jeg rundet 107,1 km etter 12 timer – som var akkurat likt med skjemaet, men nå var jeg på defensiven. (107 km ville holdt til 3.plass på 12-timersløpet med 25 deltagere…en liten km fra 2.plass).
Massasje etter 12 timer
Etter de første 12 timene valgte jeg lenge å gå ett minutt hver runde og løpe resten. Dette visste jeg var raskt nok til å klare 200 km, men jeg hadde ingen egentlig tro på at det skulle holde. Det ble også noen pauser med smøring av låra og inntak av varmmat. Like før midnatt (14 timer) inntok jeg massasjebenken i et desperat forsøk på å få orden på megastive lår og veldig vond høyre hofte. Det var kanskje ikke noe sjakktrekk?? Jeg ble nå så øm i muskulaturen at det var helt umulig å løpe. Jeg gjorde flere komiske forsøk på å jogge i gang muskulaturen, men de var umulig.
Slutt etter 15 timer
Jeg mistet ikke motet likevel, og kalkulerte raskt at jeg kunne gå inn til drøyt 180 km dersom jeg gikk uten pauser de siste 10 timene. Det holdt en time – da var låra så ømme og hofta så stiv at jeg bare måtte sette meg ned. I et siste desperat forsøk på å komme i gang igjen prøve jeg med en times pause. Den ene runden jeg deretter gikk sammen med Ragnar var den reneste komikvelden… jeg tror det tok 6 minutter rundt de 250 meterne. Game over !
Veldig skuffet
Jeg er selvsagt veldig skuffet over at jeg ikke klarte å fullføre 24-timersløpet. Den største overraskelsen var at jeg ikke en gang klarte å gå… det hadde jeg ikke ventet. Jeg er fornøyd med de første 10 timene, og tross alt er dette (127 km) det lengste jeg har løpt på hardt underlag (100 km i Bergen Ultra var lengst fra tidligere). Men…. Dette må jeg bare glemme !
Forholdene
Underlaget i løpsområdet var fryktelig hardt. Det var et linoleumslignende belegg i en handlegate rundt selve idrettshallen. Tidlig merket jeg at jeg ble veldig svett på føttene – og litt øm under fotbladene. Temperaturen i hallen var høy for oss som løp, og selv med singlet svettet jeg veldig mye.
Det eneste med arrangementet jeg ikke var glad for var de delte banene, hvor vi 24-timersløperne ble avspist med litt mindre enn halve bredden – og snitsling mot ytre bane hvor maraton og 12-timers løperne hadde god plass. Med 60 løpere på 24 timers betyr det at det er en løper pr 4 meter, og med dårlig disiplin ble det mye nedbremsing og aksellerasjon. Jeg valgte ofte å løpe ut i maratonbanen i stedet for å trenge meg forbi 24-timersløpere som koste seg i bredden.
Kosthold
Jeg valgte å drikke TechNutritions Carb100 Nøytral, og supplere med en posjonspose High5 Gel hver time i starten. Jeg drakk ca 0.7 l pr time. Både drikken og Gel’en fungerte perfekt for meg. Som en variasjon spiste jeg litt varmmat tre ganger – og de siste timene tok jeg også noen slurker cola. Jeg tror jeg kunne fullført hele løpet på Carb 100 og Gel (ecent. Noe proteindrikk mot slutten).
Oppsummering
Jeg tror underlaget ville stoppet meg uansett, men det er noen ting som kanskje kunne gitt meg bedre odds for å fullføre i Århus: Litt mindre nedtrapping i forkant, litt roligere åpningsfart, lengre intervaller (dvs færre gåperioder), Kanskje også andre, litt mer dempede sko. Resultatet (nr 30 av 60) tyder jo på at mange fikk problemer, men det har bare akademsk interesse.
Jeg har ikke gitt opp trua på at jeg kan klare 200K under optimale forhold, men nå gleder jeg meg først og fremst til TEC 100 miles på grusvei/sti 21.mars.
På bildet løper jeg sammen med Sharon etter ca 7 timer. Fortsatt har jeg en del runders forsprang på henne. Per Brølling i bakgrunnen vant 24-timers.Forberedelsene
Siden jeg alltid har slitt med bena på hardt underlag, bl.a. med kramper, valgte jeg de siste to månedene å legge mer trening på vei. Blant annet var all trening i den siste 3-ukers oppkjøringa på hardt underlag. Likevel var frykten for stive ben stor i forkant av løpet. Jeg regnet ikke med krampeproblemer i så sakte fart, og det stemte jo. De siste to ukene trappet jeg ned kraftig – og løp bare 70 km de siste 2 ukene. Jeg har aldri gjort noe lignende tidligere, og har ofte prestert best med en viss mengde trening i kroppen. Det har vært på kortere distanser, men jeg er ikke sikker på at jeg vil trappe ned like mye en annen gang.
Løpet
Bjørn Hytjanstorp var med som medhjelper, noen som gjorde at jeg kunne konsentrere meg bare på løpinga – og dermed være effektiv hele tiden. Jeg hadde et tredelt skjema som de første 8 timene inneholdt 75% løping i 5.45-fart (1.26 pr runde) og 25% gang (2.40 pr runde). I praksis løste jeg det med å løpe 8 minutter og gå 2 minutter (samme intervaller som Sharon). Jeg prøvde bare å løpe rasjonelt og sjekket rundetid en gang i blant.
At jeg gikk bare 20% i stedet for 25% var også planlagt, jeg ville vinne litt til skjemaet dersom ikke kroppen protesterte. Jeg så at rundetidene lå 4-5 sekunder raskere enn skjemaet, og først etter hjemkomst ser jeg at det betyr løpsfart på 5.25 i stedet for 5.45 – kanskje litt for fort (?) men det gikk veldig lett. Verst var de første 20 sekundene etter hver gåpause… stivnet litt i gåpausene allerede etter 2-3 timer.
6.plass og 3 km foran skjemaet etter 8 timer
Etter 8 timer hadde jeg nådd 77 km, som var 3 km foran skjemaet, og jeg var fortsatt ved godt mot og trodde ikke 200K skulle bli et problem. Nå endret skjemaet seg til 6.30/km i løpsfart – men jeg fortsatte omtrent som før i to timer til, men da begynte jeg å få tiltagende stive lår. Jeg byttet også sko for å se om det kunne hjelpe og smurte inn låra med IceGel – men det gradvis litt lengre gåpauser. Litt før 11 timer var Sharon forbi meg i resultatlista, men hun jeg jo uansett ikke ventet å kunne matche. Jeg rundet 107,1 km etter 12 timer – som var akkurat likt med skjemaet, men nå var jeg på defensiven. (107 km ville holdt til 3.plass på 12-timersløpet med 25 deltagere…en liten km fra 2.plass).
Massasje etter 12 timerEtter de første 12 timene valgte jeg lenge å gå ett minutt hver runde og løpe resten. Dette visste jeg var raskt nok til å klare 200 km, men jeg hadde ingen egentlig tro på at det skulle holde. Det ble også noen pauser med smøring av låra og inntak av varmmat. Like før midnatt (14 timer) inntok jeg massasjebenken i et desperat forsøk på å få orden på megastive lår og veldig vond høyre hofte. Det var kanskje ikke noe sjakktrekk?? Jeg ble nå så øm i muskulaturen at det var helt umulig å løpe. Jeg gjorde flere komiske forsøk på å jogge i gang muskulaturen, men de var umulig.
Slutt etter 15 timer
Jeg mistet ikke motet likevel, og kalkulerte raskt at jeg kunne gå inn til drøyt 180 km dersom jeg gikk uten pauser de siste 10 timene. Det holdt en time – da var låra så ømme og hofta så stiv at jeg bare måtte sette meg ned. I et siste desperat forsøk på å komme i gang igjen prøve jeg med en times pause. Den ene runden jeg deretter gikk sammen med Ragnar var den reneste komikvelden… jeg tror det tok 6 minutter rundt de 250 meterne. Game over !
Veldig skuffet
Jeg er selvsagt veldig skuffet over at jeg ikke klarte å fullføre 24-timersløpet. Den største overraskelsen var at jeg ikke en gang klarte å gå… det hadde jeg ikke ventet. Jeg er fornøyd med de første 10 timene, og tross alt er dette (127 km) det lengste jeg har løpt på hardt underlag (100 km i Bergen Ultra var lengst fra tidligere). Men…. Dette må jeg bare glemme !
Forholdene
Underlaget i løpsområdet var fryktelig hardt. Det var et linoleumslignende belegg i en handlegate rundt selve idrettshallen. Tidlig merket jeg at jeg ble veldig svett på føttene – og litt øm under fotbladene. Temperaturen i hallen var høy for oss som løp, og selv med singlet svettet jeg veldig mye.
Det eneste med arrangementet jeg ikke var glad for var de delte banene, hvor vi 24-timersløperne ble avspist med litt mindre enn halve bredden – og snitsling mot ytre bane hvor maraton og 12-timers løperne hadde god plass. Med 60 løpere på 24 timers betyr det at det er en løper pr 4 meter, og med dårlig disiplin ble det mye nedbremsing og aksellerasjon. Jeg valgte ofte å løpe ut i maratonbanen i stedet for å trenge meg forbi 24-timersløpere som koste seg i bredden.
Kosthold
Jeg valgte å drikke TechNutritions Carb100 Nøytral, og supplere med en posjonspose High5 Gel hver time i starten. Jeg drakk ca 0.7 l pr time. Både drikken og Gel’en fungerte perfekt for meg. Som en variasjon spiste jeg litt varmmat tre ganger – og de siste timene tok jeg også noen slurker cola. Jeg tror jeg kunne fullført hele løpet på Carb 100 og Gel (ecent. Noe proteindrikk mot slutten).
Oppsummering Jeg tror underlaget ville stoppet meg uansett, men det er noen ting som kanskje kunne gitt meg bedre odds for å fullføre i Århus: Litt mindre nedtrapping i forkant, litt roligere åpningsfart, lengre intervaller (dvs færre gåperioder), Kanskje også andre, litt mer dempede sko. Resultatet (nr 30 av 60) tyder jo på at mange fikk problemer, men det har bare akademsk interesse.
Jeg har ikke gitt opp trua på at jeg kan klare 200K under optimale forhold, men nå gleder jeg meg først og fremst til TEC 100 miles på grusvei/sti 21.mars.
Fin tur med gode venner
Selv om resultatet i konkurransen ble en skuffelse var turen og weekenden en positiv opplevelse. Supporter, fotograf og altmuligmann Bjørn Hytjanstorp har jeg også nevnt i forrige innlegg - synd jeg ikke ga han bedre valuta for innsatsen. Hyggelige middager og samvær ellers med de tre andre norske løperne, Ragnar Nygård, Sharon Broadwell og Frode Andersson gir bare gode minner. Gode minner er det også det flotte kameratskapet og praten med de andre ultraløperne, dette er et helt unikt miljø.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar