søndag 30. august 2009

Slutt på planlagt galskap !

Ultra- og konkurranseåret hittil:
Jeg har løpt 10 ultraløp i år (13 konkurransedager) og i tillegg fått med meg 8 treningsturer på 50km eller mer. Det betyr en ultratur mer enn 2.hver uke i snitt. Der er jo absolutt mer enn nok, men verre er det at jeg de siste 2 månedene har én ultratur (10 totalt) hver uke i snitt! Galskap?

Tja, om ikke galskap, så i alle fall veldig ufornuftig dersom målsettinga er å yte opp mot mitt beste i konkurranser. Jeg var i god form før Århus 24-timers i januar, men deretter var jeg langvarig forkjølet. Kom i brukbar form til TEC 100 miles i mars, men slet lenge med hofteleddsbøyerne etter det. Nok en gang i OK form til treningsturen Oslo-Fagernes i mai (190 km 2 dager) – men da pådro jeg med langdistansekne som jeg løp med hele dag 2 og ikke ble kvitt før i slutten av juli.

Etter Fagernesturen har det meste blitt tull… halvskadet – forsiktig og lite kvalitet på trening mellom hver ultra – dårlige resultater. Det toppet seg med brutt løp på Eidsvoll forrige helg og avbrutt ultratur fra Rena i dag. Avslutning på de fleste ultraløpene har vist at kondisjonen er OK, men jeg har ikke tålt fart overhodet….

Fra årets lengste ultrastund, da Erik og jeg løp fra Fagernes til Oslo. Jeg pådro meg langdistansekne som jeg slet med de neste 2 månedene, men turen var fantastisk.

Hvorfor det ble slik er høyst bevisst: Jeg fikk en forskrudd idé i vinter om å løpe alle de norske ultraløpene, jeg tenkte da på de 9 løpene i terminlista. Senere har det kommet til 3 nye løp, og jeg skulle jo ha med de også. Når jeg på toppen av dette blir med på en del ultrastunt som er enda lenger enn konkurransene – ja; da ber jeg om trøbbel !

Målsettinga sprakk på det 8. norske ultraløpet i år, da jeg ikke fullførte 50 km+ på Eidsvoll forrige helg. Først veldig skuffende, men deretter lettelse over at jeg endelig kunne frigjøre meg fra en tåpelig målsetting, og igjen trene med best mulig resultat som målsetting. At jeg fullførte tullperioden med å prøve meg på den planlagte prøveløpinga av UltraBirken i dag, viser bare at jeg trengte en uke på å våkne skikkelig !!

Resten av året og litt om neste år:
Nå kutter jeg kraftig ned på ultraaktiviteten resten av året, men treninga vil bli fokusert mot best mulig resultat i lange ultraløp (for eksempel 100 miles og 24-timers). Jeg vet hva som skal til av trening, jeg må nå også komme i gang med styrketrening, og jeg vil igjen legge inn en del lett intervalltrening og/eller korte konkurranser. Grunnen til det siste er at jeg gjennom disse korte kvalitetsøktene får bra føling med hvordan formen er, og om jeg er for sliten.

I første omgang konsentrerer jeg meg om å komme i best mulig form til UltraBirken om tre uker. De to siste ukene før løpet har jeg ferie, og vil få god tid til både å trene bra og hvile godt (første uka på Høvringen, der jeg kan trene i relevant terreng). Etter UltraBirken blir det variert trening med en del korte konkurranser før det blir grunntrening/mengdetrening fra begynnelsen av november.

Det neste store målet som er plottet inn er TEC 100 miles 10.april, men jeg er på jakt etter en skikkelig ultrautfordring i desember eller januar (det kan bli et nytt forsøk i Århus??) Før 60-årsdagen med NYCM blir det en del spesifikk maratontrening, men 2-3 ultraløp blir det nok også neste sommer.

TEC 100 miles 2010 er plottet inn. Gunnar og jeg er påmeldt, det er også Ellen og Marit - så vi blir minst 4 deltagere fra Romerike Ultraløperklubb.

Vend i tide – det er ingen skam å snu.

Tittelen er hentet fra Fjellvettregel nr 8, men i dag fulgte jeg denne før jeg nådde fjellet. Bildet er fra blåmerket sti mellom Svartåfloen og Søndre Djupa.

UltraBirken - Fra Idé til virkelighet
Tidlig i sommer avtalte jeg med en kamerat at vi skulle løpe fra Rena til Lillehammer i omtrentlig Birken-trasé 30.august. Det var før Birkebeinerrennet bestemte seg for å teste ut UltraBirken – et prøveløp jeg har fått lov å komme med innspill til (se bloggen 11.august). Dermed var det aktuelt både med prøveløping i dag og selve UltraBirken (fulltegnet på 2 dager, 60 deltagere) 19.september.

Halvskadet og sliten
Kameraten hadde ikke anledning likevel, og strengt tatt burde heller ikke jeg vurdert denne turen ut fra hvordan kroppen har vært de siste ukene. Men.. jeg hadde flagget at jeg skulle ta denne turen, og ville ikke feige ut…
Jeg har slitt med hovne føtter etter de siste ultraløpene, ikke rett etter løpene, men etter masse sittestilling ved PCn de påfølgende dagene (lange arbeidsdager og deretter private gjøremål på PC’n). Jeg har også hatt en del vondt i høyre hæl /akhilles etter familiemesterskapet i orientering der jeg løp med pigg-o-skoa for første gang i år. Og ikke minst, kroppen er tydeligvis sliten etter de mange ultraløpene og ultrastuntene i år (se egen oppsummering i neste blogginnlegg) – allerede etter 2 timer var jeg sliten i forrige helgs 6-timersløp, og det samme gjentok seg i dag. På kortere turer i det siste har jeg vært opplagt, så det kan ikke være så veldig alvorlig !

Sekken er klar til start 06:50 ved Rena Barneskole

Mot sunn fornuft
Mot sunn fornuft sto jeg opp etter 4 timers søvn og reiste til Rena, der jeg løp ut med alt for tung sekk kl 06:50. Alene og uten support måtte jeg ha med meg alt jeg trengte og litt til, så selv med bare 2,5 liter drikke ble det over 6 kg i sekken. Det var 3 grader, sol og motvind. Tok det veldig rolig med myå gåing i motbakkene mot Skramstadsetra (300 høydemeter) – og passerte der etter snaue 90 minutter. Merket allerede at formen ikke var prima, og grublet fælt på om det var noen vits å fortsette.

Kaldt og vått
Det var kaldt i motvinden selv om sola var oppe, det var uhyre vått i et kort terrengparti før Skramstadsetra (ellers veg de første 15 km), og den vonde hælen likte verken terreng eller kaldt vann. Jeg grubla så fælt at jeg overså krysset der jeg skulle ta av fra Birkebeinerrittets trasé og ned mot Søndre Djupa… og så ikke tabben før jeg kom til utforbakkene ved Svartåfloen. Da hadde jeg til og med løpt forbi min søsters hytte uten å registrere at jeg var helt på villstrå !!

Hytta til Reidun og Jens "Dølfjellet Base Camp". Her skulle jeg ikke vært i dag :-)

Det ble 2,5 km ekstra, før jeg kom på sporet igjen, først litt vei og deretter myr og sti… nei; ikke myr og sti, men vann og bekk. Forsto umiddelbart at her hadde jeg trengt både våtsokker og bedre form, men fortsatte en stund bare for å bli helt overbevist om at det eneste riktige var å snu. Jeg kunne fortsatt til Åkersetra og blitt hentet av junior, men jeg var redd for hvordan det skulle gå med spesielt tærne på høyrefoten – som fort blir følelsesløse i kaldt vann.

Ikke hva jeg hadde håpet på
Det ble altså vendereis og jogging tilbake til Rena… en sakte 4 timers treningstur. I og for seg OK, men ikke hva jeg hade håpet på i dag. Hadde det vært 6 - og ikke 3 uker - til UltraBirken hadde jeg nok tatt sjansen på å fortsette, men nå vurderte jeg det slik at å fullføre for enhver pris kunne satt deltagelsen i selve løpet i fare. Dermed kom altså fjellvettregel nummer 8 til anvendelse: Vend i tide – det er ingen skam å snu (…selv om det ikke er en skam er det alltid litt flaut å bryte…).

Skramstadsetra

Slik avsluttet jeg et innlegg om turen på kondisjonsforum:
Allerede nå - 30.august - er det veldig kaldt i vannet. Det var 3 grader da jeg startet 06:45 fra Rena, og vannet kjentes like kaldt ut da jeg nådde stiene (bekkene) ved Skramstadsetra. Dessuten var det fryktelig mye av vannet. Stiene var bekker og myrene var vann, se bilder nedenfor (flere kommer på bloggen).

Deler av høyrefoten er litt følelsesløs etter de siste ultraløpene, og i kaldt vann forverret det seg kraftig (det samme med hælplagene). Det betyr at jeg på strekningen mellom Skramstadsetra og Åkersetra kommer til å løpe med våtsokker 19.september. Det er uaktuelt å bruke dette hele veien, og dermed betyr det minst 2 sko/sokkeskift underveis. Først lette sko og vanlige sokker til Skramstadsetra, deretter terrengsko (o-sko hvis hælen er bra) og våtsokker til Åkersetra, og avslutningsvis ganske lette sko Åkersetra til mål. De to sko/sokkebyttene vil jeg sikkert søle bort 3-4 minutter på, men jeg kan passe på å spise samtidig.

Her ser vi fordelen med drop-bager, som gjør at jeg kan legge nye sko/sokker i posene til de tre stasjonene. I tørrere og/eller varmere vær ville jeg selvsagt ikke byttet sko.

En annen ting jeg lærte er at jeg må ha med en helt vindtett jakke. I motvinden i dag (selv om jeg var mest i skogen) var det veldig kaldt selv med super og vanlig treningsjakke. Blir det nullføre og vind 19.september kan en slik jakke være veldig viktig spesielt for oss som ikke er racere.

Nå får jeg skru på fornuftsbryteren og bruke tiden fram til selve UltraBirken på å komme i noenlunde form. Grunnlaget er der, og fra neste helg har jeg to uker ferie med god anledning til "riktig" trening og hvile.
Jeg SKAL fullføre UltraBirken!

Noen bildeminner fra dagens tur:





fredag 28. august 2009

Ikke min dag på Trandum

Eidsvoll 6-timers 22.august lå an til bli det beste ultraløpet for meg hittil i år. Jeg følte meg i veldig bra form på trening i begynnelsen av uka. Det ble en del jobbstress og arbeid med arrangementet opp mot 6-timersløpet , men like fullt burde formen være grei.



Arrangementet ble vellykket, og rekordmange 106 deltagere sto på startstreken til 6-timers. En av disse var meg – en annen var Tone, heretter kalt L !

2 mil i planlagt fart, deretter fotgjenger
Det var fine løpsforhold med noe vind, sol og 23-24 varmegrader. Jeg var opptatt med startnummerutdeling og rakk så vidt starten, men når jeg først kom i gang gikk det greit i ca 5.10/km-fart første mila og 5.15/km andre mila, omtrent som planlagt og forventet. Det jeg ikke likte var at jeg kjente meg tiltagende stiv i bena, og byttet sko etter 19,5 km. Allerede 2 runder (3 km) senere - i sakte fart – fikk jeg magesmerter som bare ble verre, og det hjalp ikke å gå. Holdt ut noen runder med mest gåing før jeg kuttet ut etter 33 km og drøyt 3,5 time.

Var veldig skuffet, men brukte mest energi på å bakke opp Tone og andre deltagere, og senere var det travelt med resultatservice og deretter bankett og premieutdeling. Hva som egentlig skjedde vet jeg ikke, men bena (og magen) var i alle fall bra igjen på en 2-timerstur tre dager senere. Det kan ha blitt litt mye stress, det kan også være at jeg har vært med på alt for mange ultraløp og ultrastunt denne sommeren.

Hva jeg nå gjør med ultraløp resten av året er dermed helt åpent, bortsett fra at jeg 100% sikkert løper UltraBirken. Siden jeg ikke nådde ultradistanse (50km+) på Trandum betrakter jeg årets "fullføre alle norske ultraløp" som brutt - på det 8. av 11 løp.

Imponerende av ”L”
Tone liker utfordringer, akkurat som sin far. Inspirert av en veldig stor Ragnar Thon som har vært med på 6-timers flere ganger – og var med også i år - ville Tone også teste sin alt for store kropp. Om 14 måneder håper hun å løpe NYCM under 6 timer…
… og hvorfor skal hun ikke klare det?
Hun jogget og gikk og manglet bare en eneste runde på å klare maratondistansen på 6 timer allerede nå. Det ble 40,575 km på Tone – og en av de 7 bak henne på resultatlista var (rødme, rødme) meg !!

Ut fra forutsetningene kjempebra av Tone, og med L’en jeg hadde laget til ryggen hennes fikk hun masse positiv oppmerksomhet under og etter løpet. Tone ble kjempeinspirert for å trene videre og veldig imponert over det fine miljøet blant ultraløpere. Hjemme i Vastmarka var beskjeden fra Maja (15) at neste år skulle hun også være med. Da blir det kanskje 3 generasjoner ”Engen" på startstreken(?)

Trøstet meg med bilder
Nå etterpå har jeg kost meg med å legge ut over 100 bilder fra løpet på kondis.no:
Bilder fra NM / Eidsvoll 6-timers

Klikk på bildemontasjen for større utgave:

torsdag 20. august 2009

Gammeln i ny uniform



Så er omsider løpstøyet til Romerike Ultraløperklubb kommet. Det betyr at klubbens 18 første medlemmer, som alle har bestilt profileringstøy, kan pynte seg førstkommende lørdag på Eidsvoll 6-timers.

Pakka ble hentet på posten i går ettermiddag, tøyet ble prøvd umidelbart – både shorts/singlet, trøye og kort/lang tights – og alt var akkurat så fint og behagelig som jeg hadde forventet.

Deretter var det en tur innom min gode venn Bjørn som fikk tatt bilde av gammeln i den nye uniformen:

Hele modellprogrammet

søndag 16. august 2009

Familemesterskap i orientering


I går arrangerte vi familiemesterskap (Engen-mesterskap) i orientering for 33.gang. Det startet i 1977 og har vært arrangert hvert år siden. Noen ganger har vi lagt det inn i andre konkurranser, andre ganger har vi hatt egen løypelegger og "lukket" arrangement. I år var Runar Thorstensen fra Bøler løypelegger - og i regnvær fullførte 10 familiemedlemmer gårsdagens mesterskap.

Opp gjennom årene har diskusjonen om handicap gått høyt... tidligere var vi alle aktive o-løpere, og vi hadde mange konkurranser å bygge på når de viktige handicapminuttene skulle fastsettes. I Familiemesterskapet er det tiden inklusive handicap som teller !! Etter hvert har noen sluttet med konkurranser og delvis også med trening, unge uerfarne løpere kommer til, og fastsettelsen av handicap er som avansert Bingo å regne. Ofte klaffer det fint, andre ganger - som i år - bommer vi kraftig.

Nevø Hans-Kristian har sluntret med trening og vekt en hel del år, men med rykte om at han hadde skjerpa seg satte jeg (som var årets arrangør) noe jeg trodde var tøft handicap for gutten som i junioralder var en habil konkurranse-o-løper.
Men... gutten hadde mer enn skjerpa seg, han var faktisk i riktig så flott form, og med en figur vi ikke hadde sett på evigheter. Dermed endte det med et fortjent og suverent familemesterskap på Hanser'n, som vant forrige gang i 1993.

Lillebroren min som fylte 50 år tidligere i år er den klart mest rutinerte o-løperen av oss - og holdt såvidt unna for Hanser'n med 7 sekunder i løpstid. Sjøl hadde jeg gitt meg selv 2 min handicap i forhold til Knut, men likevel var jeg knallfornøyd med å løpe uten bom og bare være 3.15 etter ringreven.

For datter Tone og barnebarna mine Maja og Martin ble det nok litt for vanskelig, men de svake tidene skyldes først og fremst at de gikk på hver sin megabom som utgjorde over halve løpstiden deres ! Tone var også på en ekstrarunde på to poster underveis sammen med Martin og var sammen med han resten av veien til mål. Tappert kom de seg alle gjennom løypa, så blaute som det er mulig å bli, og like blide.

Her er hele resultatlista:


Nevø Sverre hadde med kjæresten Inger Kristine som også er mesterskapshistoriens første duskedame. Dermed er en ny tradisjon innført i Familiemesterskapet. Neste år løper hun kanskje selv, hvem blir duskedame da (svoger Jens?)
På bildet ser vi vår Kautokeinske duskedame i det Knut legger ut fra start - overvåket av løypeleggerkone Anne som noen timer senere skulle feire 40-årsdagen sin i nærheten av 5.posten.

fredag 14. august 2009

101 kilometer Kongsvinger (ultra)Skogsmaraton

Tidlig morgenstemning på vei fra Fenstad til Skarnes

Lørdag 8.august var det klart for ”årets maratonstunt” sammen med Geir Frykholm. I fjor løp vi Ringeriksmaraton fra Hole til Jevnaker og fortsatte med 50 km gjennom Nordmarka til Sognsvann. I år var det klart for Kongsvinger Skogsmaraton med løping fra/til Skarnes før/etter maratonløpet.

Geir er klar til start... 2 km sør for Skarnes.

Ultraturen var firedelt:
1. Bortoverturen på 29.3 km var som en oppvarming å regne... løpsfarten var ca 5.45/km, men med en del gåpauser ble det 3.08.16 og 6.25/km (plan var 3.15)
2. Tidligstarten på maraton var neste etappe. Vi skulle følge min tapre og alt for tunge datter på halvmaraton - og etter hennes lengste tur på over 20 år kom hun i mål på 2.59.51 (plan var 3.00).
3. Etter litt sommel i målområdet jogget vi så andre runden av maraton på 2.15... og hadde nå fornøyelsen av å løpe forbi en hel del av de svakeste løperne. Offisiell tid på maraton ble 5.23.00 (plan var 5.30).
4. Siste etappe (29.0 km) var tilbake til Skarnes (2 km sør for), en tiltagende slitsom affære for Gammel'n - men vi klarte etappen på 3.48.37 (plan var 3.45).
Løpstiden totalt ble 12.19.53 som var 10 min raskere enn planlagt. Det kunne kanskje vært 11:30 hvis vi hadde løpt første halvmaraton alene, men det hadde jo ikke blitt samme opplevelsen.

Så er vi i gang på halvmaraton med Tone...

Hei Bjørn ! (hilser til Hytjanstorp som tok bildet).

Tone’s vei mot NYCM
Grunnen til at det ble Kongsvinger Maraton i år var at Tone skulle teste seg på en halvmaraton, etter at hun tidligere i år har løpt Baksjøløpet og Krystallmarsjen. Jeg lovet å slå følge, og det løftet holdt jeg. I forkant ble det tre mil fra Skarnes, og i bakkant ble det en halvmaraton til og tilbaketur til Skarnes – men dagens hovedoppgave var å lose Tone gjennom halvmaraton på under 3 timer. Tone fikk starte sammen med tidligstarten på maraton, og med en tung kropp valgte hun et fornuftig løpsopplegg med regelmessig gåing. 2.5 kilometer før mål mente jeg at sluttiden ville bli 3.03-3.04, men da viste det seg at dattera hadde krefter igjen og avsluttet overraskende bra og kom inn på 2.59.51. Med det var hun ikke sist – bare det en positiv overraskelse. På 11 km i Baksjøløpet i mars var km.tiden 9.27, i mai klarte hun 7.39/km på 8 lette km i Krystallmarsjen, mens det nå ble 8.31/km på til dels tunge 21 km. Fortsatt er det 14 måneder igjen til NYCM der hun helst skal løpe under 6 timer.

Tone og Geir i lett jogg etter 3 kilometer.

Ormen vi nesten tråkka på etter 14 km.

En fornøyd Tone etter fullført løp.

Har aldri tidligere drukket så mye
Det gikk jo ikke fort, men varmen og den høye luftfuktigheten gjorde dette til noe av det hardeste jeg har vært med på. Aldri har jeg drukket så mye underveis i et løp. På maraton var det drikkestasjoner for hver ca 2.5 km, og jeg drakk 3 krus på nesten alle (!!!), jeg dynket meg med svamp ved hver anledning og på den avsluttende 3-mila var drikkeposen (2.5 liter) tom 8 km før Skarnes.

Jamen var det motbakker også på den andre runden i maratonløypa...

Jeg var dyktig sliten på slutten, og 200 meter gange pr km ble først endret til 3+1 min løp/gang, deretter 2+1. Det var godt å ha Geir der som inspirator da... han var ikke like langt nede i kjeller’n som meg. Både Glåmdalen og Romerikes Blad hadde skrevet om ”Engens lange maratondag” på forhånd, så her var det bare å bite tenna samnmen og fullføre.

Den endeløse landevei...

Det var en flott tur - og vi fikk mange hyggelige tilrop underveis. Hoggormen som vi nesten tråkket på i maratonløpet kunne rota det til, men det gikk også bra. Arrangementet på Kongsvinger var fantastisk med masse hyggelige folk. En av de vi traff på en drikkestasjon sto senere i veikanten 3 km før Skarnes og ventet - han skulle ha bilde av galningene.

Det har blitt mange fine og lange turer med Geir de siste to årene, og jeg håper virkelig jeg får lov og anledning til å være med han på tur i enda mange år framover. Jeg synes vi fungerer veldig fint sammen på tur - og begge har vanskelig for å takke nei til en langturinvitasjon. Noen ganger er det oss to, andre ganger er vi flere... og vi avslutter aldri en tur uten at minst ett nytt løpestunt er planlagt eller fantasert om.

Til slutt takk til Marit Bjerknes som la igjen wienerbrød og cola ved bilene våre - det smakte godt når vi kom i mål !

Geir har også skrevet om turen på bloggen sin

Maja’s konfirmasjon – bestefar var selvsagt på plass

Det er ikke fritt for at man nødvendigvis må være gammel når barnebarna allerede er nådd konfirmasjonsalder, men alder er jo bare et tall – og tall er ofte bare tull.

Maja ble altså konfirmert sist søndag i kapellet på Ingelsrud gård og speidersenter, der hun vokste opp og der pappa fortsatt bor. Lillebror, to år yngre Martin, fikk være klokker for en dag, og for øvrig var han nok mest misunnelig på pengebunken som konfirmanten fikk.

For 16 år siden førte jeg Tone fram foran tusenvis av speidere på leir, da hun giftet seg på samme sted. Maja ble nok unnfanget her den gangen, og nå sto hun altså til konfirmasjon i det lille kapellet som ble vigslet i 2005.

Her er 12 bilder fra dagen på Ingelsrud:

På vei til kapellet på Ingelsrud

Et lite kapell og en eneste konfirmant

Maja og presten ønsker gjestene velkommen

Mamma Tone (med støle ben etter halvmaraton dagen før) spiller for sin datter

Lillebror Martin er klokker for anledningen

Rikke drømmer om en tur med Ole opp kirkegulvet, Ole tar seg bedre tid enn søster Tone gjorde

Bestefar og konfirmant

Søskenkjærlighet

Tøft av Maja å holde tale

Takk for at dere ville komme....

Mamma kjøpte hesten Robin til Maja

Martin sliter litt med pågående jenter

tirsdag 11. august 2009

UltraBirken blir en realitet 19.september


I forrige uke var jeg i et planleggingsmøte sammen med Rune Bergsodden og Tor Skraastad i Birkebeinerarrangementene på Rica Olrud på Hamar. Tema var UltraBirken, som blir en alternativ distanse i Birkebeinerløpet.

Det er positivt at nye arrangører av ultraløp sparrer med oss i NFIFs ultraløpsutvalg på forhånd, og det var en konstruktivt møte og de fleste detaljer for debutarrangementet ble klarlagt, slikt som løypevelg, support, bruk av sekk, maksimaltider, sikkerhet osv...
Mer om det har jeg lagt ut på kondis.no:
UltraBirken 2009

50 løpere får nå mulighet til å bli med på det første UltraBirken. Jeg vil være en av de 50, og jeg skal også prøveløpe traséen sammen med Geir Frykholm 3 uker tidligere. Jeg har stor tro på at dette skal bli det desidert største ultraløpet i Norge - det er spektakulært nok til å trigge alle som liker tøffe utfordringer - det er også kort nok til at det er overkommelig for alle som er rimelig godt trent.

Bildene er fra prøveløpingen 18 juli (Sharon Broadwell, Jon Harald Berge, Tor-Arne Stjern og Rolf Bakken).

fredag 7. august 2009

Ledsager for Stein Frode i Norseman Crew Race

Stein har fått sin finishertrøye og poserer fornøyd sammen med sitt crew.

Norseman Xtreme Triathlon – bare navnet skremmer. Det handler om 3800 meter svømming i bølgene i Eidfjord, deretter 180 kilometer sykling opp Mæbødalen og over fire fjell mellom Geilo og Austbygde, før det hele avrundes med maraton hvor målgang enten er på Gaustatoppen eller på Gaustablikk.

Bestisen Stein Frode har jeg tidligere bare klart å lokke med på ”halvlange turer” opp til 4-5 timer – det lengste var 55 km rundt Storsjøen i Odal for 2 år siden. Ultraløp har han hittil skygget unna. Men… Nxtri ville han prøve på – og det siste året har han trent målrettet for å kunne fullføre det som omtales som verdens hardeste triatlon på Ironman-distansen.

Datatrøbbel påmeldingdagen gjorde at han var 5 min for sent ute til å sikre seg plass i selve Nxtri, så han meldte seg frivilling som mannskap (løypesjef i morgendagens konkurranse) og var dermed invitert til Crew Race en uke før selve hovedkonkurransen.
Les om Crew Race her: http://www.nxtri.com/news/norseman_crew_race2

Supervær
Det ble en flott weekend sammen med Stein, kona Line og kameratene Sten og meg. Debutanten hadde altså hele tre supportere – litt av en luksus.
Værmeldingen var litt skremmende med sterk vind og et par plussgrader over Hardangervidda og store muligheter for regn. Ved ankomst Eidfjord sto flaggene rett ut og det var skumtopper på bølgene i fjorden. Slik var det også da vi la oss sent på kvelden, men etter en svært kort natt var det supervær da starten gikk ved 4-tiden.

Stein opp av vannet etter 3800 meter i Eidfjorden

I rolig sjø var det 6 deltagere (3 starter 1,5 time tidligere) som kastet seg i Eidfjorden med våtdrakter – og det skilte ikke så veldig mye i mål. Alle var gode svømmere, og Stein ble klokket inn på finfine 1.17… litt foran skjema og klar for skifting til sykkeletappen. Opp Måbødalen var det forsiktig sykling på puls 135 for Stein, mens vi andre beundret det ville terrenget og ikke minst gamleveien der Stein syklet (vi fulgte hovedveien og tunellene).

Her skulle det fullføres, basta !
Allerede på Dyranut (1250 moh) så vi at Stein lå en del bak skjemaet til ”sort finishertrøye” – som betød at han kunne gå i mål på Gaustatoppen i stedet for på Gaustablikk, men vi stresset ikke med det så tidlig i konkurransen. Mens han syklet videre og supet i seg energigel hadde vi en bedre frokost på Dyranut. Allerede på Geilo halvveis på sykkeldelen var det derimot ganske klart at han ikke hadde fart nok til å kunne klare sort cut-off, men til tross for et par doturer og problem med magen over vidda, var han fortsatt sprek og kjørte veldig kontrollert på puls. Her skulle det fullføres, basta !!

Stein i fint driv på toppen av Imingfjell – 150 km ut i sykkeletappen


”Nå dør jeg”
I fint vær var det bare en fornøyelse å være supporter, og Stein var en enkel mann å supportere; han visste hele tiden hva han ville ha. Etter de tre første fjellene sør for Geilo gikk det nesten galt i krysset før monsterbakken opp til Imimgfjell. En litt for hjelpsom kone sendte Stein og sykkelen i asfalten midt i et veikryss. Det så dramatisk ut der han lå på ryggen med sykkelen over seg – før han tørrvittig kommenterte: ”Nå dør jeg”.

Han døde ikke, over Imingfjell og resten av sykkeletappen gikk det bedre enn på første del av syklinga, og bortsett fra veldig stive nakkemuskler så han fresk ut før løpsdelen. Skiftinga ved campingplassen i Austbygda foregikk med en pågående bryluppsfotografering i bakgrunnen. Det la ikke Stein merke til da han dro ned buksa og skiftet som om han skulle vært alene her i verden.

Etter 11 timer og 42 minutter var det så i gang med maratondistansen, og selv om det gikk sakte var han ikke plaget av ultrastive ben. Nå kom luksusen med flere supportere tydelig til uttrykk. De første 18 kilometerne løp Sten sammen med Stein, de siste 24 – inkl. 12 km motbakke fra Dale til Stavsro (ca 1200moh) sammen med meg. Det vil si… i motbakkene gikk vi ! Men… Stein var i stand til å jogge de første 25 kilometerne før motbakkene, det var bra.

Maratonmannen

Gutta på tur
Avslutningen var egentlig fornøyelige. Stein var sliten, men ikke tom. Jeg hadde sekk med mat og drikke – og sammen tullet og koste vi oss gjennom de siste fire timene. I følge Sten minnet vi mest om et par turkamerater som hadde fått seg noen øl for mye. Selv om det ikke ble målgang på Gaustatoppen (snudde ved Stavsro og avsluttet ved krysset opp til Gaustablikk) var det en flott presasjon bare å fullføre. Etter 18 timer 28 minutter og 45 sekunder var Nxtri Crew Race fullført. Klokka nærmet seg midnatt – og lett feiring med vin og øl ventet på Kvitåvatn.

En stolt finisher

Gratulerer med finishertrøye Stein, du nådde målsettinga.
Vi andre fikk en flott opplevelse…


Sjøl gikk jeg de neste dagene og grublet på om dette kunne være noe for meg. Det fysiske skremte ikke, men jeg er jo en elendig svømmer og måtte trent opp den ferdigheten, jeg måtte skaffet våtdrakt og trent svømming i åpent vann, jeg måtte ansaffet racersykkel og trent mer enn mye på den. Så langt har 2 mann over 60 år fullført, men ingen av dem på toppen av Gaustatoppen. Drømmen lever, men det blir tidligst i 2011…..

133 bilder på Picasa: http://picasaweb.google.com/Gammelnbilder/SteinBechINorsemanCrewRace2009

søndag 2. august 2009

Perfekt 50 km i Drammen

Erik, Gjermund og meg rett etter målgang

Med perfekt menes ; perfekt ut fra forutsetningene !
Bare fire dager etter Rallarvegsløpet var det klart for 50 km i ”Drammen Kick-Master Ultra Maraton II” (arrangørløpet) – og i utgangspunktet betød det vonde ben og masse gåing. Det ble tunge – men ikke håpløse ben, og jevn fart hele tiden.

Tom-Rune Bertelsen arrangerte et tilsvarende ultraløp i Drammen i mai, noe som betyd to nye og uventede løp for meg som har planlagt å løpe alle norske ultraløp 2009…. Dette andre løpet går 3.oktober med meg som arrangør, siden Tom-Rune er usikker pga en forestående operasjon. Arrangørløpet gikk allerede torsdag 30.juli - på kort varsel - slik at også Tom-Rune fikk vært med.

I tillegg til oss to var Erik Nossum og Gjermund Sørstad på startstreken. Værmeldingen var ikke god, det skulle bli verre. Starten gikk i duskregn kl 15:00, 5 min etterpå åpnet alle himmelens sluser seg – og det som skulle være Øvre Storgate ble til Øvre Drammenselva. Det ”stormet” og tordnet – og det var ingen vanndammer å løpe rundt siden det var vann overalt.

På vår felles solidariske førsterunde var det merkelig folketomt i gatene og på turveien langs Drammenselva… det hele var litt absurd med det voldsomme regnskyllet, grener som hadde blåst ned på turveien og noe som minnet om bassengløping. Heldigvis roet været seg litt på den andre av de 12 (4.2 km) rundene – og etter en drøy time ga regnværet seg. Men… vanndammene var der – enorme til å begynne med, litt mindre for hver runde – og valget sto mellom å bli veldig våt, litt våt eller ekstra store svinger utenom.

Vi tok det som en treningstur alle sammen, men Erik og Gjermund forsvant etter første runden. Jeg løp med Tom-Rune de første 4 rundene, før jeg ble løpende alene etter at han stoppet for å skifte til tørre sko og sokker. Merkelig nok gikk det helt greit å jogge i 5.30-5.45 fart, runde etter runde uten at bena ble merkbart stive. Jeg så ikke noe til de andre, men snudde meg i blant for å se hvor Erik og Gjermund ble av. Farten var den samme hele tiden, tidsavvikene var ulik pause for å drikke/spise. Det gikk rett og slett på ”autopilot”.

Så braket det løs på nytt, enda verre denne gangen. Det tordnet og lynte heftig, det regnet enda kraftigere enn noen timer tidligere og trærne truet med å velte. Jeg tror aldri jeg har løpt i kraftigere regnvær enn det vi hadde på det meste av 11.runden. Jeg liker meg ikke i tordenvær, men fortsatte i samme fart – og nå hadde jeg også fått los på Erik og Gjermund som jeg først så ca 11 min foran meg… og med en runde igjen var differansen nede i ca 5 minutter.

Her kommer jeg inn til maratonpassering og en kort drikkestopp.

Uværet ga seg ganske raskt denne gangen også, og i mål etter 50,6 kilometer var jeg sliten – men likevel langt fra sluttkjørt. Tiden ble 4.55.13 som er 4 min raskere enn tiden min fra mai (!) og bare 3.30 / 5.13 etter Erik / Gjermund. Ingen gode tider, men likevel en oppptur for meg så tett etter Rallarvegsløpet – og positivt var det også at jeg ikke merket noe til løperkne-skaden.

Rundetidene (inkl.stopp): 24.49, 25.47, 24.56, 24.16, 24.01, 23.55, 24.34, 24.16, 24.34, 24.35, 25.21, 24.16