Time til operasjonsvurdering er bestilt

Hver vår gleder jeg meg til første løpetur langs Ellingssjøen, der det alltid er tidlig snøsmelting. Så fint var det i dag... isen på vannet røper at det ikke er helt sommer ennå.

29.april har jeg time hos Odd Arne Daljord ved NIMI (håndballandslagets tidligere lege)... for en operasjonsvurdering av hælplagene mine som jeg slitt med siden august. Parallelt med dette har jeg nå vært smertefri etter hjemkomst fra TEC... og dagens løpetur i terrenget foregikk i vanlige sko uten spesielle innlegg og uten å kjenne noe som helst til hælsporen!!!

Jaha...??
Jeg har løpt bort skadeplager på tidligere ultraløp, senest en leggplage (plaget meg et helt år) i Rallarvegsløpet 2006 og langdistansekne (plaget meg i 3 måneder) i St Olav Ultra i fjor. Nå har jeg hatt vondt i hælen hver dag siden tidlig i august i fjor... inntil jeg kom hjem fra 70 km i Täby sist søndag.

Jeg våger ikke å tro på at et mirakel har skjedd, og opprettholder selvsagt timen til operasjonsvurdering. Jeg kommer til å løpe gradvis lengre turer, og noen dager før 29.april legger jeg inn en lengre tur for å teste hælen skikkelig dersom jeg ikke innen den tid har fått tilbake plagene.

Bare 20 km pr uke
Enten jeg må opereres, behandles alternativt, eller allerede er klar for opptrening - så har jeg en stor jobb å gjøre. Det hjelper ikke at jeg har trent 20% mer enn på samme tid enn i for når bare 21 km pr uke er løping. Før neste ultraløp skal jeg ha en lengre periode med 100km+ ukentlig løpstrening, og også en del litt fartspreget trening.

Vår ved Ellingsjøen
En svært hyggelig opptur var dagens tur i Fenstadterrenget. Bare en uke etter at det var helt umulig å løpe i terrenget er den åpne solfylte vestvendte lia ved Ellingsjøen stort sett snøfri - og yndlingsstien min er klar for trening til tross for en del vinterlig tynningshogst i området.
På løpeturen møtte jeg en tidligere løpsvenn og konkurrent, Bjørn, som var ute på luftetur med sønnen og hunden. Han er ikke lenger løpbar på grunn av kranglete rygg, noe som minner meg på hvor heldig jeg er som fortsatt kan gjøre det jeg liker best... en ynkelig hælspore er en bagatell i denne sammenhengen.

Flere bilder på Facebook

Tynningshogt har gitt bedre utsikt og en åpen fin skog. Trengs bare litt opprydding langs stien (tar meg kanskje en ryddeøkt til helgen).

Noen steder var det en del snø selv i vesthellingene.

Mye vann i småbekkene...

Det gikk vel som det måtte gå....

Fra venstre ser vi Thore, Ellen, Marit, Gunnar, meg og Anders.

TEC er historie, og historien gjentok seg. Akkurat som i fjor måtte jeg stå av før jeg kom til 100 miles, og i år veldig lenge før - allerede etter 70 kilometer.

Naiv
Hvordan det går an å være så naiv å tro at man kan fullføre et 100 miles løp med gjennomsnittlig 2o km løping pr uke en hel vinter er ubegripelig. Når denne naive personen er en selv er det dobbelt ille. Lite løping skyldes en hælskade, og ikke helt uventet var det dårlig løpegrunnlag mer enn den vonde hælen som stoppet meg.

Mørbanket
Det var først når jeg ikke orket løpe mer etter 63 km hælen for alvor ble vond, det blir mer strekk når jeg går. En stund hadde jeg håp om å komme i gang igjen, men lårene var totalt mørbanket, og med 98 kilometer igjen av løpet så jeg ikke noe poeng å fortsette. Hadde jeg kommet til f.eks. 130 kilometer skulle jeg nok kreket meg rundt resten også. Jeg tuslet de 7 kilometerne til mål, og etter dusj og badstu gjenoppsto jeg som supporter for de 3 norske som ennå løp.

Før start sammen med Ellen og Marit. Vi fikk mange kommentarer for de fine klubbjakkene våre.

Tre runder med Marit
Fra start tok jeg som planlagt følge med Marit i tre runder. Det var en fin garanti for ikke å åpne for hardt - men det bla nok litt for rask åpning for Marit i stedet. Det var bare noe små varmegrader og ganske surt og kaldt, men løypa er variert og fin med asfalt, grus og terreng og en del lett kupering. Alt i alt noen fine åpningstimer med mange deltagere i løypa og imponerende mange trimmere ellers ute i det kalde været.

Jevn fart i 60 km
Etter de tre åpningsrundene skulle Marit bytte sko, og jeg fortsatte i samme fart og ganske uberørt (trodde jeg) fram til 60 kilometer. Rundetidene inkl. matstopp var 1.13, 1.10, 1.15, 1.11, 1.12, 1.14 - altså jevn fart. Samme fart til mål ville gitt sub 20 timer... så farten var grei nok.

Stoppet av stive lår
Så plutselig... litt ut på 3.runden ble jeg brått kjempesliten i begge låra - og etter 3 kilometer begynte jeg å gå. Om det hjalp? Nei, ikke på noen måte. Jeg ble tiltagende mer stiv, prøvde forgjeves å løpe litt til, hælen ble dessuten vondere når jeg gikk enn når jeg løp. Da først innså jeg for alvor at treningsgrunnlaget når det gjaldt løping ikke på noen måte hadde vært tilstrekkelig. Jeg kunne nok lirket meg rundt noen runder til, men ikke 90 km til.

Fullførte ultradistanse
Jeg var ikke spesielt skuffet, heller litt oppgitt over at jeg virkelig hade trodd dette skulle fungere i 161 kilometer. En bitteliten trøst var at vi TEC får godkjent resultat etter hvert som vi passerer en av de offisielle distansene - det betød at jeg iallefall fikk bokført et ultraløp på 50 km. Dette var faktisk også den lengste løpeturen siden jeg pådro meg skaden på en 102 km lang tur tidlig i august i fjor.

Gunnar i depotet etter 75 miles, han fullfører alltid!!!

Bra Jonas og Marit
Av de norske fullførte Ellen sine 50 km. Av oss fem som var påmeldt 100 miles fullførte Thore, Gunnar og Marit mens Anders valgte å gi seg etter 50 miles mens altså jeg ga meg på 70 km og fikk et 50K-resultat. Nattens høydepunkt var da Jonas Buud suste inn til ca 12:35 - kanskje tidenes raskeste 100-miler(?). Det var også veldig gøy å følge Marit inn til mål på hennes første 100 miles løp.

Jonas Buud i fyrverkerirøyk rett etter målgang der han løp på fantastiske 12:35.

En veeeelig glad Marit etter å ha fullført sitt første 100-miles løp.

Takk Ole
Takk til Ole som ble med fattern og de andre til Stockholm. Han var sikkert glad for å kunne gå på hotellet og sove da gammeln ga seg, men egentlig hadde han nok likt det bedre om jeg hadde holdt ut hele distansen. Vi fikk en fin tur - og langt i det fjerne drømmer også Ole å å bli med på et ultraløp.

Antagelig hæloperasjon
Etter hjemkomst fra Sverige har jeg kontaktet NIMI hvor jeg fikk hælsporediagnosen for en måned siden. Jeg ble anbefalt å gjennomføre en operasjonsvurdering - før jeg event. også opererer hælen. Det kan bety ventetid på operasjon, to måneder opptrening og deretter noen måneder med å bygge løpsgrunnlag... så jeg blir vel i beste fall klar til UltraBirken i september.

Ca 50 bilder på Picasa-albumet mitt:

TEC 100 miles

Arrangørens hjemmeside

Arrangementet var glimrende, med et lite og nesten besynderlig unntak: Ingen resultatservice hverken underveis eller tilgjengelig 1,5 døgn etterpå. Faktum var at alle passeringstider ble notert på ei papplate ved tidtagerteltet - og det må jo ha vært ventetid i massevis nok til å legge dette inn på en laptop med trådløst nettverk slik at resultatene kunne kommer ut - og forsåvidt også blitt printet som oppslag for oss som var der.

Men altså; service ellers på alle områder var veldig bra!!! Fin stemning, mange og hjelpsomme og hyggelige funksjonærer, fin variert løype. Hit vil jeg gjerne tilbake neste år for å gjøre mitt tredje forsøk på 100 miles.

Ferdigpakket til TEC 100 miles

Jaja, så er jeg ferdigpakket til Täby Extreme Challenge, det er godt og vel midnatt og avreise om 9 timer. Årets 98.treningsøkt ble som de tre foregående dagene; en halvtime på trimsykkelen i kjellern.

Når jeg står på startstreken i TEC100 lørdag formiddag er det på årets 100.dag, og det blir min 100. treningsdag på rad. Hadde kvaliteten på disse treningene stått i stil med antallet ville alt vært såre vel... men jeg føler nok at formen bare holder til jogging for tiden.

Om jeg likevel kommer til mål på mine 100 miles vil jeg være lykkelig, tiden er helt uinteressant denne gangen. Fjorårets avhopp etter 141 km irriterer meg ennå. Vi blir seks norske, fem av disse løper 100 miles. Den korrigerte startlista viser 94 deltagere hvorav imponerende 53 på 100 miles. I fjor startet 14 løpere på 100 miles (6 fullførte).

Ole blir med i bilen bortover, vi har med det store Kondis-teltet og diverse annet utstyr, og etablerer et eget norsk serviceområde ved runding. Med 16 runder (10.06 km) blir det mange besøk i teltet hos Ole... Jeg gleder meg til turen og det fine ultraløpsmiljøet, men gruer meg litt for eventuelt å måtte rapportere om et nytt avbrutt løp. Med hælplagene mine er det vel idioti bare å prøve, hehe.

Endelig vår...

Det har vært en lang og kald vinter, og inntil nå har det knapt vært vår i lufta. Så omsider; på slutten av påsken titta sola fram og vi fikk et tosifret antall varmegrader og håp om sommer i det fjerne.

Neste helgs 161 kilometer i Täby er hovedfokus nå, og på hver treningstur tester jeg ut ulike sko og sålekombinasjoner for å finne en optimal løsning for hælen. Etter løping 12 dager på rad har jeg nå passelig bra kontroll på skovalg... og det beste ser ut til å være løping uten den nye hælputa jeg fikk på NIMI.

På tur med Ole Henrik (og pappa Bjørn) på Råholt... han nesten tannløs og jeg nesten hårløs

I går hadde jeg en hyggelig og svært rolig løpetur på Råholt, en snau time med Bjørn og en syklende Ole Henrik. Det var bart på veiene, men ellers svært så vinterlige omgivelser. De neste timene brukte jeg sammen med webutvikler Hytjanstorp med tanke på nye hjemmesider for "UltraNorge" og Romerike Ultraløperklubb. Jeg gleder meg veldig til de nye sidene er på plass om noen uker.

I dag (søndag) gikk turen til Stein Frode og hytta i Odal'n, i årets flotteste vårvær med sol og ca 10 varmegrader. Planen var en tur på ca 2 timer i rolig fart (kanskje fartsøkning andre halvdel), og slik ble det også. Åpningsfarten var rolig i ca 6 min/km og ganske snart stabiliserte vi oss på 5.40/km i den småkuperte løypa - noe asfalt men mest grusveier. Turen var på 21 kilometer.

Her er Stein Frode ved vendepunktet halvveis...

...og her er'n ved Slåstad etter ca 15 kilometers løping...

Merket lite til hælen de første 45 minuttene, men deretter ble det tiltagende vondere en halvtimes tid før det stabiliserte seg på et levelig smertenivå. Etter vending halvveis økte vi farten en hel del - først til 5.15-5.20/km og på slutten ned mot 5.00 og nest siste km på 4.50. Ingen superfart, men jeg har ikke løpt så langt siden 30.desember, og Stein har heller ingen 2-timers løpeturer i vinter.

Løpinga gikk lett, hælen var som sagt litt vond - og alt i alt er jeg nøktern optimist med tanke på å fullføre TEC 100 miles til helgen. Deretter gjør jeg det som trengs for å bli bra av hælskaden, trykkbølgebehandling og/eller operasjon.

Romerike 6-timers 21.august

Så er omsider innbydelsen til Romerike 6-timers og mye annet av forberedelser til løpet på plass.

Det er alltid mye ekstra første året man har ansvar for et arrangement, senere år går det mer på rutine og kopiering av det man har gjort tidligere.

Jeg gleder meg til å arrangere 6-timers på Fedrelandet i Fetsund, og nå starter jobben med å inspirere andre til å bli en del av et rekordstort 6-timersfelt.
INNBYDELSEN

Løypa:


Gårsdagens GPS-måling (5.runden) viste 1.99 km som er snittet av de fem rundene jeg løp. Det betyr at vi med kontrollmåling og finjustering skal klare å lage en "paddeflat" runde på nøyaktig 2 km.

TEC eller ikke TEC?

Faksimile av intervju med Gunnar og meg i Täby Tidning før start i fjor. Klikk for større bilde...

I fjor…
I fjor var spørsmålet det samme noen dager før TEC 100 miles utenfor Stockholm.
Den gangen var det hamstringsplager som bekymret meg 3 dager før løpet: Reise – ikke reise – reise – ikke reise? Avreisedagen bestemte jeg meg for å løpe: Ja, jeg reiser til TEC100 …og Det gikk nesten bra...

Det interessante i fjor var at hamstringsplagene som bekymret meg før løpet ikke skapte problemer overhodet, det var smerter i hofteleddbøyerne og de vanlige krampene som ble den største utfordringen og årsaken til at jeg ga meg etter 141 km…

I år…
I år er nok oddsen betydelig mindre for å kunne fullføre 100 miles, likevel reiser jeg nok bortover for å prøve. Ikke minst kan det bli en fin sosial tur med Ole (støtteapparat) og 7-8 norske deltagere og imponerende 100 løpere totalt, de fleste på den lengste distansen.

Hælplagene jeg fikk i august i fjor har hele tiden hindret kvalitetstrening; det har blitt mye dilting og alternativ trening – også det siste med gjennomgående lav intensitet. Samtidig har jeg hatt det ”håpløst” travelt med oppgaver dette halvåret både på jobb og privat og dermed ikke brukt tid på å finne mer ut av plagene. De siste konkurransene er et brutt Eidsvoll 6-timers i august og brutt UltraBirken i september – samt to joggemaraton i Oslo (4.13 fartsholder) og Fredrikstad (3.52) på høsten. I vinter har jeg fullført Grenaderløpet og Birken på ski i lusefart…

Diagnosen på hælplagene mine er altså hælspore; forkalkninger midt bak på hælkulen og hevelse som presser på hælsenen. Jeg bruker en ny hælkappe som fungerer OK en times tid, men som faktisk irriterer hælen om jeg prøver å øke lengden. Det er på mange måten bedre uten hælkappa, men da får jeg vondt under begge hælene – antagelig pga minimalt med løpetrening i vinter.

Forbasket langt...
Det fine med TEC er at det er så forbasket langt at farten kan holdes på et svært lavt nivå, en kombinasjon av jogg og gang – mye saktere enn de 6 min/km jeg jogger med på rolige treningsturer. 8 km/t (7.30 pr km) gir en sluttid på 20 timer. Jeg planlegger i år jevne 10-kilometers runder på 90 minutter helt fra start (åpnet i fjor med 60-64-68-66 før jeg fikk problemer med hofteleddbøyerne). Det tilsvarer farten jeg holdt mellom 60 og 140 kilometer i fjor – og gir rom for 2/3 jogg og 1/3 gang + noen minutter stopp ved hver runding. 90-runder x 16 er altså 24 timer, et OK mål. Men… det viktigste er å fullføre, og tidslimiten er 30 timer.

Fra starten i fjor, der jeg åpnet nesten bakerst, men likevel ikke klarte å holde igjen på de fire første rundene (40 km)...

Har lagt opp som løper noen ganger den siste uka…
Etter en vinter med nesten bare skigåing (total treningsmengde 20% mer enn i fjor) har jeg nå løpt 10 dager på rad, snitt 10 km. Humøret svinger i takt med hælplagene, fra det mest optimistiske til de dypeste ”depresjoner”. Jeg har lagt opp som løper flere ganger den siste uka. Likevel får jeg jo løpt på et vis, og har nå omsider bestemt meg for å reise til TEC, samme pokker.
Gårsdagens prøveløping av løypa til Romerike 6-timers var egentlig en liten opptur siden det gikk best etter at jeg økte farten til ca 5.20/km.

Jeg reiser altså til TEC…
Under prøveløpinga på Fedrelandet i går avtalte jeg også med Marit å løpe sammen fra start i TEC slik vi gjorde med stort hell de første timene av Kristins Runde i fjor. Marit kan bli garantisten for at jeg ikke fristes til å ruse av gårde så fort jeg blir varm i trøya. Jeg ser ikke bort fra at det kan bli et samarbeid til i alle fall halvveis…

Ole blir med bortover som servicemann for fatter’n og de andre norske. Vi reiser bortover fredag morgen og blir også igjen i Täby til mandag. Jeg tror det kan bli en fin helg, tross alt !

FiaskoBirken reddet av hyggelig weekend med kolleger

Er’e mulig?

Jeg vet at jeg har elendig teknikk – spesielt i diagonalgang, jeg vet at jeg bare trener i ”søppeltempo” på ski, jeg vet at jeg smurte for langt (dårligere gli), jeg vet at jeg kledde på meg for mye, jeg vet at hælen var ekstra vond i motbakkene, jeg vet at jeg drakk for mye øl kvelden før… men likevel; Er’e mulig å sette negativ pers med 50 minutter når jeg tross alt klaffet rimelig bra med smurninga?

Prestasjonsmessig nedtur, opplevelsesmessig opptur

Birkebeinerrennet som prestasjon ble altså en gedigen nedtur! Derimot var opplevelsen fin, men til dels herlig vær, enkelte steder veldig mye publikum langs løypene, etter forholdene akseptable spor og ikke minst god plass til å komme fram hele veien fra Rena til Lillehammer.
Dette var første gang jeg gikk Birken etter omlegging til nivåpuljer, og det fungerte myyyye bedre underveis med betydelig mindre mas – siden de fleste rundt meg (pulje 14 av 26) også holdt et moderat nivå. Et ”uønsket” utslag er at differansen til de beste i klassen blir enda større enn ellers, siden de også har bedre forhold på alle måter.

En stor takk til president Tim

Av 14.940 startende hadde 10.283 (69%) bedre tid enn meg i mål !!! De tre forrige gangene jeg gikk Birken (1995, 1999 og 2003) var 45, 37, 47% foran meg. Ikke mye å skryte av for en som har trent 350-500 timer i året i flere tiår. En stor takk til Kondispresident Tim Bennett, som fra samme pulje presterte å bruke 1,5 minutt lenger tid enn meg. Tim's referat på kondis.no
Jeg vil anta at ingen av de som var bak Tim og meg på resultatlista trener tilnærmelsesvis like mye som oss.

En digresjon vedr fordelen av å gå tidlig i Birken:
71,6% (78) av kvinner 60år+ og 74,7% (411) av menn 65år + gikk raskere enn meg!! Vinneren av H85 slo meg !
Dette er ikke helt som i løp gitt...

Skiprepping

Skia glidet jeg med HF-etellerannet før avreise, feste ble lagt på fredag; grønn grunnvoks varmet inn i bunn, Rex isklister varmet inn, Multigrade på toppen – også det varmet inn. Det var feil å varme inn Multigraden, så etter en liten prøverunde med glipptak før start la jeg på mer Multigrade som jeg strøk ut med hånda. Dermed hadde jeg feste hele veien til mål. Underveis hadde jeg to korte stopp for å skrape vekk litt antydning til ising (det ble et klisterlag for mye).

Heit opplevelse og ”overlevelsesfart”

Skia kjentes glatte ut på startstreken, men 50 meter etter start var jeg trygg på at festet var bra nok og glien akseptabel. Av en eller annen grunn hadde jeg på meg en tykk ”Vasaloppvest” utenpå kondomdressen, og inennfor hadde jeg superundertøy både oventil og nedentil. Det ble fort varmt og varmere og enda varmere uten at jeg stoppet for å ta av vesten og kanskje også lua. Først halvveis på Kvarstaddammen fikk jeg lirket vesten ned i sekken.

Etter en drøy time, mellom Skramstadsetra og Dølfjellet, var jeg sliten – og koblet allerede da inn ”overlevelsesgearet”, dvs at jeg listet meg av gårde og rasjonerte med de manglende kreftene så godt det lot seg gjøre. Det var litt sånn ”snikende ullteppe” over stilen – og jeg så jo på kilometertidene at det gikk saktere enn på mange treningsturer.

Men… jeg aksepterte tidlig at det ble en elendig tid og hadde egentlig en OK tur hele veien til mål. Over Midtfjellet og Sjusjøen var det dessuten veldig mye folk langs løypa, og denne strekningen ble en opplevelsesmessig ”höjdare”. Utforbakkene ned fra Sjusjøen ble ingen heftig opplevelse på til dels veldig sugende føre – her fikk jeg også merke at jeg hadde smurt 5 cm for langt både foran og bak (i henhold til klistermerkene).

VGTV’s video viser følgende plassering for meg underveis:

Rena 0:11:27 9.466
Skramstad 1:00:19 9.477
Kvarstad 2:53:58 10.001
Sjusjøen 4:26:10 10.126
Forvarsel 5:25:33 10.252
Mål 5:30:05 10.284

Utviklingen passer bra med hvordan jeg opplevde det. ”Normal” Olavfart til Skramstad, deretter veldig tungt (overopphetet) over Dølfjellet og Raufjellet der jeg tapte over 500 plasser. Hadde en stopp for isskraping (og tok av den varme vesten) rett etter Kvarstad… de 100 plassene jeg tapte til Sjusjøen røyk der. Dårlig gli ned fra Sjusjøen… de fleste gled forbi meg. Tapte så 32 plasser på de siste 5 minuttene – jeg ”spurter” ikke når det er snakk om plassering 10.000+



Hyggelig weekend med kolleger

Jeg er glad jeg ikke er en satsende skiløper, da hadde dette vært en katastrofe. Derimot var dette en fin sosial weekend sammen med 6 Xerox-kolleger. Vi reiste oppover fredag formiddag og fikk med oss Espaboller, OBS på Rudshøgda og sportsmesse i Håkons Hall før vi innkvarterte oss på Nordseter Sportell.

På kvelden ble det klart for felles smøreseanse og øl i smørerommet, tur i basseng + badstua/øl og tilkjørt Peppes Pizza på rommet og en øl til. Etter noen timers søvn var det opp i otta for å komme seg til Lillehammer og buss til Rena, der ventet verdens lengste dokø før start – og omsider det vi var der for; Birkebeinerrennet.

Etter løpet var det ny runde i bassenget/badstua og deretter ”bankett” på sportellet med en bedre middag og passende tilbehør. Masse juging og postulater hører med når Xerox’erne er samlet – og dermed var skisesongen 2009/2010 historie.

Herlig 4-milstur med Stein Frode til Vangen

For nøyaktig en måned siden hadde Stein Frode og jeg en fin skitur til Vangen. I dag gjentok vi turen - i flotte løyper med til dels skarpt føre og ikke minst nydelig vær. Vi startet fra Nuggerud mens p-plassen var nesten tom for biler - og var tilbake etter 3,5 timers skitur på en overfylt parkeringsplass. Det var jaggu flere enn oss på skitur denne fine søndagen!

Bildet viser Stein utenfor Vangen skistue, blidet er tatt for en måned siden. Innlagt pause med skolebrød/kanelboller og kaffe/cola hører selvsagt med.

Det var som sagt en fin tur, men jeg føler meg ikke i spesielt bra skiform foran Birke'n om 6 dager. Da er det godt å ha et avslappet forhold til resultatet neste helg... det skal bli en fin helg med gode kolleger, inkludert en skitur over fjellet fra Rena til Lillehammer.

Denne uka har jeg omsider fått en diagnose på hælplagene mine, og eksentrisk trening er en av tingene jeg må prioritere. Prøvde det ut i går med 5x25 tåhev - og hadde vond hæl i dag (vondt skal vondt fordrive). Ellers har jeg brukbar mengde på treninga hittil i år, og nå har jeg også startet løpstilvenninga igjen med tre mølleøkter på 5+6+7 kilometer (øker med én kilometer for hver økt).

Gratulerer Reidun
Benytter også anledningen til å gratulere min eldre søster med 19.plass av 181 jenter i klassen i Inga-Låmi i går. Ikke rart hun holdt greit følge på 10-timersturen tidligere i vinter.

Trening uke 11:
18 km løp, 58 km trimsykkel, 90 km ski

Hælspore, javel....

I går hadde jeg time hos en spesialist (Torgalsen) på NIMI. Forventningen var å få en sikker diagnose på hælplagene mine, og det fikk jeg.

Det er snakk om Hælspore (Plantar Fasciitis) - i praksis forkalkninger på hælbenet i mitt tilfelle. At jeg avskrev dette alternativet tidligere var at jeg trodde hælspore bare oppsto som smerte under hælen.

Dette kan opereres, og det kan forvinne ved å utvise forsiktighet. Jeg har også lest meg opp på fenomenet på internett, og det ser ut til at hælspore av den type jeg har med stor suksess kan behandles med trykkbølger.

Jeg startet med å kjøpe en hælkappe som også slutter opp om hælbenet der smerten merkes best. Den funket fint på en mølletest (30 min) i går. På dagens skitur merket jeg ingen forskjell - det blir uansett noe press mot hælen ved diagonalgang.

Jeg fortsetter med hælkappen (i spasersko og ved løping), prøver med nedising etter trening og en del andre grep i første omgang. Om en drøy uke er det Birkebeinerrenne. Deretter blir det slutt på skigåinga for i år - og da er det også bare tre uker til TEC 100 miles.

Jeg har ennå håp om å kunne fullføre TEC - som er årets hovedmål. Deretter får jeg ta en vurdering av behovet for trykkbølgebehandling, avhold fra all løping noen måneder eller eventuell operasjon.

Dagens skitur
Dagens trening var en avtalt skitur sammen med Gunnar "Trailrunner" med start fra trappa mi her i Fenstad, over jordene og via Egilrunden og deler av Fenstadrunden tur/retur Jøndalsvangen. Totalt 28 kilometer i påskevær og påskeføre.

(Bildet er fra en skitur i februar 2009)

Det var nydelig sol, men på ettermiddagen hadde den fine sola herpet en del med skisporene. På de verste stedene var glien mindre enn null .... det var nærmest bråstopp der snøen minnet mest om skumgummi. I en bakke med tre meter fall tryna jeg da jeg kom fra skygge til sol og stupte fram på grunn av skia som bråstoppet...og Gunnar dundret inn i han som lå det og kavet. I en annen bakke kom jeg fra megatrege spor i sol til faste glatte spor, med den følge at jeg nærmest ble kastet bakover, mistet styringa og havnet godt utafor løypa i løssnøen.

Men... først og fremst var det en flott tur i flott vær på totalt 2 timer og 40 minutter, tross alt mest i fine løyper og i selskap med en god kamerat. En tidlig pause fra jobbinga ble straffet med kveldsjobbing etterpå til 10 på kvelden, men det var det verdt.

Guttetur for 11.år på rad

Hytteturen til Nordseter sammen med Jan, Rolf og Vidar fra Fenstad er blitt en tradisjon, en fin tradisjon der årets tur var det 11.året. Hva dreier det seg om; Godt kameratskap, skiturer, øl, faun, jägermeister, kortspill, sladder og skryt.

Sjøl går jeg gjerne litt lenger skiturer enn de andre, en fin anledning til å legge inn 100 kilometer i supre skiløyper. Akkurat i år var jeg sliten etter flyttesjau (junior) forrige uke, og endre opp med bare 2 turer på litt over 50 km til sammen. Søndagstreninga tok jeg etter hjemkomst.

Lørdagsturen fra hytta på Nordseter over til "Låven" på Sjusjøen hadde jeg bestemt å ta sammen med de andre. Det ble bare nesten...
Underveis dro jeg litt i forkant for å se etter hytta til Aslak - som skulle ligge i nærheten av løypa. Hytta fant jeg, kanskje det blir tur dit senere sammen med min Lillestrømske venn fra Gryllefjord. Men... gutta på tur fant jeg ikke igjen.

En av gutta hadde en dårlig dag og snudde, de andre to klarte å gå en annen løype enn meg. Jeg sto der utafor Låven et kvarters tid og så misunnelig på de som tok seg et ølglass i solsteika utafor, deretter snudde jeg for å se etter de andre. Jeg så ingen før jeg var tilbake på hytta, og de to luringene som valgte en "omvei" til Låven kom en drøy time senere etter å ha kost seg i nettopp den solveggen der jeg hadde ventet.

Nåja, jeg fikk min revansj i første runde av "Amerikaner" - (og tapte suverent i den neste). Det var i det hele tatt en fin frihelg, og med såpass lite trening fikk jeg også ladet batteriene skikkelig. Snømåkinga på terassen etter hjemkomst gikk som en lek, det samme med en time på trimsykkeln.

Fra fredagens tur i Birkebeinerløypa, her fra Midtfjellet.

Joda, jeg fant hytta til Aslak - men det var ingen "hjemme".

12 travle dager nesten uten trening

Etter Grenaderløpet på ski har jeg hatt en travel til både på jobb og privat. Dermed har treningsarbeidet bestått av korte sykkeløkter på trimsykkelen i treningsromme; 12 dager med totalt 204 km sykkel + 5 km (!)løping på mølla.

Det har i tillegg blitt masse !!!! sjauing i forbindelse med Ole's flytting, inklusive en hel del timer snømåking. Dette har resultert i at hælen er blitt vondere igjen - men nå får jeg kanskje tid til å ta hensyn til hælen igjen.

Må si jeg er skeptisk til den kommende løpssesongen.... men velger å være optimist med tanke på årets tre viktigste begivenheter (100 miles i april, 150 miles i august og NYCM i november).

Det har blitt mange halvtimes og 1-times treningsøkter i det siste, men faktum er altså at jeg har trent hver dag hittil i 2010. Mengden er også 25% mer enn på samme tid i fjor, men veldig lite (!) er løping.

I morgen reiser jeg på guttetur på Nordseter - et årlig opplegg der jeg gjerne legger inn 100 km+ på ski. Gleder meg både til samvær med de andre gutta fra Fenstad samt til flotte treningsøkter, og til det varslede "påskeværet".

En seier bare å fullføre Grenaderløpet

Grenaderløpet på ski er et knallhardt løp, i fjor var det ekstra hardt (se faksimile nedenfor) og i år enda verre. At bare 21 av 606 startende brøt i år er imponerende. Fra mitt ståsted er det en fin prestasjon bare å fullføre.

Faksimilen ovenfor var altså omtale på Treningsmagasinet.no etter fjorårets løp... og i år var det enda tøffere!

Rammene rundt årets løp var slik at jeg febrilsk lette etter gode grunner for ikke å starte. Det var spådd 12 grader ved start og kaldere senere på dagen. Det skulle snø hele tiden, det skulle blåse ganske kraftig. Og vi skulle gjennom en tøff trasé på 90 kilometer. Værmeldingene stemte 100% for en gangs skyld, hvilken uflaks !

God til å gå sakte
Jeg vet fra tidligere at det er noe ganske annet å stille opp i en konkurranse framfor å gå lange rolige treningsturer. Jeg er ganske så god til å gå sakte, men ditto dårligere til å gå fort. Målsettingen var derfor å ikke bli sist - og under gode forhold klare 9 timer. Jeg hadde til slutt 130 løpere bak meg, og kom inn på 9.12 under ekstreme forhold - det er jeg godt fornøyd med selv om det for de fleste konkurranseskiløperne må fortone seg som en snile-opplevelse.

Ikke i konkurransemodus
Det er en del ekstra logistikk med slike gjennomgangsløp, så her var det opp av senga 03:00 for å pakke ferdig og reise til Festningsplassen i Oslo hvor det gikk busser til starten i Hakadal. Bråvåknet da bussen var framme nesten før den hadde startet, var ikke akkurat i konkurransemodus.

Jeg bråbestemte meg for å bytte fra langrennsdressen til en mer overtrekkslignende skidress. Og jeg ombestemte meg; valgte å ha den ene utenpå den andre (TABBE 1) i tillegg til 2 supertrøyer. Ute var det minus 12, mørkt og en jæ... sur vind.

Ingen vei tilbake
Alle faklene som var tent opp ved parkeringa, langs veien opp til grendehuset og på selve startjordet skapte en fin stemning og var akkurat da det eneste lystige... Jeg så ned mot bussene en siste gang og vurderte å bli med tilbake, og jeg angret på at jeg hadde fortalt til så mange at jeg skulle stille opp, det var liksom ingen vei tilbake.

De 3 år gamle skia var nyslipt og glidet hos "Bull ski og kajakk" - mens festesmurninga ordnet jeg selv. Jeg la på fire lag voks, men uten å korke ut det siste laget (TABBE 2) - for å sikre bra feste i de fire kilometer lange åpningsbakkene. Det virket OK der jeg prøvde meg noen hundre meter i løypene før jeg gled ned mot starten lengst ned på jordet. Pang, starten gikk - og skia sto nesten igjen!

Spikerfeste, elendig gli, gjenomsvett!
Jeg trodde det bare hadde lugget litt akkurat i starten, men jeg hadde mistenkelig spikerfeste i motbakkene der vi først sto mest stille og deretter gikk i kø. Skiene virket tråe, og de var da også det. Når det flatet ut ble jeg forbigått og forbiglidd av "alle" - og når jeg i tillegg hadde på meg aldeles for mye klær og derav manglende bevegelighet var det tungt. Brukte alt for mye krefter på å holde en anstendig fart. Alle klærne gjorde at jeg svettet ekstra mye, og dermed ble jeg også tiltagende kaldere med gjennomvåte klær.

Tjo og hei... dette var IKKE noe moro i det hele tatt - og det var så vidt jeg gadd fortsette etter Kikut (15 km)...

Bedre uten is under skia
Heldigvis var det litt overvann på Vestre Fyllingen, det ble "bråstopp" med ising under skia. Siden det var kaldt hadde jeg hverken sekk eller rumpetaske som de fleste andre (TABBE 3). Regnet ikke med å trenge mer drikke enn hver femtende kilometer - noe som stemte, men jeg hadde da heller ikke andre "nødvendigheter" med meg. Jeg fikk låne ei skrape av en hyggelig fyr som stoppet i samme ærend, og oppdaget da at jeg hadde ei tynn ishinne i hele smøresonen på begge skia ( i tillegg til tykkere is der jeg hadde tråkka i vannet). Skit...; Jeg hadde gått nesten 20 kilometer med skrubb - det hadde selvsagt umiddelbart fryst i smurninga jeg ikke korket ut før start.

Jeg skrapte vekk all is og så mye som mulig av festesmurninga ellers - og resten av løpet hadde jeg helt grei gli og bra feste.

Kaldt!!
De neste milene ble kalde. Jeg frøs veldig på grunn av våte klær, det var tungt i fiskebeinsmotene med for mye påkledning, og armene var allerede møre etter de to første milene på tråe ski. En stund var jeg veldig bekymret for at jeg var så kald, og passet på å korte ned oppholdet på drikkestasjonene. Det positive var at jeg stadig avanserte enkelte plasser mellom 20 og 60 kilometer, før jeg periodevis måtte roe farten enda mer pga krampe på innsiden av begge lårene.

Heftig!
Løypa etter Langlia (ca 25 km) og de neste 4 milene inneholder en del veldig heftige utforkjøringer i tillegg til et utall korte og halvlange fiskebeinsmoter. I motbakkene var det 15-20 cm løssnø og direkte kavete forhold for oss bakover i feltet. Utforkjøringene hadde jeg gruet meg for på forhånd, husket de fra da jeg gikk i 1998, og det var ikke ugrunnet. Det var kjempeløst og dype plogespor, og flere steder minnet løypa om 2 parallelle bobbaner hvor vi hadde ei ski i hver. Det er vanskelig å ploge bredt under slike forhold, og med slitne ben lot jeg det heller stå til - jeg bare passet på å ha fri bane foran meg.

Unngikk fall
Under over alle under; jeg kom ned alle bakkene uten å falle selv om jeg var besvimelsen nær av skrekk et par ganger. Spesielt i en lang bratt bakke 3 kilometer før mål var jeg "falleferdig". Med krampe i begge låra måtte jeg helt la være å ploge, og nederst i bakken svingte løypa brått til høyre. Jeg husker ikke hele ferden, men jeg sto nå der 100 meter etter svingen uten å forstå hvordan jeg hadde unngått å tryne. Det ble 2-3 minutter krampemassasje før jeg ruslet til mål.

Dårlig dag for svenske kolleger
Underveis hadde jeg passert en lynende forbannad svenske, jobbkollega Anders som hadde "paiet" 2 par skidor i utforkjøringene. En av låneskiene han gikk på da jeg passerte'n hadde en helt løs binding - og litt senere måtte han bare bryte. En annen svensk kollega, Gordon, gikk overende i bakkene etter Løvlia og kom aldri skikkelig til hektene igjen etter det og måtte også gi seg ved 56 km. Fjerdemann av oss Xerox-gutta, Geir, kom i mål en halvtime etter meg.

Ikke sist, 130 bak meg
Det hadde gått sakte, 1,5 time mer enn da jeg gikk 100 kilometeren i 1988, men likevel var jeg fornøyd med å ha fullført. Farten var ganske lik hele tiden. Jeg tittet på klokka ved hvert 10 km skilt, og så at jeg hele tiden tapte litt til "time på mila" skjemaet. Siste mila gikk godt under timen, men det var også den letteste - og dermed fikk jeg 9.11.08. Det holdt til 41.plass av 53 i klassen (hehe) og 492 av 622 totalt. Jeg hadde altså 130 deltagere etter meg i mål (inkl. 21 som brøt).

Det er mildt sagt lettere å hevde seg i Vasaloppet med et betydelig antall mosjonister, og selv Birken om en måned har en større spredning i nivå - slik at en turgåer som meg kan havne rundt midten av listene. Men altså; Grenaderen er mye tøffere!

New look, naprapatmishandling og fin skitur

I dag tok jeg endelig skrittet fullt ut - til frisørens fortvilelse insisterte jeg på 12 mm max over hele skallen (det måtte bli "max", siden det noen steder ikke er noe - hår altså - i det hele tatt). Altså har vi Gammeln i new look og tilsynelatende med mer utstående ører enn noensinne, i beste Obama-stil.

Om det var fordi han ikke likte min nye sveis skal være usagt, men naprapaten var om mulig enda mer brutal enn noengang tidligere (ringer ambulanse hvis det blir verre neste gang) da jeg rett etter frisørtimen var innom for å jobbe litt mer med hælplagene mine. Han løper maraton, og var kanskje redd for at jeg med betydelig redusert luftmotstand skulle bli en trussel i innspurten. En halvtime forbedring er kanskje litt vel mye å forvente av "nestenblankskallen".

Treningsmessig tar jeg det litt forsiktig fram til lørdagens Grenaderløp, men en 15 kilometer i flotte løyper rett ut fra hagan til Gunnar F på Algarheim var dagens positive treningsopplevelse. Det er fantastisk å gå i så flotte løyper i et område jeg tidligere aldri har vurdert som skidistrikt. Nå er det bare supert der også.

45 min på sykkel mandag og 45 min på ski i går kveld er uka's øvrige trening så langt. Men altså... dagens mest minnerike opplevelse er den nye sveisen :-)

4 timers drømmetur i Østmarka

Stein på Skålsjøen i supervær og fine løyper...

Jeg har vært på mange fine skiturer med Stein Frode - både i Østmarka, Hemsedal, på Beitostølen, Gaustablikk osv... og dagens tur føyer seg inn blant de absolutt fineste. Utgangspunkt var Lindeberg der Stein bor - og målet var Vangen skistue i Østmarka.

Dette var faktisk årets første skitur sammen. Vi startet ved 9-tiden i skyet vær og minus 5, et tross alt flott skivær. Det var bra føre, god glid og flotte løyper enten vi valgte maskinkjørte, scooterkjørte eller upreppa løyper. Vi valge på store deler av turen scooterkjørte spor over vannene og i lettkupert terreng.

Bildet til høyre: Her er jeg framme ved Vangen...

For lokalkjente gikk turen fra Lindeberg over åsen mot Nuggerud, videre til Mariholtet, over Nord-Elvåga, Fingerholmyrene, Sør-Elvåga, Skytten, Paradisputten, Skjelbreia, Vangen. Rolig intensitet hele tiden, men bra framdrift på det flotte føret - og på Vangen lokket tradisjonelle kanelboller og skolebrød.

Det var tiltagende mer folk i løypene, og på hele tilbaketuren var sola kommet fram og skapte en eventyraktig stemning i Østmarka. Tilbaketuren fulgte Milorgløypa via Steinsjøen, Skålsjøen, Drettvann og Halssjøen. Etter Halssjøen var det noen mildt sagt friske utforkjøringer i retning Knuttjern. Videre mot Nuggerud fikk vi en ufrivillig sving etter et feil veivalg, og avslutningen fra Nuggerud tilbake mot Lindeberg bød på dagens hardeste og lengste motbakke.

Stein i fint driv på Eriksvann...

Fornøyd gutt...

Vi var på ski i 3.45, og hadde i tillegg 15 min på beina fra blokka der Stein bor til skiløypa. Skituren var vel på 40+ kilometer, med årsbeste glid, og sympatisk puls hele tiden unntatt i siste motbakken. Takk for en super tur, Stein Frode.

Dermed var jeg med god samvittighet klar for feiring av Valentines Day, morsdag og fastelaven samt vinter-OL på TV. Om 6 dager er det klart for Grenaderløpet på ski. Hælen var vond i dag, men blir det ikke verre er jeg klar på lørdag.

Nå er det bare glider som mangler

Stakkars hælsmerteplagede meg har først og fremst gjennomført trening med planker under bena de siste 2 månedene. Hittil i vinter har jeg loggført 572 kilometer, de første 546 med minimal festesmurning. Har lært at lite festesmurning "tvinger" deg til å gå mer teknisk riktig, ref. tyngdeoverføring.
Det stemmer sikkert, men jaggu stemmer det da også at manglende armstyrke avslører seg hele tiden.

Bilde 1:Skia er klare....

Etter en heller puslete tur i "Fenstadrunden" forrige helg tok jeg grep denne uka. Før torsdagens intervalløkt (årets første) la jeg på 3 lag "blått" under plankene - innenfor de avmerkede smøresonene.
Wow... var det så lett å komme opp bakkene (7 x 2.10/1.30).

I dag var det 18-kilometer'n som skulle testes. Runden starter ved trappa, går over jordene og deretter "Egilrunden" via skianlegget før hjemtur via jordene igjen. Tok ikke i noe særlig hardere enn tidligere, men du verden så mye "tryggere" gåinga var. Rett opp alle bakker med spikerfeste og uten syre i arma, dermed også mer krefter til stakinga i lette partier. Årspersen ble flyttet fra 1.23 til 1.15.

Bilde 2: Jeg er klar til start fra husveggen...

Nå skal jeg ut i garasjen og foreta en skikkelig prepping av gamleskia; legge på ny glider for første gang i år, og deretter passelig med festesmurning til morgendagens firetimerstur med Stein Frode i Østmarka. Det skal bli gøy å gå med ski som er skikelig preppa for første gang i år!

De nyeste skia skal jeg rense og levere til "Bull" eller "Milslukern" for strukturbehandling og prepping - slik at de er klare til neste helgs 90 kilometer lange kosetur i "Grenaderløpet".

En times forsprang - det trengte jeg!

Jeg har maken drakt, men neida, dette er ikke meg. Det er Hurdølingen Olaf Knai som strekker ut på arenaen 200 meter før målgang. Det kan nok tenkes at han har mer krutt i arma enn meg...

Gårdagen var årets varmeste hittil, kun 3 minusgrader. Det var også årets trøtteste for min del, etter en uke med alt for lite søvn. Likevel ville jeg være med i Fenstadrunden, skirennet som følger en del av 4-timers treningsløypa mi (dvs at jeg går hjemmefra via jordene, hele Fenstadrunden og hjem igjen).

Jeg skulle ta bilder til en sak om rennet på kondis.no, og etter en kjapp etteranmelding til trimklassen (uten tidtaging) dro jeg av gårde 1.05 før hovedfeltet i konkurranseklassene. Det burde holde greit, i fjor var vinnertiden ca 1.40, og jeg mente jeg skulle klare imponerende 2.30.

Joda, det holdt - så vidt!
Etter en fin og ikke alt for strevsom tur, på gamleskia som ikke var preppa siden i fjor, kom jeg i mål på 2.26.17 etter 5-kilometere på 28.41 - 26.54 - 26.59 - 24.19 - 24.40 og avsluttende 3km på 15.12.

Om noen i konkurranseklassene brukte lenger tid enn meg? Jada, 3 av 99. Om jeg kunne gått fortere? Jada, men nepper mer enn 10-15 minutter.
Resultatene

Mens jeg skiftet til tørt på overkroppen og fant fram fotoapparat ble vinneren annonesert i mål... skit, jeg rakk ikke å ta vinnerbilde - og var litt snurt over det. En halvtime senere og et antall bilder og enda mer skravling med deltagerne var humøret bedre. Litt verre igjen ble det da jeg på kvelden kjente at hælen nå var veldig vond igjen... (Skal løpesesongen 2010 bli en sykkelsesong??).

Saken jeg la ut på kondis.no/romerike:
Stian R. Andresen vant Fenstadrunden

Reidun Tveit Sund, vinner av dameklassen som gikk (rødmerødme) 38 minutter raskere enn meg.

58 km i herlige Nordmarka

Om 7 uker er det klart for Birken for 8 Xerox-ansatte, 5 av dem debutanter. Søndag inviterte jeg gutta med på ei 5-mil i Nordmarka, og Geir og Gunnar tok utfordringen. At de våget det etter en tilsvarende tur i Romeriksåsen før Vasa’n for 2 år siden er imponerende, da fikk vi flere timer omvei på grunn av feilnavigering.

Jeg har jo mitt rykte å ta vare på når det gjelder orientering, der jeg på 1.201 konkurranser over 30 år kom bomfritt gjennom maks 10 av dem. Altså, det ble som regel minst en bom – og ofte en stor bom. Om jeg levde opp til det i dag… jada!

Vi startet 5-milsturen vår fra Sognsvann mens det ennå var god plass på den gedigne parkeringsplassen, og ruta fram til Kikut var tyngste alternativ via Ullevålseter og Kobberhaughytta – med en stigning fra 195 til 451 moh på åpningsmila.
Det var tungt og slitsomt i motbakkene, men det meste ble kompensert av helt fantastiske omgivelser. Marka om sommer’n er flott, men vinterstid med mye snø og sol er helt rått… og i tillegg var det nypreppa flotte løyper over alt.








GPS’en viste drøyt 15 km da vi kom til Kikut, og jeg hadde allerede forstått at den planlagte løypa rundt Sandungen ble litt for lang. Dermed valgte vi å følge traseen til Holmenkollmarsjen og Grenaderløpet tur/retur mot Hakadal. Vi snudde nederst i en bakke med 26,3 km på GPS’en – og tilbaketuren til Kikut gikk litt freskere enn resten av turen. Hvis vi ser bort fra en del halvlange drikke-/spisestopp - bl.a. på Kobberhaughytta, Kikutstua og Gørjahytta – gikk det jevnt og fint i langturfart de første 4 milene.

Geir ved Gørjahytta.

Det var etter hvert veldig folksomt i løypene, men det var god plass og bare hyggelig. Da vi kom til Kikut for andre gang var tanken å sette oss litt inne, men køen som møtte oss utafor drepte enhver slik tanke. Likevel ble det en stopp på minst 20 minutter – og takk for det, vi stivna alle mann og fikk det gradvis tyngre på hjemturen.

Kø på Kikutstua...

For min egen del var det arma som visna, og årsaken var først og fremst at jeg gikk på veldig tråe ski – som ikke var glidet eller smurt siden romjula. Tørre ski glir dårlig i kulda… og dermed ble det ekstra strevsomt for mine pinglete armer. Det var 10 kuldegrader på det varmeste, og kulda suger nok også litt ekstra krefter.

Halvveis tilbake mot Sognsvann ble Gunnar litt etter oss – men Geir og jeg skulle jo bare følge skiltene ”rett fram” via Ullevålseter til Sognsvann. Rett fram gikk det, men ikke til Ullevålseter … i første omgang. Ved Blankvannsbråten skulle vi gått til venstre i et løypekryss. Akkurat der var stolpen med mange skilt veltet – men vi skulle jo rett fra, og slik ble det.

Motbakkene var flere enn de skulle vært. Merkelig, det virket ikke så bratt om sommeren. Geir spør plutselig om det ikke er Tryvannstårnet vi ser der rett til høyre for oss, og jovisst var det det! Der skulle vi ikke vært… men fortsatt likevel nesten til Frønsvollen før vi stoppet og spurte oss fram. Vi fikk veiledning, og hadde vi forstått hele greia ville vi kommet ned til Sognsvann på halve tiden av det vi presterte. Det var det ”krysset etter en venstresving og deretter brått til høyre” vi misforsto – og dermed gikk turen via Skjennungen og helt tilbake til Ullevålseter.

At vi hadde tatt mye ekstra høyde ble mer enn tydelig i de heftige utforkjøringene ned til Ullevålseter – som skulle vært høyeste punkt mellom Blankvannsbråten og Sognsvann. Ellers ble turen fra Ullevålseter til Sognsvann en tydelig påminnelse om at dette er norges mest trafikerte skiløype. Det er helt utrolig mye folk i løypene, men samtidig var jeg imponert over hvor fint det likevel fungerte å komme seg fram.

Den hvite løypa etter Blankvannsbrpten viser hvor vi skulle gått...

Gunnar da, fant han fram – det var jo han som var kjentmann i den løypa vi skulle ta tilbake. Joda, han fikk også en liten sving, men måtte vente 20 minutter før ekstrarundegutta kom ned med drøyt 58 kilometer og 1.300 høydemeter bak seg. (Begge GPS’ene gikk batteritom på slutten.. jeg mistet siste 8,5 km).

Kartet og høydeprofilen viser de første 49,5 km.

Om 3 uker skal Geir og jeg gå Grenaderløpet (90km) gjennom Nordmarka. Jeg har gått den tidligere og vet hva som venter. Geir fikk en tydelig påminnelse om at 90 km i Nordmarka er noe annet enn 30 km i Østmarka…. Vi skal begge få nok å bestille med å komme til mål!

Etter denne turen kan treninga mi i januar oppsummeres med 83 km løping, 74 km sykkel, 422 km ski samt 6 lette styrkeøkter. Totalt 53 timer. Dagen etter skituren fikk jeg en positiv opplevelse da jeg løp 30 min på mølla uten overhodet å kjenne smerter i høyre hæl... det er mange måneder siden sist - så behandlinga hos Naprapat er i ferd med å gi uttelling.

Takk for turen, Gunnar og Geir!


Flere bilder på Picasa (klikk på bildet nedenfor):

58 km i herlige Nordmarka