I morra forsvinner stinga...

Det er 11 dager siden hæloperasjonen, og nå skal omsider stingene tas... i morra kl 15:30. Det har vært 11 dager med trening de siste 10 av dem... på sykkel og med skistrikk - og mye av det med hyfsad bra intensitet. Illustrasjonen nedenfor viser oppsummert treninga siden mine forrige løpeskritt, i Fredrikstad Maraton for tre uker siden. Den eneste dagen uten trening var den dagen jeg opererte hælen.

I går var jeg på Lørenskog Halvmaraton for å ta bilder og lage en sak til kondis.no. Det var regn og høstgrått, men likevel klar deltagerrekord for halvmaratonløpet - og masse kjentfolk. Veldig hyggelig å menge meg med andre løpere igjen selv om jeg ikke fikk løpt selv. Dagen i dag brukte jeg mange timer på å redigere bilder og klargjøre reportasjen: http://www.kondis.no/monsen-og-brox-til-topps.4835141-141124.html

Bak i feltet her skulle jeg gjerne vært med...

Halvmaratonløpet er første løp i Vinterkarusellen på Romerike. Tanken var at jeg skulle løpt alle ti på én dag, i går, og avsluttet sammen med de andre i Lørenskog Halvmaraton. Nå er dette "ultrastuntet" utsatt til Vinterkaruselløpet på Jessheim i romjula. Jeg gleder meg allerede.

Junior på høstblot....

Det er 9 år siden jeg ble tatt opp i Skogkarenes Klubb på Romerike, men fortsatt er jeg for junior å regne i denne forsamlingen. Av de 30 som var med på "Høstblotet" fredag kveld var akkurat halvparten 74 år eller eldre (eldstemann 90 år)... mens jeg med mine straks 60 år var 5.yngst av de frammøtte.

Likevel er ikke dette er forsamling med trege gamle gubber. De aller fleste er fortsatt aktive o-løpere.

Jeg var altså på mitt 9de av 10 mulige høstblot, og etter fjorårets blot ble jeg valgt til løpsmester. Det vil si at jeg har ansvar for å møte "ferskingene" som søker opptak i klubben, og lede dem inn på kveldens første utfordring som selvsagt har med orientering å gjøre.

Det ble noen hyggelige timer sammen med masse o-venner som jeg nå bare ser sporadisk, etter at jeg konverterte fra orientering til nesten bare løping. I løpet av vinteren starter jeg en egen blogg for SKK Romerike.

Sykkeltrening med økt intensitet

Før jeg reiste på blotet rakk jeg en hard intervalløkt på trimsykkelen. La inn enda hardere tråkk enn tidligere, og fikk pulsen opp i +/- 150 selv med bare 30 sekunders intervaller (15 min 30/30).  Det var sjette dag på rad med sykkeltrening, og mer skal det bli de kommende dagene...

Hælen er pakket ut for godt, dvs ingen plaster eller bandasje. Det strammer godt i operasjonssåret , men om tre dager skal stingene vekk. Jeg kjenner overhodet ingen smerte i hælen, og vurderer å prøve å løpe noen kort-korte turer barbent når stingene er tatt.

Det skal bli fint å flytte meg fra trimsykkelen til tredemølla i første omgang. Løping utendørs med sko må vente betydelig lengre.

Litt stusselig...

Etter noen dager med skistrikk har jeg da tatt steget videre til trimsykkelen. En time hver av de fire siste kveldene, to av dem med intervalltråkking. Men, det er litt stusselig....

Med stor misunnelse leser jeg blogger og Facebook-oppdateringer til mange av løpervennene mine. De løper 20 km, 30 km, 40 km..... i flott vær og flott natur... og så sitter jeg i et kjellerrom på 12 kvadratmeter, med bare 2.20 under taket, og trår og trår uten å komme hverken til døra eller ut i det fine høstværet.

Bildet er fra bloggen til min venn UltraFrykholm som tok bildet på mandagens 21,4 km før frokost... det er klart man vil UT å løpe når man ser slike bilder.

Neida, jeg er ikke så veldig misunnelig. Derimot er det stor inspirasjon å hente fra de andres beskrivelser.... Her gjelder det å gjøre det beste ut av situasjonen, ta vare på det som er mulig av en fra før dårlig form, og telle ned dagene til jeg kan begynne å løpe igjen. Jeg vil gjette på at tallet nå er 16... altså at jeg håper å løpe igjen fra lørdag 13.november.

Når det gjelder syklinga er jeg ikke så veldig fornøyd med magnetsykkelen jeg kjøpte i sommer. Det ligger nok an til et snarlig bytte til en skikkelig spinningsykkel eller rulle. Inntil da får jeg glede meg over framgangen som gjør at jeg nå sykler på større belastning (lik fart, mer watt) enn før operasjonen.

Skreddersøm, kapittel 2

Etter skistrikktreninga i dag var det på tide å pakke ut hælen... for å se om såret var bedre enn den blodige bandasjen tydet på. Det var den heldigvis. Etter litt vasking åpenbarte Daljords skreddersøm seg - og alt tyder på at operasjonen har gått veldig bra.

Akkurat som forrige operasjon på venstre side av samme hæl, kommer operasjonssåret i konflikt med skoenes hælkapper, så det virker lite sannsynlig at jeg får løpt noe før i midten av november.

Men...allerede i morgen skal jeg prøve å erstatte skistrikktreninga med trimsykkelen - jeg får stive opp hælen godt på forhånd.

Hyggelig oppmerksomhet i DN Aktiv

http://www.dn.no/dnaktiv/article2002731.ece

Klikk på linken ovenfor eller bildet nedenfor for lesbar størrelse

(ekstra klikk etter at bildet åpner seg) :

...og Kjell Vigestad fulgte opp saken på kondis.no:

http://www.kondis.no/krampegammeln-i-fokus.4834035-127145.html

Skistrikk og vennetreff

Fortsatt er det skistrikk som gjelder, og i går gjennomførte jeg hele økta SITTENDE. Det er første gang noensinne jeg har definert noe som fysisk trening - og som i sin helhet har foregått sittende på en stol.

Utfordringen er å få dette til å bli slitsomt, noe som forutsetter stram strikk og store armutslag. Bevegelsene blir ikke helt som på ski. Jeg får mindre vondt i håndflatene av dette enn staking (hakking) på rulleski - men like effektivt er det selvsagt ikke.  ... et morsomt og litt småskrullete innslag i en gammel manns treningshverdag er det så absolutt.

Jeg rakk bare en halvtime før madammen og jeg skulle på vennebesøk til løpervennene Ragnar og Inger-Marie (IM) på Oppsal. Der var også løpervennene Stein Frode og Sten med fruer, og vi fikk en lang kveld og natt med masse god mat og utrolig mye juging... ikke minst idrettsrelatert skryt og planer om tider som kommer !

Ragnar og IM hjemme i egen stue, for en gangs skyld uten treningstøy...

Skistrikk og Queen

Jeg kan ikke løpe, jeg kan heller ikke sykle, men jeg kan likevel trene: I dag ble det 35 minutter med skistrikk, delvis sittende på en stol (!!!) ... en helt grei og relevant trening med tanke på at det snart er skisesong. Dagens trenings-underholdning var Queens på høy styrke fra CD-spilleren, og grunnen til det var dagens gladnyhet fra Billettservice: EkstraNytt: We Will Rock You på Folketeateret i Oslo!

Åpent billettsalg starter mandag, men jeg fikk altså sikret meg to billetter til musikalen - og datoen er 19.mars (brylluppsdag... haugevis av år). Jeg så musikalen i London i 2004 og har lenge drømt om at denne skulle settes opp i Oslo. Nå kommer den altså, med premiere 27.januar og med meg og madammen på første rad 19.mars.

Mer skistrikk

Det blir mer skistrikk de neste dagene fram til hælen tåler bevegelsene ved sykling. Hælen smerter ikke lenger, så jeg har kuttet ut Pinex'en - men fortsetter med Voltaren til pakka er tom (10 dager).

En uke med krykker og voltaren

En time på benken hos Daljord på NIMI i dag: Hæloperasjon nr 2 på fire måneder er forhåpentligvis starten på smertefri løping igjen.... det vet jeg mer om i midten av november.

Stingene skal fjernes 1.november, og 2 dager etter det blir det også en tur på NIMI; da skal dr Torgalsen sette ei kortisonsprøyte (nr 2 det også) som kanskje tar vekk betennelsen i magemuskulaturen (eller hva det nå er som er gæli). Skal jeg komme skikkelig i gang med løpinga igjen må både hælen og magen bli bra!

Dårlig samvittighet
Jeg fikk tilbud om sykmelding, noe jeg takket høflig nei til, som alltid ellers med idrettsrelaterte og selvpåførte plager. Litt rart dette at jeg får dårlig samvitighet for å belaste samfunnet med utgifter til behandling og rekreasjon av/etter idrettsskader. Operasjonene betaler jeg altså selv (med det som er igjen av lønna etter nesten 40% skatt) ... og jobben får jeg jaggu holde ut med selv om krykker og Voltaren er en del av hverdagen.

Tenk om alle med selvpåførte livsstilsykdommer hadde hatt samme holdning... da hadde de kanskje vært mer forsiktige med å utsette seg for all elendigheta, om ikke av fri vilje - så av økonomiske årsaker.

Norges dyreste sykkelvei utenfor kontorvinduet

Bildet er fra DN.aktiv's sak om sykkelveien, Foto: Maria Klint

I dag var statsministeren på besøk utenfor kontorvinduet på Lysaker. Det var klart for åpning av det som beskrives som norges dyreste sykkelvei. Det siste avstedkommer mange spenstige kommentarer i etterkant av artikkelen på dn.aktiv http://www.dn.no/dnaktiv/article1999699.ece

Det er flott med nye sykkelveier, men dette monner jo ikke så mye i den store sammenhengen selv om det er en fin strekning som ble åpnet over Lysakerlokket i dag.

Den som har skrevet saken på dn.aktiv er forresten Maria Klint. Maria, som så sent som i går telefonintervjuet meg med utgangspunkt i denne bloggen. Hun var nok ikke klar over at jeg befant meg bare et kulestøt unna sykkelveien... da kunne hun lagt turen innom meg på kontoret. Det skal bli spennende å se hva hun legger ut om Gammel'n på dn.aktiv.

Mens jeg venter dukker jeg ned i kjeller'n og sykler litt på trimsykkelen... inspirert av statsministeren på sykkel, og urealistisk drømmende om sykkelveier også her på landet hvor jeg bor (og sykler).

Sykkelhøst...

Denne uka har det nok en gang blitt sykkeltrening i stedet for det jeg helst vil gjøre; LØPE !

Hittil i år har jeg bokført 3.070 kilometer på sykkelsetet (1.339 km løping og 850 km ski)... ikke noe som vil imponere en syklist, men ganske mye for en gammel løper. I hele 2009 landet jeg på 3.687 km løp, 1.004 km sykkel og 357 km ski. I 2008 var tallene 4.463 løp, 658 sykkel og 551 ski. En ganske annerledes treningsmix altså.

Men... jeg får jo trent, og trening på sykkel og ski gjør at jeg i alle fall beholder kondisjonen og slik sett kan komme fortere tilbake til OK løpeform når jeg får orden på hæl og mage og eventuelle andre plager. Denne uka ble det åtte korte sykkeløkter på tilsammen 207 kilometer. Tre av øktene var intervall på trimsykkelen i kjeller'n, og bare én av turene var utendørs. Ei økt med styrketrening og ei med skistrikk (!) kom på toppen...

Hjelpeløs hvis uhellet er ute...
Utendørsturen denne uka gikk i flott høstvær lørdag, men med bare 7 grader var det ganske kaldt... Som så mange av de andre sykkelturene på racer'n syklet jeg i Ålandsrunden, dvs en 13 kilometer lang runde der jeg aldri er mer enn 3 kilometer hjemmefra. Lørdag ble det fire runder.

Hvorfor denne runden?
Det er lokale turgåere som har sett gamlingen suse rundt runde etter runde uten å begripe hvorfor ikke turen varieres mer. Forklaringen er egentlig like enkel som dum; Jeg vet ikke hvordan jeg bytter dekk eller slange dersom jeg punkterer, ikke har jeg verktøy eller reserveutstyr heller. Dermed holder jeg meg for det meste i nærområdet så det ikke blir så langt å gå hjem om jeg havarerer.

Ingen uhell på 15.000 kilometer
Om jeg har havarert ofte på sykkel'n?
NEI. Kan ikke huske at jeg noengang har punktert. Jeg sykler ikke så mye, men treningsdatabasen 1995 og fram til i dag forteller tross alt om 15.429 kilometer på sykkel. Tydeligvis 15.000 forsiktige kilometre.

Alternativ trening for Gammel'n

Så stillesittende jobb (og hobby) som jeg har, er det greit å trimme litt hver dag. På en normal dag sitter jeg 10-12 timer ved PC'n (i perioder mye mer).... så det trengs litt motvekt til dette. At jeg trener 300 dager i året skyldes altså både behov for bevegelse og avkobling, men selvsagt også at jeg vil være i jevnt god form.

Etter Fredrikstadmarka Rundt sist søndag har det vært umulig å løpe, og da er det fint å kunne gjøre alternative ting - ute eller inne. De fire første dagene denne uka har det blitt fire timesøkter på trimsykkelen i kjellern, og det blir sykling også de neste dagene fram til hæloperasjonen om 6 dager. Til helgen håper jeg å få et par fine langturer ute, men resten blir i trimrommet.

En ukes tid etter operasjonen bør jeg kunne sykle igjen, og etter en måneds tid bør jeg kunne jogge, svømme og gå på ski. Noe begrenset styrketrening skal jeg nok også få til.... for det skal mer enn litt hæl- og mageplager til for å stoppe meg fra litt daglig trim. Jeg er fortsatt så heldig at jeg kan om jeg vil.

Ny hæloperasjon 20.oktober

Det kom ikke akkurat som et sjokk på meg da dr.Daljord i dag fortalte at jeg hadde ennå en akhillsspore i høyre hæl, og må gjennom en ny operasjon for å bli kvitt dette. Operasjonstime ble avtalt om 6 dager, ikkeno' å somle med !

Jeg merket på forsommeren at hælsmertene periodevis var vondere på utsiden av høyre hæl enn der jeg tidligere hadde merket smerten best; midt bak på hælen eller litt på venstre side. Jeg slo meg til ro med at det nok likevel var samme årsak, og det stemte jo nesten. Hvorvidt dette burde vært avdekket på forsommeren lar jeg ligge, det er historie jeg ikke får endret på.

Etter operasjonen første uka i juli tok det lang tid før jeg kom skikkelig i gang med trening, og løpinga deretter var stort sett i rolig joggefart (inkl. UltraBirken). Så langt var det greit, selv om jeg hele tiden merket noe smerter i hælen. Det ble så gradvis verre i takt med at jeg økte intensiteten, og toppet seg etter Fredrikstadmarka Rundt sist søndag.

Det positive er at jeg fikk rask kontrolltime hos Daljord på NIMI, og nå har jeg også fått operasjonstime raskt. Det ryker en ny bunke tusenlapper, men det er akseptabelt hvis jeg blir bra igjen. Jeg skal prøve å få tatt en ny kortisonsprøyte for betennelsen i magen samme dag jeg likevel er på NIMI, da skal jeg jo uansett holde meg lenge i ro etterpå.

Om jeg er deppa?
Neida, her er det bare å se framover og snu litt om på planene. Undheim 6-timers (14.november) ryker, Bislett 24-timers hadde jeg allerede slått fra meg, ultrastuntet med å løpe alle 10 vinterkaruselløpa på samme dag må forskyves til romjula. Forøvrig opprettholder jeg det "viktigste" målet som er TEC 100 miles i april, og jeg har jo et og annet utenom løpinga å se fram til også:

"ILLE BRA" i Fredrikstadmarka Rundt

På østfoldsk betyr "ille bra" at det var veldig bra... og det var dagens arrangement i Fredrikstadmarka. Over 200 deltagere for første gang siden oldtiden (løpsbølgen på 80-tallet), 12 varmegrader og sol, masse folk i marka og fin stemning.

"ille"+ille"+"ille"
Dagens 20 kilometer lange terrengløp ga meg det svaret jeg var ute etter med tanke på form, hælsmerter og magesmerter; det var "ille"+ille"+"ille". Formen var minst ille, jeg kommer tilbake til det.

Smertene kom etter målgang...

Derimot var hæl- og magesmerter verre enn noengang kort tid etter målgang. Underveis i løpet kjente jeg irritasjon i hælen som gjorde at jeg måtte være forsiktig i de mest ulendte partiene (5-6 kilometer teknisk sti), men det tapte jeg maks et par minutter på. Magesmertene merket jeg først på vegen (lysløypa) de siste kilometerne. Men altså; før jeg kom i dusjen hadde jeg problemer med å gå både på grunn av hælen og magen, og slik er det fortsatt nå seks timer senere.

NIMI, here I come...

Jaja, det var skuffende, men absolutt ikke uventet. Jeg reiste jo nedover for å løpe et kortere løp i høyere fart enn ultrajogging... for å sjekke status. Status er altså at jeg på nytt må konsultere dr.Daljord på NIMI vedrørende hælen og dr.Leegaard vedrørende magen.

Bildet er fra starten i dagens løp, der vi bl.a. ser Vetle Aasland i Ull/kisa drakt... han brøt løpet...

Egentlig positiv løpsopplevelse

Når jeg beskrev formen som "ille" er det relatert til de tidene jeg tidligere oppnådde i samme løype. Og det er ingen tvil om at jeg er i mye dårligere form nå enn alle årene 1980-2005. Før jeg reiste nedover var jeg sikker på at jeg ikke kunne klare sub 1.45. Med 1.48 under stedvis tunge forhold oppnådde jeg dermed det beste jeg hadde lov å forvente.

Åpnet med 4.35 og 4.55 på de to første ganske lette kilometerne i terreng og lysløype, og etter 6 kilometer hadde jeg fortsatt et snitt på 5.02/km etter mye stiløping. Halvveis kom de tyngste motbakkene der jeg gikk en del partier... og etterpå fikk jeg ingen god rytme i de tekniske stipartiene fram til Skihytta (14 km). Nå var snittfarten kommet opp i 5.30/km, men jeg hadde forventet å få opp farten skikkelig på den lettere avslutningen der underlaget er jevnere. 5.10/km siste seks var derfor skuffende, men jeg orket ikke ta i skikkelig selv om bena var ganske OK.

Nummer 2 i aldersklassen
Jeg var godt førnøyd til halvveis, men litt skuffet deretter. Underveis hadde jeg kontakt med mye forskjellige løpere, men hadde aldri følge med andre lang tid av gangen. Totalplasseringa var derimot omtrent den samme hele tiden... og jeg hadde da 80 løpere (av 194) etter meg  i mål. I aldersklassen ble jeg slått med fire minutter av en tidligere orienteringskonkurrent, Anders Krosby, og ble dermed nr 2 av 6 deltagere i M60-64.

Trøst i løpsregnskapet

Jeg har fortsatt vondt for å akseptere at det skal gå så innmari mye saktere nå enn tidligere år, og da kan det være greit å sette opp et løpsregnskap som i grafikken ovenfor. Der har jeg funnet trøst i å sammenligne de tidligere løpene i "Fredrikstadmarka Rundt" med årets, og ved hjelp av WAVA-kalenderen beregnet alderskorrigering. Konklusjonen er at årets løp er ca 9 minutter svakere enn i 2002, og at jeg i øyeblikket kunne løpt halvmaraton på ca 1.43... det tror jeg kan stemme bra.

Klar for Fredrikstadmarka...

Bildet er fra 2009-utgaven av Fredrikstadmarka Rundt...

Jeg har vel ikke blitt så mye klokere hverken med tanke på hæl eller mage de siste fire dagene... men jeg velger fortsatt å være optimist. Det betyr at jeg reiser til Fredrikstad søndag og løper det 20 kilometer lange "Fredrikstadmarka Rundt".  Her er jeg godt kjent fra haugevis av treningsturer på de samme stiene og grusveiene.

Fredrikstadmarka Rundt er et fint terrengløp (halvparten sti og halvparten grusvei/lysløype) som jeg bare har løpt to ganger tidligere, på 1.24.20 i 1988 og 1.30.32 i 2002. Nå har jeg ikke andre mål enn å karre meg under 2 timer... og bedre enn 1.45 blir det uansett ikke.

"Puslete" treningsuke hittil
Men.. jeg trenger litt tøffere trening for å komme tilbake i form. De fire første dagene denne uka har bydd på relativt beskjeden treningsmengde:
Mandag: 30 min på mølla (sent, hentet elgkjøtt i Elverum).
Tirsdag: 35 min inkl intervaller på mølla og 30 min styrketrening tirsdag.

Onsdag: 30 min mølle og 30 min sykkel.

Torsdag: 12 km vei/terreng (5.30/km på vei) i flott høstvær.

Fortsatt usikker...

Hælen ble gradvis bedre utover uka, men etter et feiltråkk i terrenget i dag ble det vondere igjen. Det ser ut til at flatt underlag er best i øyeblikket. Magen er jeg fortsatt litt usikker på; jeg kjenner noe irritasjon, men mindre enn før jeg tok kortisonsprøyta... Jeg venter med å sparre med NIMI før jeg har klarere signaler på hvordan det går med hæl og mage.

Bislett 12-timers

Ellers har jeg vært i planleggingsmøte denne uka med en ny ultraløparrangør som skal arrangere 12-timersløp på Bislett 26.februar. Der håper jeg å få løpt selv.

Bislett 24-timers
Jeg har også bestemt meg for ikke å løpe Bislett 24-timers i slutten av november, det kommer for tidlig for meg. Derimot vil jeg involvere meg noe i arrangementet og ikke minst være med som medhjelper 27.-28.november.

Skuffende test...

Optimistisk som jeg er hadde jeg håpet å kunne trene helt uten mage- og hælsmerter allerede denne helgen. Det skjedde ikke... og spesielt hælen var vond både på gårsdagens 12 kilometers tur i terrenget og dagens timelange mølleøkt.

Mest skuffende er hælsmertene... som forhåpentligvis bare er irritasjon etter operasjonen. Smertene kjennes nederst på utsiden av høyre hæl, men jeg må trykke midt på hælen der jeg ble operert for å klare å gjenskape smertene... Jeg bruker hælpute de neste dagene og håper det beste. Jeg merket også litt smerter i magemuskulaturen på gårsdagens tur, men kanskje er det bare irritasjon etter sprøyta sist onsdag.

Jeg gikk forresten skikkelig på snørra i går og slo venstre håndbak ganske kraftig, så alt i alt var dette en dårlig treningshelg.

Ladet batteriene med Buddy Holly

Tre dager uten trening på grunn av kortisonsprøyte ble avsluttet med "The Buddy Holly Musical" på Folketeateret i Oslo. Wow.... det var så bra og gammeln ble så gira - at hjemme igjen måtte jeg avreagere med en halvtime på trimsykkelen. Peggy Sue, Heartbeat, O'Boy og andre klassikere kommer uansett til å ta mye av nattesøvnen fra meg... de surrer rundt i skallen hele tiden. Musikken er legedarisk, men jeg var også imponert over de norske artistene med Heine Totland i spissen og også den gale Romerikingen Trond Fausa Ausvåg fra Fetsund.

Isabella

I tillegg til forestillingen fikk jeg nesten nærkontakt med en av mine få TV-favoritter. Jeg ser lite på TV, men Isabella med den sensuelle stemmen har jeg veldig sans for. Når hun har presentert været må jeg etterpå spørre kona om hvordan været blir. I kveld presset hun seg forbi og fram til et sete 4-5 plasser bortenfor meg. Nå skal hun jo slutte som værdame... så da får jeg kanskje med meg hvordan været blir heretter. 

På'n igjen i morra... skade- og smertefri??
I morgen blir det spennende om jeg merker noe til betennelsen i magemuskulaturen... satser på en halvlang terrengtur antagelig i en 13-kilometersrunde i Fenstadmarka. Søndag dobler jeg lengden, men det er kanskje først midt i neste uke jeg får svar på om jeg er bra; da skal jeg løpe noen turer på asfalt.

Planer er lagt...
Og optimistisk som alltid har jeg planlagt masse spennede den nærmeste tiden framover.... med Fredrikstadmarka Rundt, Hytteplanmila og Fredrikstad Maraton som de neste tre konkurransene - uten andre ambisjoner om at de er et innslag i treninga. Snart er jeg i gang igjen med fellertreninger fra Oppsal med mine gode venner Stein Frode og Ragnar også.... det er et år siden sist !

auuuuu....takkals mei !

TØFF?
Vi karer tror vi er noen tøffinger, men sannheten er at vi stort sett er pysete*. Likevel; MÅ man så MÅ man, da tøffer vi oss opp og gjør det som kreves (i alle fall noen ganger).

*Jeg vet ikke om det er sant, men jeg er lært opp til å tro at det er slik, og fruen i huset er flink til å minne meg på denne evig gjentatte sannheten.

Denne gangen var det en plage som truet løpinga mi, og ingen smerte er vel verre enn tanken på ikke å få løpt. Siden tidlig året har jeg slitt med smerter i magen etter løping, antagelig pådratt under alt for mange tunge løft i forbindelse med juniors dobbeltflytting i januar/februar. Smertene har vært til å løpe med, men kommer få minutter etter aktivitet, og gjør at lange pauser under løpeturer har vært bannlyst. Nå har ikke det vært noe stort problem i sommer, siden det uansett ble lite løping pga hælskaden. Nå derimot, når hælen er klar for mer løping igjen - måtte også noe gjøres for å bli kvitt magesmertene.

SJEKK UNDER BELTESTEDET
Gjennom til sammen fem legebesøk, alle hos kvinnelige leger med innledningen "trekk ned buksa, så skal vi undersøke deg nærmere", har vi kommet fram til at jeg ikke har brokk, idrettsbrokk, kreft, lyskeskader eller andre tilsvarende uhumskheter. Etter en ultralydundersøkelse fikk jeg heller ikke beskjed om at jeg var gravid. Konklusjonen til NIMI-legen min er den samme som på legesenteret til fastlegen; jeg har antagelig en betennelse i magemuskelfestene.

KORTISONSPRØYTE
I dag var jeg derfor hos dr.Anne på NIMI og fikk en kortisonsprøyte i området litt nærmere lillemann enn navlen. Jeg la meg kjekt på ryggen, pustet lett og tenkte at dette var vel ikke verre enn de 100 tannlegesprøytene jeg har fått i tidligere år. Auuuu, det VAR vondere - og jeg klarte ikke å spille så veldig kjekk. Stikkinga tok vel ett minutt - og det er sjelden musklene strammes så mye som jeg ufrivillig gjorde mens det sto på. Jaggu sa jeg "tøff"....  Men altså; sprøyte er satt, buksa er på og Gammel'n er 805 kroner fattigere - en helt grei investering om jeg blir bra.

På'an igjen til lørdag !
Allerede lørdag kan jeg trene igjen, men det er jo ikke sikkert jeg er permanent bra selv om jeg ikke merker noe den første tiden. På nettet googlet jeg bl.a.: "Å sprøyte medisin inn i området rundt et ømt senefeste eller i et ledd kan noen ganger lindre smertene dine i måneder".

Jeg er optimist, og starter uansett opp med normal løpetrening igjen til helgen.. litt forsiktig til å begynne med - og "normale doser" (100 km/uke) etter et par uker.

Mye spennende på gang...

Fra TEC 100 miles 2010 etter 60 kilometer. Jeg måtte gi meg etter 141 km i fjor og 70 km i år. Derfor er fullført 100 miles på TEC 2011 noe jeg bare SKAL klare...

Det nærmer seg en høst og vinter med mange spennende opplevelser; Buddy Holly, Rune Andersen, Walmanns salonger, 7B klassefest, Fuerteventura, 6-timersløp, 24-timersløp, Vasaloppet og TEC 100 miles. En fin miks av fornøyelser og løping (=fornøyelser det også).

Det aller mest spennende blir å se om jeg kan komme i gang med regelmessig og omfattende løpetrening igjen, uten stadige skadeavbrekk og vondter både her og der. I morra skal jeg altså på NIMI for å få ei kortisonsprøyte i magen et sted.... og alt jeg har planlagt framover er med tanke på at også magen skal bli bra.

Wallmans

I dag har jeg bestilt Showpakke for nærmeste familie på Wallmans salonger i Oslo, der feirer jeg 60-årsdagen i begynnelsen av november. Kanskje jeg arrangerer en vennekonkurrande eller lang langtur samme morgen (?).

Fuerteventura

Jeg har også bestilt to ukers ferie sammen med madammen på Fuerteventura i januar. Det bør kunne bli en fin to ukers treningssamling og badeferie... Vi har valgt et hotell med gode treningsfaciliteter denne gangen - og det er OK både å løpe og sykle i Corralejo.

Atlantis Resort By Be Live 10-24.januar 2011

TEC 100
Konkurransemessig er det TEC 100 miles utenfor Stockholm i april som er det neste store målet - det jeg trener for. Undheim 6-timers midt i november og Bislett 24-timers to uker senere vil bli brukt som mengdetrening. Vasaloppet er for vinterkrydder å regne.

TEC 2011 ble fullbooket på "no time"... der skal jeg ha sølvspenna (sub 24 timer) om 7 måneder!

ELGKJØTT
Jeg må ta med en annen ting jeg gleder meg til gjennom vinteren, og det er å spise opp halve elgen på bildet ovenfor. Det er Ståle, sønn til fetter Arne i Styggberget (Elverum), som er jeger'n. Halve elgen skal hjem til Idrettsvegen 1 - og nyinnkjøpt ekstrafryser står klar. Med så mye elgkjøtt innabords bare MÅ det gå bra å elge rundt i løypa til TEC100 i april.

Hvilken herlig dag i Oslo....

Gammel'n på tur... hvilken herlig dag... Løperen foran meg er Lisa T, som ble intervjuet sammen med meg etter målgang (foto: Bjørn H).

Det er fortsatt ting som kan bli bedre i Oslo Maraton, men folkefest er det blitt - og den festen var jeg så absolutt med på i går. Etter fjorårets debut som "ballongmann" eller mer korrekt; Fartsholder i Oslo Maraton, var jeg ikke i tvil om at jeg skulle følge opp dette i år. I fjor var oppgaven helmaraton i 4:15-pulja (6.03/km) mens jeg i år fikk ansvar for 2.00-pulja (5.41/km) på halvmaraton.

Tett med løpere bak 2-timersmannen (foto: Bjørn H.)

Det var en fantastisk flott opplevelse også i år, så dette håper jeg kan bli et årlig innslag i enda mange år. I forkant av løpet var jeg i området og heiet på kjente og ukjente som løp helmaraton. De startet 3.5 time tidligere. Den eneste bekymringen var det kalde været, det var 10 grader, skyet og vind - og jeg hadde bare kort tights og t-skjorte med meg.

Fra surt og kaldt til drømmevær
Men så; omtrent samtidig som massene for alvor gjorde seg klar i startbåsene en halvtime før start, kom sola. Plutselig var det idealvær med sol og passe varmt vær. Og rundt meg var det tusenvis av løpere klare for å løpe 21.1 km i en eller annen fart. Mange hadde spørsmål til oss pacerne før start, og dette med å stå der i 30 minutter og kontinuerlig svare på spørsmål fra andre løpere, gir en god følelse av å være en nyttig brikke i et stort arrangement.

"Pinnemannen"

Den eneste skuffelsen var at ballongen sprakk rett før start, så da hadde jeg bare pinnen med 2:00-lappen med meg i løypa. Dermed ble jeg "pinnemannen" i år - og ikke "ballongmannen" som i fjor.

Uten ballong, bare 2:00 pinne i det startstreken passeres (Foto: Hilde Johansen).

Jeg skal vel ikke underslå at jeg syntes det var hyggelig at veldig mange av de som var sammen med meg mer eller mindre hele tiden, var unge spreke kvinner. De er gjerne mer lojale mot løpsopplegget sitt enn gutta, og med 2 timer som mål var det OK med et jevnt løpsopplegg. De siste fem kilometerne suste vi forbi massevis av karer som sto og tøyde ut kramper etter en for rask åpning.

Like etter start der jeg respondere på tilrop fra Raumar O-lag gutta Harald, Ola, Trygve, Simen ++ (foto: Trygve Tømta).

Her er det Arne H som har tatt bilde av meg...

Jevn fart

Jeg holdt den lovede farten, fem sekunder etter 5.41/km skjema på åpningskilometeren, deretter 1-25 sekunder foran skjema fram til 20 kilometer. Derfra var det "litt for kort" til mål, så jeg kom inn på 1.59.10 i stedet for planlagte 1.59.45. Det er lett å holde jevn fart når man kan løpe avslappet i treningsfart. I mål fikk jeg takk fra flere deltagere, og jobbkollega Anders (nabopulten på Lysaker) fikk stoppet meg og Lena for et VGTV-intervju på direkten og på storskjerm.

Lisa og Gammel'n på storskjerm og VGTV

Anders, som er medlem i SK Vidar, hadde ansvar for å koordinere og tilrettelegge for intervjueren i målområdet. Tone Damli Aaberget - som kom rett etter oss i mål, ble prioritert, så vi måtte vente et par minutter. Deretter var det altså klart for intervju med Lisa T, som hadde vært sammen med meg hele tiden, og meg. Lisa hadde forresten registrert underveis at jeg var litt misunnelig på de flotte rosa t-skjortene som de kvinnelige deltagerne hadde fått. Hun hadde vurdert å vrenge av seg trøya og spandere sin på meg, men besinnet seg - dessverre.

Her blir Lisa T og jeg intervjuet på storskjerm av VGTV (foto: Hilde Johansen).

Fin stemning, mange kjente
Harald, Ola, Øivind, Simen var noen av kjenningene som heiet på oss flere steder i løypa. Noen av de unge vennene fra o-klubben hadde søsken og kjærester i pulja. Også ellers var det mye kjentfolk som heiet på Gammel'n, og i en slik setting der det løpes i behagelig fart har jeg også god tid til å se meg rundt og hilse tilbake. Underveis pratet jeg mye med løperne rundt meg - og sjelden har jeg hatt en så "trivelig dag på jobben".

Video VGTV fra ca halvveis i løypa og målpassering:
http://run.vgtv.no/om10/?do=rider&id=25541#
Filmen starter rett før passeringen min halvveis. Lenger ned på siden kan du velge video fra målpasseringen. Jeg har ikke funnet innslaget hvor jeg intervjues sammen med Lisa.

På druen på "Druen"

Etter målgang og intervju og skifting tuslet Marit og jeg mot strømmen av løpere de to kilometerne tilbake fra festningen til Aker Brygge. Det vil si, strømmen var ikke lenger så stor, men de virkelig heltene som brukte 2.30+ var nå på vei mot mål. Vi heiet på de fleste, og trøtte slitne løpere lyste opp av glede over den lille oppmuntringen. Det er morsomt å gjøre andre glade, det skal så lite til.

Fra druen: Ragnar, Erik, Frants, Marit, meg, IM (foto: Ole Arne).

Frants, Tero og Paul på Druen (foto: Ole Arne).

De neste timene var det tradisjonell samling på "Druen" med Tero & Co. Med verdens beste samvittighet skyllet vi ned noen øl hver... og sjøl måtte jeg småløpe de drøye 2 kilometerne til Sentralstasjonen bare for å bomme på TimeExpressen med 3 minutter. Det ble tog til Årnes i stedet, og dragen måtte da hente meg på Årnes stasjon i stedet for på bussterminalen i Vormsund... kjekt med sjåfør på en slik sen kveld :-)

Kortisonsprøyte mot magesmertene (betennelse?)
Halvmaratonløpet var faktisk den lengste løpeturen på asfalt siden Oslo Maraton for ett år siden. I mange måneder var det jo minimalt med løping, og etter operasjonen har jeg jo løpt mest i terreng. Om to dager skal jeg på NIMI for å få satt en kortisonsprøyte i området hvor jeg antagelig har en betennelse (bekkenområdet), så dersom det fjerner smertene blir det nok mer asfalt etter hvert.

Hvor fort jeg kunne løpt i dag? Helt sikkert mye saktere enn min tidligere svakeste halvmaratontid (i "normal" gateløype); 1:35:13 fra Jessheim i 2006. Jeg er glad jeg ikke hadde behov for å finne ut det denne gangen...

PACEMAKER

Kona skvatt litt da hun så at jeg hadde fått startnummer for Oslo Maraton i morgen med PACEMAKER på nummeret. Hun ble mer beroliget da hun så at det også sto FARTSHOLDER, og at det engelske ordet ikke indikerte noe om hjertetilstanden min.

Jeg har fått spesialstartnummer som altså viser at jeg er fartholder for 2-timersløperne på halvmaraton. Det er Kondis som organiserer dette, mens Nike sponser ordningen. Det betyr en hyggelig pakke med løpesko (Lunarglide2), 2 fine funksjonstrøyer og shorts. Det hele går i Romerike Ultraløperklubbs farger; gult og svart... det gjør ikke noe :-)

At jeg etter gårsdagens treningstur igjen plages med magesmertene stresser meg litt, men samtidig var det en grei bekreftelse på at ting ikke er som de skal være. Jeg har merket plagene bare 3 ganger på de siste to ukene, alle etter løping på asfalt. Jeg trodde kanskje jeg kunne avbestille timen på NIMI førstkommende onsdag for å sette en kortisonsprøyte, men nå bør jeg nok følge opp den likevel.

Akkurat nå gleder jeg meg bare til å være sammen med tusener av andre løpere i Oslo's gater i morra, og deretter blir det noen øl med gode venner på Druen eller et annet sted.

HØST er også løpetid

Silregn, 5 kalde varmegrader, vind, fallende løvblader, mørkt i dagslys. Det var settingen på dagens 13 km lange løpetur i "Ålandsrunden". Om jeg uffer meg? Neida, på ingen måte. I utgangspunktet tvives jeg i alle værtyper mellom minus 20 og pluss 40 grader.

Men, dagens løpetur var likevel et slags paradigmeskifte. Den definitive farvel til sommeren, og en ny innstilling til løpeturene som heretter betyr lue, vanter, mer klær, ofte mørkt og litt mer regn enn ellers i året (eller er det bare en myte?).

To dager før pacer-rollen i Oslo Maraton (fartholder på halvmaraton 2 timer) var det greit å kjenne på farten, som altså skal være 5.41/km i 21,1 kilometer. Heldigvis er dette fortsatt snill treningsfart for gamle meg (5.36/km snitt på 13 km i dag), så jeg tror det skal bli en trivelig tur i Oslo's gater på søndag. Det er meldt sol og fint vær og 8200 deltagere på halvmaraton.

Den forsmedelige fjerdeplassen

Familiemesterskapet i orientering er en viktig årlig begivenhet. Det startet med far, meg og to søsken samt svoger i 1977. I år var det 34.år på rad med eget familemesterskap, og vi tre søsknene Engen har deltatt alle årene.

Tidligere, når vi alle var aktive o-løpere, var prestisjefaktioren høy og diskusjonen om beregning av handicap var knallhard. Nå er det kanskje ikke like mye prestisje inne i bildet, men nivåforskjellene er større med flere deltagere og forhåndsfastsettelse av handicap er vanskelig.

I år var ingen av barna med, siden Ole måtte hjem til Kristiansund i natt og Tone er sykdomsplaget. Barnebarna var derimot på plass. Det var også nevøer, niese, svigerinne og søsken. Løypelegger var Jan Sveen i Raumar O-lag, og mesterskapet ble arrangert fra Skogmo skole utenfor Jessheim.

Det er bare fem dager siden UltraBirken, og så sent som i går morges kunne jeg knapt nok gå normalt. Den opererte hælen har vært veldig vond noen dager, men jeg ble sånn noenlunde løpbar til dagens o-løp. Fort gikk det ikke, men jeg hadde bare ett minutt tidstap på de 9 postene, og dermed ble det en anstendig løpstid. Jeg startet først og var alene og først i løypa hele veien.

Inkludert oppvarming og en liten "leteaksjon" fikk jeg løpt 45 minutter i tillegg til konkurransen på 30 minutter. Handicapet mitt er nok satt ut fra tidligere løpsstyrke, men det var ikke helt relevant i dag - og jeg slet også veldig med å lese kartet i skumringa. Jeg har vunnet bare 3 av 34 mesterskap, men fikk i dag min trettende 4.plass! Siste seieren min var på Idre Fjäll i 1995 da vi kombinerte 20-års jubileum med en ukes familiesamling.

Nevø Hans-Kristian vant i år som i fjor og har dermed tre mesterskap han også. Lillebror og storesøster fulgte på de andre pallplassene.

Strekktider fra løpet:

Lett løype med masse stiløping... lett å slurve...

Musejogg over fjellet fra Rena til Lillehammer

5 minutter til start, Gammel'n er klar (foto: Arne H).

Jeg avsluttet forrige blogginnlegg 31 timer før start i UltraBirken med: Jeg merker framgang for hver uke, men selvtilliten er heller frynsete. Derfor vil et fullført løp på dårlig tid være mye bedre enn et brutt løp med gode passeringstider underveis.

FULLFØRT LØP PÅ DÅRLIG TID
Det ble et fullført løp på dårlig tid, det ble en fint eventyr i minneboka og det var greit å få denne erfaringen før jeg forhåpentligvis kan yte mitt beste i neste års UltraBirken.

Jeg kjørte med Gunnar oppover til Lillehammer og arrangørbuss videre til Rena Barneskole der vi møtte de fleste andre deltagerne til Romerike Ultrakløperklubb. Etter en trekkfull og kald natt i gymsalen sammen med 50-60 andre var det greit å stå opp og gjøre seg klar til løp. Hva jeg skulle løpe med og hva jeg skulle ha i dropbagposene var avklart før jeg dro hjemmefra, så ikke noe stress med det på morran.


Ni av klubbens løpere rett før start (foto: Bjørn H).

I BAKTROPPEN
Jeg la meg helt bakerst i feltet ut fra start i forsiktig joggefart. Løpsgrunnlaget var i dårligste laget, her var det viktig ikke å brenne kruttet for tidlig. Etter noen kilometer hadde jeg kanskje passert 10-12 løpere, men jeg merket tidlig at bena ikke var så samarbeidsvillige som jeg hadde ønsket, og jeg slet med metthetsfølelse og derav dårlig pust. Gikk i bakkene unntatt i de slakkeste… og passerte dropbag-stasjonen på Skramstad på 1.22. Jeg hadde ikke sendt noe hit, kun til de to neste.


Blant de siste etter 2 kilometer på asfalt. Sammen med meg er Bjørn Torger som kjente meg fra bloggen (foto: Bjørn H).

LÅRKRAMPER ETTER 20 KM I MEST MYR
Selv om det er mye motbakke er turen til Skramstad og videre mot Svartåfloen lett i forhold til det som deretter fulgte; 20 kilometer i hovedsakelig myr til Åkersetra og vading over Åsta. Det var utrolig mye vann i myrene og vannet var iskaldt !!! Rasjonerte med kreftene så godt som mulig, men tok likevel igjen noen løpere. De siste jeg passerte var Jannicke, Runar og Bernt etter drøyt 4 timers løping. Gutta hang seg på, og vi var sammen helt til jeg fikk lårkramper 2 kilometer før Åkersetra. Det kostet meg en stopp på ca 10 minutter.


Kryssing av Søndre Djupa, moroa har begynt (foto: Bjørn H).

KALDT BAD
Gjennom terrenget hadde all løping i tung myr tatt knekken på låra mine, jeg var allerede kjempesliten – og dermed slet jeg også med rytmen der stiene var kronglete og steinete. Vadingen over Åsta var morsom helt til jeg var litt uoppmerksom i den sterke strømmen; ..vips, så hang jeg i tauet med hodet under vann – og med isende press på brystet og krampe i legga. Det gikk bra, jeg kom over, og selv GPS’en overlevde. Jeg var en av 6 løpere som hadde GPS-sender fra arrangøren. Testen var vellykket, arrangøren så hele tiden hvor vi var, og dette blir nok obligatorisk utstyr kanskje allerede neste år.


Kryssing av Åsta ved Åkersetra (foto: Arne H).

Jeg merket ellerede etter 3 timer at jeg hovnet opp ganske mye i hendene. Gifteringen måtte slites av og klokkereima ble justert tre hakk… men dette slet jeg med helt til mål. Fikk jeg for mye salt med den nye WinForce-sportdrikken?

FLASHBACK
Ved Åkersetra (5 timer 5 minutter) fikk jeg vridd av meg vått tøy på overkroppen og byttet til tørt, etterfylt drikkesekken og hentet fram litt mer gel og brødskiver. Det ble en stopp på ca 10 minutter. Ferden videre ble lang…
Jeg gikk det meste av tiden på veiene/stiene oppp mot Ljøsheim, der jeg en stund hadde følge med Jannicke. Jeg fikk en flashback rett før Ljøshein da jeg så buskene jeg hang i for ett år siden den gang jeg fikk en ”kollaps” og brøt løpet.


På vei gjennom hytteområdet på Ljøsheim (foto: Arne's bror).

MUSEJOGG
Det gikk i gåing og musejogg forbi Ljøsheim, over uendelige myrer, over Snørvillen med flott utsikt, over enda flere myrer og fram til Sjusjøen. Dette med ”musejogg” var noe jeg grublet fram som et ord for å beskrive det som skulle vært løping, men som knapt nok var jogging. Ellers var dette et flott parti, men så utrolig mye våtere enn normalt. Plankene som lå over det meste av myrene lå delvis under vann, delvis fløt de mer eller mindre fritt. I dette partiet ble jeg passert av 4 løpere.

Mellom plankene, der det ellers ikke er så vått at det trengs planker, var det mest gjørme. Det ble mange bråstopp når vi tråkket dypt i gjørmemyrer, og sjøl fikk jeg dagens andre dukkert da en av disse plankene plutselig fikk lyst til å snu seg rundt i det jeg tråkket på’n.

Sliten gammelgammel mann på Sjusjøen (foto: Arne H.)

HYGGELIG SUPPORT
Siste biten fra Fjellelva til Sjusjøen, der det ordinære Birkebeinerløpet starter, var stusselige greier. Det var steinete, vått og småkupert – og farten var lavere enn lav. Likevel passerte jeg to løpere som antagelig ga seg på Sjusjøen (?). Og på Sjusjøen så jeg fram til kaffe som Aslak hadde lovet, og den fikk jeg da også. Aslak og Kompis (bikkja) var på plass og supporterte løperne i klubben. Her var også Arne og broren hans, som fulgte Amalija på hennes UltraBirken. Disse brødrene møtte jeg 6 ganger underveis, heiende og fotograferende, det var veldig oppmuntrende.

SJARMØRETAPPEN
Tørt på overkroppen nok en gang, og Gammel’n var klar for sjarmøretappen, og den delen av løypa kjenner jeg godt etter 11 Birkebeinerløp. Løp ja… nå var det mest gang og bare litt musejogg. Jeg passerte Sjusjøen på ca 8.15, med god margin til makstiden på 10 timer, men forberedt på å måtte gå resten av veien. Jeg var sliten, men aldri i tvil om at jeg skulle fullføre. Det største problemet nå var at det strammet seg i magen det var tungt å puste når jeg prøvde å øke farten litt. Om dette var et mageproblem eller bare fordi jeg var veldig sliten er jeg ikke sikker på, men jeg hadde litt av samme følelsen den første timen etter start.

HJELPELØS I TEKNISKE PARTIER
Det var periodevis gjørmete der tusener av løpere hadde passert noen timer tidligere, men langt fra så vått som tidligere på løpet. oppmuntring fra enkelte hytte-eiere som hadde oppfattet at vi hadde løpt helt fra Rena, men ellers var jeg var lenge helt alene. Knut suste forbi 4-5 kilometer etter Sjusjøen, og litt etter fikk jeg øye på en gående deltager langt der framme. Jeg tok litt innpå hver gang jeg musejogget, men gikk saktere når jeg gikk. I denne perioden var det også tre ganske lange og veldig lurvete gjørmepartier hvor jeg før om åra har vært i mitt ”ess”, mens jeg nå var totalt hjelpeløs. Etter fem (!!) kilometer tok jeg igjen ”den gående” som hadde vonde knær – men nå så jeg også at trioen Kristian, Marius og Fredrik nærmet seg.


Sliten gammel mann ved Finsveen, 10 km igjen til mål (foto: Arne H).

SÅ KOM SOLA (MARIT)
Disse tre unggutta hadde jeg sett sporadisk tidlig i løpet, og nå var spørsmålet om jeg hadde motivasjon til å holde unna de siste 10 kilometerne. Jeg hadde lenge jobbet med en snittfart som skulle føre meg i mål under 12 timer, men måtte nå legge inn litt mer jogging. Og så kom redningen; gul som en kylling og blid som ei sol var Marit like bak meg. Hun var i ferd med å løpe sitt livs ultraløp, og tjooghei – så var jeg joggende igjen. Vi distanserte ungguttene med nesten 10 minutter og passerte ytterligere 2 løpere på de 8 kilometerne vi var sammen.

HÅND I HÅND
En fin avslutning på en lang dag, og hånd i hånd med Marit over mål på tiden 11.26.08. Før det måtte jeg to ganger helt på slutten be pent om å få gå litt…. Jeg merket at jeg ble tiltagende kvalm når farten ble for stor. Marit var velvilligheten selv, så takk for en trivelig avslutning.

Måååål (foto: Arne H).

OPPSUMMERING – FOR SVAKT LØPSGRUNNLAG
Oppsummert er det vel det våteste jeg har vært med på hvis jeg ser bort fra NM100 km i Bergen 2008 der det regnet de 10 timene vi løp. Nå var vannet nedentil… i form av myr og gjørme. Det er helt klart at fire uker med skikkelig løpetrening etter hæloperasjonen var for svakt grunnlag. Hælen var for øvrig veldig vond de to dagene etter løpet, mens magesmertene jeg har vært plaget av lenge ikke var der i UltraBirken. Derimot slet jeg med tung/oppblåst mage og litt pusteproblem som følge av det…


Endelig i mål, tross alt glad for å ha fullført (foto: Arne H).

UNDER 10 TIMER NESTE ÅR (?)
23 av 97 startende var etter meg på resultatlista (inkl. 10 søm brøt) og jeg var – hehe – best av de fire i M60-64 år. Derimot var jeg 55 min etter Filseth som var alene i M65-69. Jeg kan ikke forstå annet enn at jeg bør klare denne løypa under 10 timer på en grei dag neste år – det skal jeg i alle fall prøve på !

Link til nyhet jeg la ut på kondis.no/romerike med link videre til resultater og andre nyheter