KrampeGammelns blogg er oppdatert for siste gang, nå er det OptimistGammeln som oppdaterer seg sjøl og eventuelt andre om hva dagene bringer. KrampeGammeln var en idrettsblogg. OptimistGammeln blir en blogg om litt av hvert med korte hyppige innlegg om hva jeg opplever, hva jeg tenker, limericks og annet som dukker opp.
Profilen (om meg) i høyre margen er oppdatert for den nye bloggen, men vises også her på den gamle. Takk for meg, KrampeGammeln er historie, OptimistGammeln er framtid.
http://optimistgammeln.blogspot.no/
onsdag 26. februar 2014
torsdag 20. februar 2014
Krampegammel’n – fra ultraløper til hjertepasient
2 146 konkurranser over en periode på 37 år, nå er det satt
sluttstrek. Vinterkarusellens løp på Bjørkelangen 4. januar ble min siste
konkurranse – men det var ikke på noen måte planlagt slik. Dette blir dessuten
mitt siste innlegg på KrampeGammeln’s blogg, men jeg skal ikke slutte å blogge.
Hva har skjedd?
Jeg måtte mildt sagt overraskende hjerteopereres (trippel bypass operasjon) 28. januar.
Jeg måtte mildt sagt overraskende hjerteopereres (trippel bypass operasjon) 28. januar.
Det startet vel egentlig på Bislett 13.januar; jeg skulle
sjekke formen to uker før Arctic Utra og fem uker før Bislett 50 km. Jeg løp to
timer ubesværet i ca 5:25/km-fart før jeg avsluttet med en maksfart sisterunde.
Det var den beste løpsøkta på nesten fire år, men umiddelbart etter at jeg
stoppet fikk jeg ubehagelig press i brystet som varte 15-20 minutter. De neste
dagene kom dette presset i brystet tilbake på noen lette treningsøkter, så 21.
januar dro jeg til fastlegen for en sjekk av det jeg trodde var muskulære
plager. EKG viste ikke noe galt, blodtrykk mv var OK, men det ble også tatt
blodprøver. Jeg ble enig med min «Birkebeiner»fastlege om også å ta en belastnings-EKG,
og jeg fikk time på Alerisklinikken allerede dagen etter.
På Alerisklinkikken avslørte belastnings-EKG at jeg hadde angina,
og mest sannsynlig måtte regne med en ganske snarlig utblokking – legen skulle
sende henvisning til Feiringklinikken. Samme kveld, mens jeg kjørte møbler til
datteren i Eidskog, ringte en stresset fyr fra Bærum sykehus. Han ville vite
hvor jeg var, jeg hadde hatt et infarkt (senere tonet ned til «kanskje et lite
infarkt som ikke hadde skadet hjertet»), og måtte umiddelbart til sykehus!
Jaha, jeg fikk lov å kjøre pent de fire milene til Kongsvinger sykehus (jeg
hadde jo ikke merket noe som helst de siste dagene uten trening). Der meldte
jeg meg som avtalt på akuttmottaket - «han som kom gående» var beskrivelsen av
meg de neste ukene.
Opp i sykeseng, masse pleiere, lege, blodprøver og sprøyter,
ny EKG osv osv… Det ble fort klart at jeg måtte til Feiringklinikken for en
snarlig operasjon – og etter tre dager på Kongsvinger sykehus ble jeg fraktet i
ambulanse til Feiringklinikken. Der ble det konstatert tre trange årer, for
komplisert til utblokking, her ventet en åpen operasjon. Det vil si at de sager
brystbenet i to og åpner opp for hele skiten. Nåja, operasjonen 28. januar
husker jeg ikke noe av, da lå jeg jo i respirator. Allerede dag 3 etter
operasjonen gikk jeg en del i korridorene på Feiring, men samme kveld fikk jeg
hjerteflimmer. Flimmeret ga meg en opplevelse av å være sliten. Bare jeg reiste
meg opp gispet jeg etter luft som om jeg hadde løpt en 800 meter i maksfart.
To dager etter operasjonen, Bjørn H på besøk med fotoapparat. Det tok et par uker til jeg var tilbake i like bra form.
På grunn av flimmerproblemene ble jeg på Feiringklinikken
til 4. februar. Da hadde jeg betennelse i begge armene rundt områdene jeg hadde
fått intravenøs flimmermedisin via veneflon i armene. Jeg ble sendt tilbake til
Kongsvinger sykehus, der jeg fort havnet på intensiven med både flimmerproblem,
betente armer og mistanke om vann i lungene. Jeg ble da igjen medisinert for
flimmer, jeg fikk antibiotika for armene, og det ble påvist ca 1,5 iiter vann i
venstre lunge. Det siste ble tappet via en slange/pose som ble «operert» inn.
De siste dagene på Kongsvinger var jeg på medisinsk avdeling og 10. februar ble
jeg utskrevet. To dager senere ble jeg sendt tilbake i ambulanse etter mer flimmerproblemer,
men dagen etter var jeg bra nok til å reise hjem.
Nå har jeg vårt hjemme i åtte dager uten problemer av noe
slag. Sårene har grodd veldig bra, flimmeret har holdt seg unna, jeg har ikke
smerter, og den daglige gåturen er på 2-3 km og stadig økende. Om et par uker
kan jeg kjøre bil og litt senere kan jeg belaste armene igjen (begge delene for
å sikre at brystbenet gror skikkelig til før det belastes).
Selfie etter hjemkomst. Nå var det stort sett godstolen, fyr i peisen og OL på TV de første dagene.
Hva nå?
Jeg både håper og tror jeg blir i stand til normal fysisk
aktivitet også i årene som følger, men det blir som turgåer og jogger.
Konkurranseaktiviteten måtte jeg uansett vurdert å avslutte snart pga alder - så selv om jeg umiddelbart gråter
litt inne i meg over løp jeg har lyst til å løpe men ikke får løpt – har jeg
ingen problemer med å avslutte løpskarrieren. Jeg har utrolig mange gode minner
fra mine langt over 2 000 konkurranser, samtlige av dem dokumentert i 63 stapp
fulle brevordnere. Jeg har også fått enormt mange idrettsvenner – og de skal
jeg holde kontakten med ikke minst gjennom jobbing for kondis.no og gjennom
Romerike Ultraløperklubb.
Burde jeg forstått
dette tidligere?
Tja, med litt generell interesse for sykdom – hadde jeg
kanskje kunnet tolket noen tidligere signaler. Uansett hadde ikke det endret på
det faktum at jeg fikk angina, og uansett måtte operert for det før eller
senere. Det har væt hjertefeil i familien tidligere, bl.a. ble far
hjerteoperert i tilsvarende alder,og arv er en vesentlig del av årsak til
hjertesykdommer.
Jeg hadde jo også mange ganger lest om idrett og hjerteproblemer,
hjerteproblemer som stort sett alltid ble beskrevet som smerter i
hjerteregionen…. derfor forsto jeg ikke at det presset jeg hadde i brystet var
langt framskredet angina.
Jeg har nok hatt angina i mist ett år – og allerede for et
halvt år siden reagerte jeg på at jeg hadde så mye mer problem med pusten enn
med generell løpsstyrke. Spesielt i motbakker måtte jeg i stadig lavere fart
over i gåtempo. Samtidig var jeg i jevn framgang etter fire år med bekkenplager
(symfisitt) – så formen var jevnt stigende selv om anginaen bremset mer og mer.
Det toppet seg i Ribbemaraton i romjula, da jeg var bekymret over formen
(pusten) i starten av løpet og opp til Ekeberg. Men det gikk enda to uker før jeg
forsto at noe var alvorlig galt.
Kan andre lære noe av
dette?
Kanskje ikke så mye, noen slipper unna alle sykdommer, andre
er disponert for hjerteproblemer, kreft e.a. Når det gjelder eldre
idrettsutøvere (60+) vil jeg nok anbefale å utvide den årlige helsesjekken (som
ingen bør hoppe over) med belastnings-EKG. Vanlig EKG-test vil ikke tidlig nok
avsløre f.eks. angina, som jo er en ganske vanlig sykdom. Er man mindre heldig
enn meg vil man da kunne få et skikkelig hjerteinfarkt i forbindelse med
konkurranse eller hard trening – ulykkelig uvitende om at man har angina.
Takk
Takk til alle som har lest ett eller flere av 634 innlegg på bloggen min. Jeg har hatt ca
130.000 sidevisninger – og bloggen lukkes ikke selv om jeg nå slutter å skrive
på den. Det kommer et lite tillegg senere med adressen til min nye blogg – som vil
handle om mye annet enn bare idrett.
Abonner på:
Innlegg (Atom)