tirsdag 30. oktober 2012

Årets første snøpulsing

For to dager skrev jeg at frost i bakken og 10-15 cm snø er drømmeføret. Da er det flott å løpe i skogen. Slik var det i dag; i alle fall delvis frost i bakken og 10-15 cm snø. Herlig å få tid til en 2-timerstur i skumringa i dag i flott vær, de nevnte drømmeforholdene og uvante 4 kuldegrader.

Det kan være tungt å løp i snø... det var det i alle fall i dag med ganske tung snø, ikke slik fjærlett hvitt støv som bare forsinner foran føttene. I dag var det høye kneløft og høy puls, og 20% saktere fart enn "normalt". Det var spor etter andre tobente de første to kilometerne, deretter var jeg i "jomfruelig" terreng der bare hare, rev og elg hadde satt spor i snøen før jeg kom stampende.

Vakkert med den første snøen... men i morgen forsvinner den. Det er meldt regn sammenhengende fra i morgen til søndag.

Klopp i Fenstadmarka
 
Elgspor? Nei... her der det jeg som har løpt. Det var ekstra tungt i åpent lende, det trærne ikke har fanget opp noe av snøen.

Noen steder var det vrient å se hvor stien gikk.... måtte ta en del på hukommelsen.
 
Planen var å løpe 1 time i kupert terreng og deretter samme vei tilbake med hodelykt, men med 1:15 til vendepunktet valgte jeg skogbilvegen tilbake... og endte opp med en tur på snaue 2 timer. Det var en passelig siste langtur før lørdagens VUC 52 km.

Turen gjennom Fenstadmarka hadde tatt lang tid.... dermed ble det vegløping tilbake - i bilsporene.
 
Hodelykta måtte fram... min nye fine LedLenser H14.
 
Hva sier kona?
Det hender - når jeg er blant ikke-løpere - at jeg får spørsmål om hva kona mener om "all denna løpinga" mi. Vi prater egentlig ikke så mye om det, men noen ganger synes hun jo jeg er lenge borte når jeg er på ultralangtur eller konkurranse. Oftere enn det får jeg imidlertid kommentarer på linje med i dag da jeg trampet inn i gangen etter 2-timersturen (2:20 hjemmefra): "Jeg syn's du var så snar...?" kom det i en nordmørsk nesten bebreidende tone.... Andre ganger kommer jeg opp fra treningsrommet og hun spør: "Har du trent eller...?"

Med andre ord: Jeg trener og konkurrerer videre, jeg har på ingen måte fått løpeforbud ennå :-) Selv salget av Idrettsvegen 1 (skrev kontrakt i dag) stopper ikke idrettsaktiviteten!

søndag 28. oktober 2012

Høst = løpetid i skogen

Tynn ishinne på Ellingsjøen.... snart vinter!
 
Høsten er en fin tid i skogen. Først med flotte farger, senere med frost i bakken og muligheter for å løpe på steder man ellers tenker seg om både en og fire ganger før man besøker.

I dag hadde jeg høstens første løpetur i Fenstadmarka med frost i bakken. De våteste myrene var ikke frosne ennå, men de våte stiene var nå faste og frosne, og med overraskende få issvuller. Den uka som kommer er det varslet mildere vær og mye regn, så jeg må kanskje vente litt på neste tur på frossen mark - men jeg gleder meg til langturer i marka når det har frosse skikkelig til - også på myrene. Frost i bakken og 10-15 cm snø er drømmeføret! ...og skoa med pigger må snart fram...

Frost i bakken, herlig løpsunderlag etter en sommer og høst med mye plasking i vann og gjørme.
 
Hmmm.... ved denne hytta i Fenstadmarka trengs en smart tømmerhogger - eller en flink taktekker (snart)
"Bare" 52 km i VUC
Nedtellingen til VUC er i full gang, det er akkurat NÅ 4 døgn, 6 timer og 39 minutter til starten på "kortløypa" i VUC, 52 kuperte kilometer i Botnemarka og Vestskogen (Sande). Kneet jeg slo på VUC-testen for en drøy uke siden er fortsatt vondt, men ikke verre enn at jeg i dag jogget en time i Fenstadterrenget. Dermed er det også helt sikkert at jeg stiller på startstreken i Holmestrand, men jeg har bestemt meg for å konvertere til 52-kilometersløypa og la 82-kilometeren vente til neste år.

Det har vært litt tungt mentalt å "starte opp på nytt" enda en gang - etter kneskaden. Det var ikke noe langt opphold, men jeg trengte hver eneste treningstur for å preparere meg til 50 miles i NUC. Jeg var uansett for dårlig trent til dette nå, så kortvarianten er nok uansett det mest fornuftige!

Kondis.no-lørdag:
I går gikk mye av dagen med til fotografering og redigering av bilder fra Lørenskog Halvmaraton. Nok en fin dag bak kamera og blant gode løpervenner. Reportasjen på kondis.no med resultater og bilder.

Hilde og Cecilie fikk med seg fire KM-medaljer fra Lørenskog Halvmaraton. Sølv og gull i K35, bronse og sølv i K senior. Fine representanter for klubben.
 
Høstblot i Skogkarenes Klubb
Fredag kveld var jeg hverken Gammel'n eller Krampegammel'n... da var jeg junior! Da var det  Høstblot i "Skogkarenes Klubb Romerike", et realt guttetreff blant orienteringsveteraner - med en snittalder på 70+ på de ca 30 frammøtte - og med mange sprekinger på godt over 80. Sjøl er jeg klubbens "løpsmester" og hadde gleden av å ta i mot min gamle venn og nabo Tor Arne fra Flateby som fersking. Med Tor Arne er vi nå 62 medlemmer i Romeriksavdelingen av SKK.
 
Obligatorisk utrustning på Høstblot...

torsdag 25. oktober 2012

Nedtelling til Vestfold Ultra Challenge

Akkurat NÅ er det 8 døgn, 7 timer, 53 minutter og noen sekunder til start på 50 miles i Vestfold Ultra Challenge - eller 1 time og 30 minutter mer til start på 50 kilometeren.

Det siste har egentlig ikke vært noe tema, men etter kneskaden jeg fikk i VUC-løypa sist lørdag er det en liten mulighet for at jeg må nøye meg med en tøff 52 kilometer lang løype i stedet for tøffe 82 km. Men... kroppen er en fantastisk greie - og er man bra trent restituerer man raskt. Så sent som for to dager siden var venstre kne kraftig hovent, og jeg bare slepte benet med meg. I går kunne jeg gå med haltende skritt, og i dag går jeg i trapper igjen.

Ja, jeg klarte til og med 30 min rolig løping på asfalt i kveld! Det var langt foran skjema ut fra hva jeg trodde i går. Verst på dagens tur var faktisk 2 minusgrader med lunger som overhodet ikke er akklimatisert for kaldt vær ennå.

Hvis jeg får løpt en del i terreng den neste uka blir det nok 50 miles.... det er den jeg har drømt om - og klarer jeg 52 kilometer klarer jeg 30 til også. Det er knebøy som blir utfordringa, siden kneskaden sitter midt på kneskåla. Jeg må bli i stand til å løfte opp venstre kne rimelig uanstrengt...

De siste dagene har jeg klargjort kart og løypebeskrivelse for VUC, og løpsleder Tomas har lagt det ut på nettet. Det er imponerende 70 påmeldte - og flere kommer til! De fleste skal løpe 50 km, men det er tross alt 25 påmeldt på 50 miles også.

Det som synes helt klart er at det blir VÅTT, veldig VÅTT! Yr.no melder i sitt langtidsvarsel for Holmestrand om regn onsdag, regn torsdag, regn fredag, regn lørdag - hele døgnet. Temperaturen skal bli 6-7 grader døgnet rundt, dermed bør vi slippe snø selv i høyden (meldt 4-5 grader i Vestskogen).

Illustrasjonen røper en sjeldent stabil værsituasjon. Våtsokkene i neoprene kan jeg legge fram med det samme.

VUC nordre del

VUC midtre del

VUC søndre del

mandag 22. oktober 2012

Våteste løpetur (7,5 time) noensinne

Ikke helt som planlagt....

Jeg har løpt 100 kilometer i sammenhengende regnvær i Bergen Ultra (NM 100 km i 2008), men da kom vannet bare ovenfra. Lørdagens ultralangtur i traséen til Vestfold Ultra Challenge bød på 7,5 timer med vann både ovenfra og nedenfra - og vannet var heller ikke spesielt varmt!

I forrige blogginnlegg skrev jeg om våtsokker, og de fantastiske neoprenesokkene brukte jeg heldigvis på lørdagens tur - slik at jeg aldri (!) var kald på bena. Men du verden så kald jeg var på overkroppen de gangene vi stoppet opp - her handlet det om å holde seg i bevegelse.

For to uker siden løp jeg VUC-løypa sammen med løpsleder Tomas Pinås og mange andre.... eller for å være korrekt - sammen til halvveis og langt bak etterpå. Da var vi ikke fornøyd med løypas avslutningsdel, og denne lørdagen skulle jeg sjekke en alternativ rute med vending på Kopstadsæter - men jeg tror det blir noe midt mellom, for lørdagens avslutning var mer ekstrem enn morsom.

Denne gangen skulle Löplabbets Sandvikasjef være med meg på turen, og i et område nærmest kjemisk renset for telefonsignaler er det greit ikke å være alene. I tillegg til Geir ble også min gode venn`Inger-Marie med - og den jenta som blir med gutta på dette er tøff!

IM ble plukket opp på Oppsal klokka 05 (!) før vi reiste til Kopstad for å treffe Geir. Det var lettere å finne Geir enn Kopstadseter, og innen vi i mørket hadde funnet fram til Kopstadseter (som skulle vise seg å være Fjellskard) - var 45 minutter surra vekk. Nåja... vi fikk satt igjen V70'n til Geir og fortsatte i V70'n min til startstedet på Hvitsten stadion i Holmestrand - der vi kom av sted i 7-tiden.

Planen var å løpe første halvannen timen i mørket (noe vi må gjøre i konkurransen 3.november), men det var ikke mer enn halvmørkt den første timen siden vi kom sent i sving. Vegløping 2-3 kilometer først... så inn på traktorveger og stier som umiddelbart minnet oss på hvordan været hadde vært hele sommeren og høsten - og fortsatt var.

Vann, vann, vann, gjørme, våte steiner, våte røtter, vann, vann ,vann. Det var jo litt gøy da... og så lenge joggefarten var jevn holdt vi også greit varmen. Vår løpeskoekspert benyttet anledningen til å teste ut noen nye terrengsko - som tidligere hadde vært utmerket i tørt terreng (hva er det?) - men disse skoene var alt annet enn utmerket i VUC- traséen denne lørdagen. Geir "bambi på glattisen" ble mer og mer frustrert over terrengløpinga, og etter noen fall bestemte han seg for å la terreng være terreng - og valgte vegløping nedom Sande fra ca halvveis og til der han hadde parkert.

De skoene kommer ikke Geir eller Löplabbet til å anbefale til terrengløping i vått terreng!!

Selv med ubegrenset vann ovenfra og nedenfra trenger vi også vann innabords. Her tukler Geir med drikkesekken sin - som prøvde å snyte han for drikkevarene. Dette er like før vi kommer til Hanekleivane etter 19 km - der den nye motorveien suser forbi.
 
Det gikk egentlig jevnt og fint hele tiden - litt sakte i de mest ulendte partiene - men vi kom framover, og bortsatt fra litt feilløping der merking var borte eller jeg surra med kartet passerte vi sjekkpunktene på Kleiverød, Brannåshytta, Hvittingen og Hanekleivane omtrent i planlagt fart. Utsiktene fra forrige tur var nå bare en hvit masse. Det regnet hele tiden - og en kort matpause ved tårnet på Hvittingen ble en kald fornøyelse - som alle andre småstopp underveis.

Litt etter Hanekleivene måtte Geir bestemme seg for å bli med IM og meg videre, eller ta veien via Sande og Galleberg. Han tok veien, mens IM og jeg fortsatte i motbakker i retning Kaldmo. Vi hadde totalt 1.260 høydemeter på turen... så det var ingen kosetur. Mot Kaldmo var løypa endret litt fra forrige tur, til det bedre, men også på "gal side" av Haukelielva.

Der veien krysset elva var vannføringen så stor, og strykene så "skumle" at vi rett og slett ikke våget å krysse elva. Vi lette først oppover elva uten å finne noe krysningspunkt, så nedover 2-300 meter før vi fant et punkt der den flomstore elva forgrenet seg. Der kom vi over - og vassing i elva gjorde forsåvidt ingen forskjell. Vi kunne ikke bli blautere enn vi allerede var - og her var det da rent vann og ikke gjørme som mange andre steder på turen.


Det var ikke enkelt å finne et trygt sted å krysse elva.
Fra Lavvannshytta etter drøyt 30 kilometer fulgte vi kjerreveg og veg de neste 4 kilometerne i stedet for sti, for lettere å holde varmen - og for at Geir ikke skulle behøve vente lenger enn strengt nødvendig. IM løp betydelig lettere på veg enn i terreng, og jeg var nær på å be henne sakke farten et par ganger - lyskene mine liker ikke vegløping så godt ennå. Men... hun slet mer og mer med frosne hender - og det gikk etterhvert ut over farten også - så da slapp jeg å gire henne ned. To par våte hansker var til liten hjelp, så siste mila løp hun med reservesokkene som vanter.

Avslutningen av turen... fra 26-45 km

Så langt på turen hadde vi ikke møtt mennesker (eller dyr) overhodet, men vi så jo en del elgjegerbiler, og ved "Elgmyråsen" (!!) traff vi på en jeger som sto utafor bilen med en kaffekopp. På disse kanter har de en måneds forlenget elgjakt, og holder på med jakta enda en uke. Jegeren kunne fortelle om trofeer også sist uke - og han beroliget oss også med at vi tobente var trygge der vi løp.

Mindre trygt enn elgjegere var etterhvert underlaget. Når det var slutt på skogsbilveien var det ca 3 kilometere igjen til Kopstadseter, men det tok en time før vi var ved bilen - på Fjellskard etter 4,5 kilometer. Jeg hadde med meg merkebånd og snitslet der det så ut til å være nødvendig, men det var også en risikosport siden jeg stadig vekk var usikker på om vi løp riktig på de umerkede stiene. Det var mye gjørme, enda mer vann og tiltagende steinete og skummelt underlag. Fram til Skarpsnohytta var det forsåvidt akseptabelt, men etter denne og i utforbakkene ned mot Myrvann fikk vi en kilometer der bekken mellom Langvann og Myrvann hadde valgt å følge stien som mest var svaberg glattere enn glatt.

IM ved Skarpsnohytta etter nesten 7 timer i skauen...

Tittei....
 
Skarpsnohytta var et trivelig sted - men folketomt denne dagen.
Svabergene ved hytta var slik vi hadde det store deler av den neste kilometeren også...
 
Pang, venstre kne smalt ned i svaberget i ett av mine djerve forsøk på å velge rett side av den brede stien. Vannet polerte steinunderlaget - men heldigvis var jeg bare så vidt nedpå - trodde jeg. Vi kom oss velberget ned til Myrvann og deretter til parkeringsplassen ved Kopstadseter som er merket på kartet. Der var ingen bil, og jeg var slett ikke sikker på at vi var der vi vitterlig var. Jeg hadde sett et skiløypeskilt til Fjellskard, og gjettet på at vi beveget oss i den retningen langs en skogsbilvei - men det er ikke fritt for at jeg - og IM - var veldig lettet da vi så bilen til Geir en drøy kilometer senere.

Nøyktigheten og detaljrikdommen er ikke imponerende på turkart i målestokk 1:50.000 - men det går helst greit, og det gjorde det denne gangen også. Det ble en del minutter med skrangling i tenner og risting i hele skrotten før de våte klærne var byttet til (nesten) tørre klær ute i silregnet. Geir måtte vi vekke når vi kom, han hadde duppet av etter en betydelig raskere og 7 kilometer kortere tur langs veiene. Det fine var at vi kom fort inn i en oppvarmet bil.

Etter drøyt 7,5 timer på "bare" 45,3 kilometer føler man seg litt snytt. Innsatsen fortjener mer enn 45 kilometer i skryteprotokollen - så jeg tenker vi fokuserer på tiden. Jeg er imponert av IM som var ute på sin tidsmessig lengste løpetur noensinne - tidligere er to 6-timersløp rekorden hennes.

Kneet mitt var blodig - og hadde åpenbart fått seg en verre trøkk enn jeg først trodde. Nå to dager etterpå er kneet/benet ubrukelig til alt annet enn å holde seg i ro - det er kraftig hovent - og stivere enn stivt.  Det er ikke helt bra, men desto mer fornøyd er jeg med at jeg ikke hadde en eneste krampestopp på turen... antagelig som en kombinasjon av sakte fart og lite svetting.

Hovemt kne++ to dager etter...

Etter hjemkomst oppsummerte jeg de to turene jeg har vært i VUC-løypa - slik at løpsleder Tomas kan vurdere den endelige løypa. Forslaget mitt vil være å følge andre skogsbilveier de siste 6 km til vending - midt mellom de to løypene jeg har løpt hittil. Det blir mer kupering, men totalt sett litt mer overkommelig dersom forholdene bli våte også 3.november. En annen ting er starttiden 07:00... som vil gi 1 time mørkeløping fra start, men betydelig mer på slutten for de aller fleste. Makstiden er 18 timer.... de som trenger så lang tid vil løpe i praksis hele tilbaketuren i mørke. Sjøl regner jeg med å trenge 13-14 timer (og det blir kanskje ingen som trenger mer tid?) - det vil også gi 4-5 timer i mørket på tilbaketuren, så drømmen hadde vært 1-2 timer tidligere start (det er jo natta uansett).

Korrigering 23.okt.: Starten er satt til 06:00, jeg husket feil. 06:00 kan bety 2 timer med lykt ut - og det samme inn for meg... det er helt OK!

Spørsmålet er om kneet blir bra nok i tide...?

tirsdag 16. oktober 2012

Årets siste løpetur uten våtsokker - ble også den suverent raskeste langturen på 3 år

Våtsokker er ikke oppskrytt, i alle fall ikke de som er laget i neoprene. På fem dager har jeg vært tre turer i den såkalte "Olavrunden II", og på de to første brukte jeg våtsokker i neoprene og sealskin - i dag vanlige sokker. Det ellers fine hjemmeterrenget mitt er fortsatt vått og gjørmete i store partier, dette er skogsløping for viderekomne løpere uten redsel for å komme hjem til mor som en gris rett fra grisebingen.

Våtsokkene ja: Jeg har tidligere kommet fram til at de tilsynelatende klumsete våtsokkene i neoprene holder bena varmest - de former seg etter foten og beskytter også utmerket mot gnagsår på ultralange løpeturer. De ser tykke ut (mye luft), er dårlig formsydd og ville blitt stemt ut på audition om det var utseendet som telte. Men.... jeg kan løpe i myr/ søle/ isvann mer eller mindre kontinuerlig, og likevel ha følelse i tærne.

Våtsokker kan du kjøpe på Løplabbet eller andre sportsforretninger

Selskinnsokkene ser bedre ut, kjennes umiddelbart bedre ut på foten, og er OK helt til jeg blir blaut på beina. Og er det noe jeg 100% sikkert blir på stiløping i år, så er det blaut på bena - hele tiden. Da er plutselig ikke seal skin bedre enn bomull eller andre løpesokker, og etter en stund er tærne mine så forfrosne at jeg må "sprelle med tærne" i den grad skoa tillater det - og ta omveier utenom søledammer (noe jeg av prinsipp helst ikke gjør).

Her kan du lese om  og og kjøpe Sealskinz sokker

Noen har advart meg mot neoprenesokker - jeg kan få forfrysninger. Det stemmer kanskje i svært mange kuldegrader og ved f.eks. sykling eller skigåing der foten er mer i ro. Men da blir ikke foten våt på samme måte, så behovet er ikke det samme. Da er det overtrekk som er tingen likevel. Etter råd fra andre har jeg likevel testet selskinnssokker, og de er fine når det er tørt og kaldt, men ikke noe bedre enn andre sportssokker når det er snakk om løping i bløtt terreng.

Fem gode treningsdager
Etter en oppmuntrende rask langtur sist fredag - da jeg løp "Olavrunden II" på for meg overraskende gode 1:45:58 - løp jeg samme runde roligere på 1:55 søndag etter en halv dag på sykkel lørdag, og i dag kjente jeg meg pigg etter gårsdagens innetrening med styrke og spinning. Da var det like greit å teste meg litt igjen, se hva bekken/lyske tålte - og hva kroppen ellers kunne skrape sammen av krefter.

Det ble den uten sammenligning raskeste langturen på 3 år!

Neida, dette bildet er ikke tatt i dag, det er fra 2006 (foto: Bjørn Hytjanstorp). Men i dag følte jeg meg omsider litt som en løper igjen... som på bildet med et anstendig steg.

Løpstiden ble 1:40:11 - og jeg løp med overskudd hele veien. Det betyr at et fjernt to-års mål om 1:30 er nærmere enn jeg hadde drømt om, kanskje allerede i høst. Med tørre forhold kapper jeg halve differansen, med litt oppvarming tar "mr Slow Starter"et par minutter til, og resten kommer av seg selv med økende treningsmengde (løping).

Kilometertiden er dårlig, men på så kuperte og til dels våte og gjørmete stier er det helt urimelig å sammenligne med vegløping. I dag følte jeg for første gang på tre år at jeg LØP, ikke bare jogget - om jeg ser bort fra de fem tøffeste stigningene. Jeg kunne sikkert løpt en time eller to til i samme fart, for det er nok ikke tvil om at kondisjonen i øyeblikket er bedre enn toppfarten.

Men... hvis dette utvikler seg like positivt videre er ikke veien lang til bakkeintervaller og bedre form!! Skal jeg virkelig få betalt for ikke å gi opp løpinga - selv etter 3 år med tre ulike plager...??

Kortere GPS-distanse med økt fart?
Det underlige var at GPS'en i dag ga meg litt færre meter på alle delstrekningene, og da tenkte jeg på noe Runar Gilberg sa etter VUC-turen (7 timer) for to uker siden - da han hadde han noe mindre på GPS'en enn meg - og sa at høyere fart ofte gir litt mindre distanse. Var det dette som skjedde i dag? Jeg merker jo at jeg flyter mer fram over småkuler, dropper en del småsvinger på stiene mv... slik som jeg løp i kveld. Faktum er at jeg fikk 500 meter mindre enn på de to forrige turene (gruble, gruble...)

lørdag 13. oktober 2012

5 kalde timer i Vinterkarusellens løype

Dagens trim var ikke av det hektiske slaget, men det ble rimelig langvarig. Den nye løypa til Jessheim Vintermaraton skulle kontrollmåles, og før jeg møtte Asbjørn og Tore ved friidrettsstadion på Jessheim syklet jeg runden for å kontrollere at det ikke var nye vegarbeidsområder siden forrige sjekk.

Deretter ble det sykling med de andre for å gjøre nøyaktig måling av løypa, og som jeg trodde var den ca 400 meter for kort, eller 392 meter for kort til å være en kvart maraton. Dermed ble det litt prøvemåling på alternative endringer - først sammen med Tore, deretter alene, og endelig gikk kabalen opp med 10.549,5 meter. Dvs.. den ble 10.555 meter, så da blir i tilfelle helmaraton 20 meter for lang. Stor mer nøyaktig er det ikke lett å få det uten å risikerer at løypa blir for kort.

I surt høstvær, 5 grader og kald trekk fra nord, syklet jeg den endelige løypa i sin helhet, og målte den til 10.650 meter på GPS'en, men med det avviket jeg så i forhold til Asbjørn's målesykkel, betyr det 10.555 meter.  Helt til slutt ble det et par runden for også å få minimaratonløypa (1/10 maraton) på plass. Det ble altså 40 kilometer på sykkel og en gjennomfrossen skrott før jeg var ferdig. Og ikke minst noen timer med rentegning av kart, korrigering av innbydelse mv etterpå.

Løypa erstatter traseen som har vært i bruk siden første løpet for 29 år siden. Etter en del prøving og feiling kom jeg med forslaget i mai, og friidrettsfolkene i Ull/Kïsa IL likte den nye løypa og en del andre endringer jeg foreslo for å revitalisere arrangementet. Løpet går 18.november, og da har jeg annonsert at jeg skal jogge rundt på 5 timer og utfordrer andre til å slå følge... Bakgrunnen til at jeg overhodet stiller opp er at jeg er den eneste som løp helmaraton på det første Vintermaraton, som fremdeles holder på med langløping.

Øverst ser du det endelige resultatet for hel- og halvmaraton, og nedenfor er minimaratonløypa:

 
GPS-trackingen:

Framgang med lite trening

Innholdsrik fredag: Hektisk jobbdag, langtur i skauen, Lionel Richiekonsert, klassefest...
 
I går løp jeg Olavrunden II i Fenstadmarka 10 minutter raskere enn sist (2.oktober), og da skrev jeg på bloggen om "årsbeste form i Olavrunden II". Det er en passe tøff terrengrunde på drøyt 14 km utelukkende sti og 309 høydemeter. "To-timersrunden" gikk nå unna på 1:45:43. Splittidene var 60:07/45:34 mot 64:53/50:45 forrige gang.

309 høydemeter på 14 kilometer gir 1800 høydemeter på 50 miles, altså litt mindre kupert i Olavrunden II enn i VUC som jeg skal løpe 3.november. På den annen side er det 100% sti i hjemmeløypa, mens VUC har 25-30% innslag av veiløping. Løper jeg i samme fart i VUC smyger jeg 10-timer'n, men det blir vel heller 14?? Løpsformen holder egentlig bare til 3-4 timer i øyeblikket.
 
Hvorfor gikk det så mye raskere nå? Hovedårsaken er vel at jeg har trent mindre enn på mange år de siste ukene. Dermed er overskuddet OK når jeg først kommer meg ut. Det er veldig flott å få  slike svar fra kroppen i perioder man ikke får trent nok - og resultatet av få treningsdager er jo gjerne at effekten av de få dagene blir relativt sett bedre. En annen ting er at løping er bedre løpetrening enn sykling, så to år med mest sykling gjør at selv lite løping nå er mye mer enn jeg har løpt de to foregående årene - dermed altså framgang på løpinga likevel. Når man har langt skadeavbrekk kan det være greit å vite at man senere kan glede seg over progresjon man kanskje ellers ikke ville opplevd. Formen for de som har trent en god del år har lett for å lande på ei hylle der den støver ned uten store opp- eller nedturer.

Etter 7-timersturen sist lørdag ble det fem dager uten trening før gårsdagens løpetur, men bryter jeg det ned har jeg jo løpt 9 timer på 7 dager - det er kanskje ikke håpløst likevel...(?). Nå håper jeg på noen fine langturer annenhver dag - og snart skal jeg på en ny test i VUC-løypa sammen med min gode venn Geir Frykholm.... det er over tre år siden vi løp sammen, det blir stas å få en tur med han igjen.

 
En av kveldene jeg ikke trente sist uke, hadde jeg skiftet til treningstøy for å ta en løpetur med hodelykt i Auliterrenget (Tandbergåsen).... men lykta ville ikke lenger samarbeide, og det ble ingen løpetur siden jeg ikke ville løpe på vei. Dagen etter bestilte jeg ny lykt fra fjellsport.no - og allerede i dag var den i postkassa. Jeg har vært fornøyd med min LedLenser H7, men nå ble det storebroren H14 - med enda sterkere lys, og likevel til en hyggelig pris. Jeg supplerte også med en billiglykt "Petzl Tikkina" for å ha en reservelykt i sekken på løpeturer i mørket. Det er ganske dumt å miste lyset langt innpå skauen!

Gårsdagen var innholdsrik siden jeg rett etter treningsturen reiste til Oslo sammen med madammen, der vi overvar Lionel Richie konserten i Oslo Spektrum. Flott show, herlig sanger og masse folk. Og på hjemvei ble jeg satt av på Borgen (Ullensaker) der klasse 7B hadde fest - og selv med alt for sen ankomst ble det noen hyggelige timer hjemme hos Reidar før junior kom og kjørte meg hjem.

torsdag 11. oktober 2012

Hvem kan dette være....?

I dag hadde jeg et hyggelig foto-oppdrag for Kondis.
Sted: ved Nordbytjernet på Jessheim.
Hensikt: Bilder til pressemelding.
Hvem: Vent på pressemeldingen,
men det har noe med kondisjonsidrett å gjøre


Vestfold Ultra Challenge - løypetest

Testløperne: Ragnar Nygård, Tomas Pinås, Tor-Idar Lillekroken, Runar Gilberg, Rene Helle Jensen, Ove Sollie, Helge Reinholt, Sharon Broadwell og Ann Kristin Tverås.
 
Et helt nytt ultraløp ser snart dagens lys, 3.november er det klart for Vestfold Ultra Challenge med start og mål i Holmestrand. Løpsleder og primus motor er Tomas Pinås, mannen som var med meg på 10-timers tur i NUC- (Nordmarka Ultra Challenge) traseen 19.august.

På grunn av flytting (junior) og forberedelser til salg av egen bolig, ble det ikke noen NUC-start på meg i år. Dermed er det jo fint at jeg i stedet kan få prøvd meg på et annet like langt løp. VUC går mest i terreng, er like langt som NUC (82 kilometer) og har like mange høydemeter (ca 2.500), men er ikke like ekstremt med tanke på underlaget. Jeg tror jeg skal klare løpet i Vestfold på 14 timer, mens jeg i Nordmarka ville hatt nok med å klare makstiden på 18 timer.

DET VAR FLERE MULIGHETER TIL Å BLI MØKKETE OGSÅ I VUC...

MEN DET VAR OGSÅ MANGE LETTLØPTE PARTIER SOM HER...


SKULLE VÆRT ALENE...
Planen var at jeg skulle løpe enveis VUC-løypa alene, men Tomas ville være med - og det var jo hyggelig. Han vet jo fra før hvor sakte det går. Når han i tillegg la ut invitasjon på Facebook og deltagerlista på treningsturen vokste seg like stor som startlista til selve løpet - kom derimot bekymringene, og det var på sett og vis velbegrunnet.

86 BILDER FRA TUREN - LAGT UT PÅ FACEBOOKSIDEN MIN

I nydelig høstvær plukket Tomas opp "eliteløperne" Runar og Sharon og gamle meg med bil på Konnerud. En drøy time så man 10 løpere - halvert gruppe i forhold til alle interessentene - løpende bortover Hvittingfossveien, der vi fulgte asfaltert gangvei halvannen kilometer før vi kom til skauen. GPS-klokka varslet om en fart betydelig høyere enn det jeg hadde planlagt. Det var ikke noe problem der og da, men jeg visste at det ville bli det før eller helst senere.

Jeg var klart svakeste løperen i feltet - og brukte også tid på å ta en hel del bilder, så jeg var det meste av tiden helt bakerst - men registrerte at hele gjengen ventet inn meg og de som forbarmet seg over meg - med jevne mellomrom. Dette stresset meg litt, men jeg hadde jo varslet på forhånd hvor sakte det ville gå.

FIN STI VED LIGLANEREN
 
UTSIKT MOT SANDEBUKTA

LIGLANEREN, 260 MOH

BRATTE BAKKER - MEN MYE LETTLØPT
Det var lettløpt og mest brede fine stier/traktorveier den første mila. Vi passerte lokale landemerker som Kentucky, Liglaneren, Brannåshytta, Tyriåsen og ikke minst Hvittingen. Bakkene var bratte - og de var flere enn jeg hadde trodd på forhånd. Selve rosinen i pølsa var stigningen opp mot Hvittingen, 404 moh, 220 høydemeter på 2 kilometer. Det var 14 kilometer til Hvittingen - som blir løpets tredje sjekkpunkt, og vi var selvsagt alle opp i utsiktstårnet og beundert utsikten i alle retninger. Derfra var det ganske teknisk og morsom sti i utforbakkene ned mot Kjeksrødhvittingen og ikke minst videre mot Hanekleivane. Dette vanskeligste partiet var det eneste der jeg ikke bremset de andre på noe vis, men så fort vi kom på vei ved Hanekleivane (der E18) går i tunnell under) - var det farvel til hele gjengen, med unntak av Thomas som på sin hyggelige måte tok ansvar for den gamle somlebukken.

BRANNÅSHYTTA
 
UFARLIG BUEORM
 
MYKT FINT UNDERLAG...

THOMAS HENGER OPP MERKING...
 
FLOTT HØSTDAG VED OREBERGVANNET

LANGT DER OPPE ER TOPPEN PÅ HVITTINGEN

SAMLING PÅ TOPPEN

HELGE SJEKKER UTSIKTEN

UTSIKTSTÅRNET PÅ HVITTINGEN...
KANSKJE IKKE SÅ MANGE SOM GÅR OPP DER 3.NOVEMBER (?)
 
ALENE MED THOMAS... EN STUND
De andre så jeg ikke mer til før vi var i bilen noen timer senere, men Thomas fikk slite med meg et par timer til. Her mellom 18 og 25 kilometer var det et langt veiparti delvis på nedsiden av E18, litt kjedelig del av løypa, og i ettertid har vi flyttet løypa til noen skogbilveier på oversiden av E18, det blir bedre. Nå hadde jeg også fått besøk av krampespøkelset mitt, så det ble noen stopp for å massere  innsiden av lår og baksiden av legger. Tomas jogget lett av gårde ved flere anledninger, men ventet meg inn lenger fram. Slik holdt vi på til Lavvannshytta etter 29 kilometer, der jeg ga han bilnøkkelen min og insisterte på at han skulle løpe inn de andre og kjøre dem fra SIF-hytta på Konnerud til Holmestrand før han hentet meg... jeg regnet med å bli distansert med to timer... bena var overhodet ikke samarbeidsvillige, jeg var kjempesliten og gikk mye mer enn jeg jogget - enten det var sti eller skogsbilvei.

FRA KJEKSRØDHVITTINGEN
 
STOKKESTUA HAR SETT BEDRE DAGER

3-400 METER PÅ ASFALT VED HANEKLEIVANE...
SENERE SÅ JEG IKKE MER TIL DE ANDRE

BROA OVER E18, HER FLYTTES VUC-LØYPA TIL OVERSIDEN AV MOTORVEIEN

VI MØTTE EN ENESTE LØPER, OG DER VAR OTTAR FRA LIER.
UTROLIG NOK VAR HAN UTE I SAMME ÆREND SOM OSS.
HAN HADDE OGSÅ LØPT FRA HVITSTEN, OG SNUDD VED KALDMO

KOMMENTARER OVERFLØDIG...
KRAMPEGAMMELN

FLOTT FURUTERRENG VED KALDMOVANNET
 
KALDMOVANNET, BADEPLASSEN (MEN IKKE I DAG)

ALENE PÅ TUR
Der ved Lavvannshytta - som blir vendepunkt for "kortløypa" hadde vi samlet nesten 400 høydemeter siden laveste punkt ved E18, og enda ventet drøyt 100 meter stigning over årsen ved Kabrenna og forbi Montebello. Nå var det ganske teknisk sti igjen, men mye fint terreng - om ikke så mange fine utsiktspunkter som vi hadde hatt de første timene. Det var stedvis en ganske bløt fornøyelse, og farten var som sagt frustrerende lav, men også fine stipartier i åpen furuskog.

Både ved Montebello og litt senere ved Presteseter var løypa oppe i ca 530 moh. Her hadde vi tegnet en østligere rute på veg for de andre, mens Tomas og jeg noen timer før hadde bestemt oss for å følge stien rett fram mot Vidvangsåsen og Kalveputten. Fra Vidvangsåsen vil den endelige VUC-løypa bli lagt om østover på vekselvis grusvei/sti til Kopstadseter.

LAVVANNSHYTTA, VENDEPUNKT FOR KORTLØYPA PÅ 58 KM
 
BRATTBAKKEN OPP MOT KABRENNA
 
VI FULGTE HOVEDLØYPA MOT KONNERUD,
NOEN STEDER BRA MERKET, ANDRE STEDER MINDRE BRA
 
DET VAR FLOTT PÅ HØYDEN I MONTEBELLO-OMRÅDET.
EN DEL MYRHØL, MEN ELLERS HERLIG TERRENG.
 
BEKKEKRYSSING MED GARANTERT VÅTE SKO ETTERPÅ

PRESTESETER
 
GAMMEL KOIE PÅ PRESTESETER

RUFSETE STI OG EKSTRA FORING
Fra Vidvangåsen kom jeg inn i en del hogstområder der det både var vanskelig å følge blåmerkene og mye rufsete underlag og høyt gress. Jeg benyttet anledningen til å spise ekstra mye, faktisk resten av det jeg hadde med av brødskiver, sjokolade og gel. Dermed kviknet jeg gradvis til igjen, og etter de lange utforbakkene på veien ned mot Rønnehue (38,5 km) var jeg tilbake i OK joggefart. Blåstien  den første kilometeren etter Rønnehue er det greit å droppe til VUC, det var egentlig et sammenhengende gjørmeparti der beitende kyr gadde tråkket i filler det som kunne vært en sti.

MYE GRESS I HOGSTFELTET NED FRA VIDVANGSÅSEN
 
PRESTEVANNET
 
RØNNEHUE

UTSIKT ØSTOVER - FINE FARGER I SKUMRINGA
 
STIEN VIDERE VAR BOKSTAVELIG TALT EN KRØTTERSTI !

SNART PÅ KONNERUD, MEN OGSÅ SNART MØRKT

AVSLUTNING TIL NYTT VENDEPUNKT
For lenge siden hadde jeg regnet meg fram til at jeg ikke ville rekke til SIF-hytta før det ble mørkt, manglet om lag en halv time på det. Jeg så også at vending etter 25 miles ville bli mye tidligere enn ved SIF-hytta, midt i skauen et sted. Dermed valgte jeg å løpe grusveien langs den uværsrasert Åsseterbekken østover mot Majordammen, det jeg merket meg et 25-milespunkt ved veien omtrent midt på vannet. Nå blir altså ikke dette vendepunkt likevel. Etter litt sparring med Tomas blir løypa endret etter 34 kilometer og fram til vending på 41... som forhåpentligvis blir på p-plassen ved Kopstadseter. Dermed blir vi løpende lenger i høyden (+/- 400 moh) - og slik jeg tolker kartet får vi glimrende utsikt østover.

KRAFTIG REGNVÆR OG FLOM I AUGUST ØDELA MANGE VEIER I DETTE OMRÅDET

7 I BILEN, ER DET LOV?
Det var blitt skumring, og innen jeg fikk telefonkontakt med de andre var det mørkt, og jeg var kommet nedenfor Andorsrud på vei mot Skoger. Seks av dem var da i bilen - og det gikk bare 2-3 minutter fra jeg fikk telefonkontakt til de møtte JoggeGammeln med bilen. Seks i bilen ja, og med meg ble vi 7. Tomas og en til måtte krype sammen bak i stasjonsvogna, og veldig god plass var det ikke i baksetet heller, men vi kom til Holmestrand - og vi ble ikke tatt på fersken!

VELDIG LITE TRENING
Heldigvis fikk jeg en liten kondisjonsmessig opptur på slutten, og det viser seg at de andre ikke var så fryktelig langt foran likevel. Etter UltraBirken har det blitt veldig lite trening - og desto mer "husgreier" - og slik har det vært dagene etter denne fine langturen også. Null niks trening de neste fem dagene. Håper å få trent bedre neste uke og om ikke lenge gjør jeg en ny enveis test i det som antagelig blir den endelige VUC-løypa.

SAMMENDRAG FRA LØPETUREN
 
IKKE HØYT OVER HAVET, MEN KUPERT VAR DET
 
De tre kartene nedenfor er slik VUC-løypa nå ser ut til å bli: