Nest innerst på øvre platå i store salen

Er det bare meg? ja, og min venn Gunnar "Trailrunner"? Er det bare vi som synes det er meningsløst varmt inne på Elixia Jessheim.  +23C er helt OK når jeg driver med styrketrening, men meningsløst varmt for den som har lyst til å løpe en time eller mer på tredemølle. I det store fellesrommet er møllene plassert på tredje nivå - altså er det varmere der enn nede på gulvet. I møllerommet er det 18 tredemøller i et tidligere squashrom - der er det null luftsirkulasjon og like varmt.

Det er likevel et unntak - to av totalt 26 møller har vifte i kontrollpanelet, en av dem står attpåtil under en av ytterst få friskluftkanaler. Den mølla, nest innert på øvre platå i den store salen, var ledig i kveld; mølla mi! Det er bare andre gang på 17 besøk den muligheten har bydd seg, jeg må nå vurdere å legge inn bestilling på den.

Skulle likt å vite hvordan det er på andre treningssentre (?). Kan ikke huske at det var så varmt inne da jeg vinteren for 5 år siden trente på Elixia CC Vest.

Langdistandeløpere er definitivt ingen stor kundegruppe på Elixia - de fleste har nok egen mølle slik jag hadde inntil nylig. Tror derfor ingen bryr seg om Gunnar og jeg fortsetter å klage på varmen. Det var heller ikke meningen at jeg skulle løpe så mye på Elixia, planen var styrketrening og en del spinning - og løping bare når det var ekstra kaldt ute. Så langt har det likevel blitt mest løping, fordi det ikke har vært løpbart i skauen, fordi det har vært lange kuldeperioder og fordi jeg har et 40 minutters styrkeprogram som fint kan gjennomføres hjemme med bruk av fitnessball, matte og stepkassse.

Høye pulsverdier
Pulsverdiene på løpeøktene mine på Elixia er interessante. Jeg har i alle år hatt ganske høy puls selv i moderat fart, men også åpenbart høy melkesyreterskel i forhold til maxpuls.  Det er snart 10 år siden jeg to ganger målte makspuls til 184. På 10-kilometers løpskonkurranser kunne jeg løpe med snittpuls oppunder 180 - og intervalltrening foregikk gjerne i nivået 165-175. Det harmonerte dårlig med alle jegt sammenlignet med - slik var det bare. Jeg tolket det slik at jeg hadde dårlig kapasitet, men utnyttet kapasiteten bra.

Puls 179 i moderat+ fart???
Selv i 6:00/km på mølle kommer jeg nå etter en halvtimes løping opp i en puls på 150. Det er hva jeg for 10-15 år siden hadde når jeg lå en del under 5 blank fart på langturene. Det er ille nok med så høy puls i så lav fart - men direkte skremmene hvor mye pulsen øker når jeg skrur opp farten ytterligere.  Løpsformen er åpenbart mye dårligere enn kondisjonen - logisk når jeg har vært skadet i tre år og bare kunnet løpe sakte. Likevel: På løpsøkta for tre dager siden løp jeg  en halvtime i 5:15-5:30 fart, og pulsen spratt opp i 175+ med 179 på det høyeste - og likevel uten at jeg stivnet, og uten at jeg tok i spesielt mye. Jeg hadde forstått det om det var maksfarten min - men det er det jo ikke på noen måte, selv ikke nå...??  (Hvilepuls i morges før jeg sto opp av senga: 41)

I dag løp jeg 65 minutter (11 km) i 6:00/km fart, med puls opp til 153. Det skal bli mer enn interessant å sjekke pulsen på neste utendørs løpetur når gradestokken igjen viser ensifret antall kuldegrader.

Gamla og Gammel'n i minus 16

For en herlig dag på ski i dag! Det var meldt sol og 7-8 kuldegrader her i Nes, og det med sola stemte bra. Ikke ei sky på himmeln, men lav sol gir jo mest skygge i skauen likevel. Det som stemte dårligere var temperaturen, det var -16C da vi parkerte ved Ihlangsvangen i Skogbygda.

Vi, det var "Gamla" - storesøster altså - og meg. Hun kom kjørende opp fra Lørenskog og møtte meg på Vormsund før vi kjørte til Ihlangsvangen innenfor Fallet - en svært snøsikker plass i Nes der det alltid er nykjørte fine løyper. Det var mye kaldere der oppe enn i lavlandet ved Vorma - så vi supplerte med tykkere skihansker og et og annet ekstraplagg.

Reidun har gått mest på "Losbylinna" tidligere i vinter, mens jeg bare har to turer på jordene i Fenstad. Nærmest null og nix i høydemeter så langt i vinter altså - men på dagens tur var det litt opp og ned det meste av tiden... men ingen bratte bakker. At det ikke var så bratte bakker var kjekt, for selv om det var greit i sporene var det veldig skarpe kanter og vrient å ploge eller skifte spor på det harde føret. Her gjaldt det å holde seg i trikkeskinnene hele veien - og det taklet vi bra begge to.

Det var litt kaldt å puste inn -16C, spesielt i starten siden vi startet i slake motbakker med raskt stigende puls. Senere gikk det greit. Selv i kaldt vær og langt innpå skauen møtte vi en hel del folk på tur. Dette skyldes nok føremeldinga (se lenger opp) som sto i lokalavisa fredag.

Det ble en fin tur på nøyaktig 20 kilometer i 5:30/km snittfart. Reidun - som går IngaLåmi stort sett hvert år, er bedre teknisk enn meg - så farten hennes er helt grei til mitt bruk. Dessuten holder hun i både 5 og 10 timer på de lengste turene våre... så nå håper jeg det ikke blir lenge til årets første skikkelige langtur på ski med "Gamla".

App
I går kom jeg over en "app"-applikasjon, og kunne ikke motstå fristelsen til å lage min egen "app". Den heter selvsagt KrampeGammeln. Når jeg får bedre tid utpå våren en gang får jeg utvikle den videre...

Check out the mobile app KrampeGammeln

På tro og ære
I går var jeg i en rettsal for første gang (bildet er fra Tinghuset i Eidsvoll). Rett før jul tikket det inn en vitnestevning - der jeg skulle vitne mot en som havnet i grøfta ved butikken på feltet her sist sommer. En opplagt fyllekjørerhistorie - og en tiltalt jeg derfor ikke føler noe sympati med, selv om det var en gammel og stakkarslig kar. For oss som går, løper og sykler langs veiene er sjåfører som er påvirket av alkohol, narkotika og SMS-trang en uberegnelig trussel.

Snart flytting
Det nærmer seg flytting, pakkeesker dominerer bildet her i huset nå - og ulike nyinnkjøp krydrer dagene, en dyr men morsom sport. I dag var turen kommet til ny spisestue, og en ettermiddagstur til A-møbler robbet kona for det meste av det hun hadde på kontoen sin, mens jeg fikk gleden av å være med å bestemme. Om tre dager overtar vi leiligheten på Vormsund Brygge, og neste helg flytter vi det meste.... 7 kilometer ned langs Vorma - men ikke med båt, vi velger landeveien parallelt med elva.

Trening hver dag

Bildet: Gode venner i Romerike Ultraløperklubb klar for treningsturen sist søndag

"Hver dag"
I lange perioder av gangen trener jeg hver eneste dag, men likevel ender jeg hvert år opp på 280-320 treningsdager, et snitt på ca 6 treningsdager pr uke. Nå har jeg trent 39 dager på rad - uten å legge spesielt opp til det, men jeg har hatt det veldig travelt i denne perioden. Og her kommer paradokset; i preioder der jeg jobber mye og har det travelt, setter jeg alltid av litt tid til trening - i alle fall en time pr dag.

Jeg trener aldri når jeg er forkjølet, og det er dager det er svært upraktisk å trene - så et helt år uten "hviledager" er ikke realistisk. Når jeg blir spurt svarer jeg likevel at jeg "trener hver dag" - som egentlig betyr hver dag så sant det er praktisk gjennomførbart.

Da jeg i yngre dager trente hardere var det større behov for å legge inn hviledager enn nå når treninga er snillere. Jo hardere jeg trente, jo nøyere var jeg med minst en ukentlig hviledag - og jeg var også nøyere med periodisering. Nå - som gammel gubbe - er det mer fokus på å få trent litt hver dag, for å være opplagt - men gjerne også holde form til fortsatt å konkurrere. Jeg tror det er viktig at gamlinger som meg flytter fokus fra hva som er ideell trening, til å trene som man har lyst til. Vi setter ikke lenger pers, de fleste av oss imponerer ingen andre enn jevnaldrende - men vi elsker å trene, og det er derfor vi holder på.

"Best sammen med andre"
Noe av det flotteste med trening er samvær med andre - når det lar seg gjøre. Etter noen skadeår er jeg enda mer glad for hver anledning til å trene sammen med andre. Nyårets første løpetur sammen med andre var klubbsammenkomsten på Lysaker sist søndag. 5 kvinner og 5 menn i Romerike Ultraløperklubb hadde en flott løpetur i motbakke fra Lysaker til Bogstad gård og tilsvarende lettere tilbake. Været var vakkert vinterlig, praten gikk livlig, løpinga gikk nesten av seg selv - og vips var 18 kilometer unnagjort (1:45).

Førstkommende lørdag skal jeg på årets første skitur - som også blir nyårets første skitur med storesøster. Det er meldt -10C og sol, det blir sannsynligvis en flott tur fra Ihlangsvangen i Nes.

Treninga de første 10 dagene av 2013 har bestått av 222 kilometer sykling/spinning, ei styrkeøkt og tre løpeturer på til sammen 41 kilometer. Egentlig helt greit i en ekstra travel periode.

Flere bilder fra søndagens tur:

Feit start på året - i år igjen!

Spiller det noen rolle om vekta viser 72 kg i stedet for 67? Spiller det noen rolle om jeg har en bilring som gamlinger flest? Spiller det noen rolle så lenge jeg får brukt de klærne jeg har?

Rent helsemessig er svaret nei, det spiller ingen rolle! Trivselsmessig har saken minst tre sider; 1: jeg er en skikkelig godtegris, 2: jeg liker ikke å se at magen buler ut 3: jeg får dårligere effekt og utbytte av treninga. Altså én ting som taler for at vekta ikke går ned, og to ting som motiverer for at den absolutt bør gjøre det.

Det er nok den forfengelige siden som teller mest, det som har med bilringen å gjøre - men som heldigvis er for lavprofildekk å regne, enn så lenge. Det jeg vet er at; fikser jeg bilringen, så fikser jeg også matchvekt som ligger på ca 67 kg. Det er vekta jeg alltid har hatt når formen har vært som best.

Hva er så "høna", og hva er "egget"? Går vekta ned når jeg trener bra og kommer i god form, eller blir formen bedre når vekta går ned og treningseffekten bedres? Gammel manns erfaring sier at det handler mest om å skjerpe seg og gå ned i vekt - da kommer også bonusen trenings- og konkurransemessig. Her er det ikke snakk om å tøye strikken.... mange av de beste løperne i aldersklassen min - på samme høyde - er 10 kilo lettere enn meg, det får de gjerne være. Jeg vil bare ned de fordømte 5 kiloene for å komme i litt bedre form og for å slippe å vise meg med bilring.

Om jeg tror jeg klarer det i 2013? NEI! Jeg er for glad i bamsemums, melkesjokolade, rosinboller og andre kaker... og det er viktigere enn de 5 kiloene. Det jeg dermed kjemper for nok et år er å holde treningsvolumet oppe slik at jeg fortsatt kan være en godtegris og bare disse 5 kiloene over matchvekt. Uten treninga hadde jeg sikkert trengt trillebår til magen. Om det er umulig å komme ned til 67 kilo i 2013? NEI! ...men jeg tror altså ikke motivasjonen er sterk nok, eller viktig nok...eller?

Jeg veier meg hver morgen, det gir ett tall i regnearket og en fin grafikk ved årets slutt - sånn for moro skyld, og litt for å passe på at kurven ikke vokser seg ut av regnearket i overkant.