mandag 16. juli 2012

9 timer i Nordmarka - alene på blåstier


BILDET: DET VAR EN DAG MED MYE VANN, HER FRA BLÅSTIEN VED HELGEREN

Siste del av «Olav tester traséen til Nordmarka Ultra Challenge» ble gjennomført sist lørdag. Det var strekningen fra sjekkpunkt 11 ved Roensæter (på Jevnakersiden av marka) til sjekkpunkt 19 ved Hønefoten i Maridalen, dvs partiet mellom 38,32 km og 75,73 km. Det  ble en flott og minnerik tur, men det tok sin tid!
Det er nesten uvirkelig at jeg ikke fikk samlet flere kilometer på denne lange turen, men det har sine årsaker – og jeg kunne sikkert doblet distansen på veg. Inklusive feilløping ble det en tur på «bare» 44 kilometer (7:20 på selve løypa). 

Kun 4 av disse 44 kilometrene var på skogsbilveger. Resten var til dels svært teknisk sti, det var utrolig vått i terrenget og det var lange partier med høy undervegetasjon som skjulte stien. Med  150 fotostopp og lurvete løpsform er det ikke rart at Gammel’n var ute så lenge at han hadde blitt etterlyst om det ikke hadde vært for brukbare telefonlinjer i marka. De tre gangene jeg ringte og oppdaterte junior om ankomst Hønefoten ble tiden forskjøvet med til sammen tre timer.

ETTER EN SNAU KILOMETER FRA BOMMEN DER JUNIOR SATTE MEG AV, VAR JEG KLAR FOR START VED ROENSÆTRA. DET BLE OMSTART 40 MINUTTER SENERE.

Ole kjørte meg til bommen ikke langt fra Roensætra der lørdagens tur hadde utgangspunkt. Det var flott løpsvær med mest sol og ca 20 grader. Jeg var elendig preparart etter at jeg gikk på en smell seks dager tidligere da jeg testet traséen fra Mylla til Tverrsjøstallen. Hele uka har jeg hatt vondt i lyskene, og 15 minutter jogg på mølla var uka’s løping – men stabukk som jeg er ville jeg likevel forsøke meg på denne turen allerede nå. Mange års erfaring har lært meg at det det meste er gjennomførbart bare man tar tiden til hjelp.

Jeg ble sliten etter et par timer, men aldri mer sliten enn passe sliten. Lyskesmertene plaget med minimalt og hadde ingen betydning for framdriften (egentlig helt OK et drøyt døgn etterpå også). At jeg bommet med 10 kilometer på stipulert lengde forsto jeg ikke før halvveis på turen.... og med noen kilometer feilløping (ukonsentrert i starten) i tillegg til ganske ekstreme forhold, var det tidsaspektet som bekymret meg mest. Ja, egentlig det eneste som bekymret meg.

HER VED ELGSTØA SÅ JEG TEGN TIL LIV, MEN DET VAR IKKE TURGÅERE...

Det er ganske rart å løpe alene i så mange timer uten å møte ett eneste menneske på stiene. Det hadde vært fint med selskap, men samtidig er det en stor opplevelse å være på en slik tur helt alene. Det jeg så av folk var noen syklister og en gruppe ungdommer på tur på vegpartiet før Daltjuven, 2 beboere på Elgstøa og en fisker ved Helgeren. Alle  andre hadde selvsagt forstått at forholdene på de blåmerkede stiene ikke innbød til tur denne dagen.

(28 MB) INKL 259 BILDER

FILENE MED LØYPEBESKRIVELSE ER TUNGE, MEN DET OMFATTER TOTALT 259 REDIGERTE BILDER HVORAV 129 BARE FRA DENNE SISTE TUREN. I TILLEGG TIL BESKRIVELSE AV SELVE LØYPA ER DET NATURLIGVIS EN DEL RENE NATURBILDER OGSÅ, SLIK SOM DETTE FRA EN MYRPUTT VED MAGOVIKA.

Jeg har lagt ut en omfattende beskrivelse av denne siste og de tre andre testturene på Dropbox, ganske tunge filer – men med massevis av bilder, og med tips til de som vurderer å løpe NUC i september. At jeg har  brukt mye energi på lurvete løyper og vanskelige forhold er ikke negativt for løypa, men en ærlig beskrivelse av hva som venter de som våger seg på denne utfordringen. Makstiden er satt til 20 timer, noe som er overkommelig for «alle».  Jeg gleder meg allerede!

Må man kunne orientere for å være med på NUC?
Nei, ikke slik vi tenker på konkurranseorientering med detaljerte kart og bruk av kompass. Derimot bør man ha noe erfaring i å følge vanlige turkart – og gjøre riktige veivalg i stikryss. Jeg har tegnet inn løypa på et forstørret kart som dekker 3xA3 ark. De som er interessert kan få kopi av dette. Ellers handler det mye om å være topp konsentrert, og det er nok lettest om man ikke løper og skravler med andre.

NOEN BILDEMINNER FRA LØRDAGENS TUR:
Detaljert beskrivelse av hele turen finner du på linken lenger opp, men nedenfor følger en del bilder og kommentarer fra min lengste treningstur siden UltraBirken 2010. Kremt, det ble visst en rekordlang bildeserie - det var en innholdsrik tur...

Her kommer jeg til Roensætra for andre gang - jeg trodde jeg kom til Elgstøa. Det som skjedde var at jeg valgte å følge noen dyretråkk ved siden av ei steinete kløft der jeg så det ville bli plagsomt å bevege seg. Jeg forlot altså stien 30-40 meter før der stien brakk 90 grader mot høyre. Etter å ha lekt sau noen minutter forsto jeg at jeg umulig kunne være på blåløypa - og gikk tilbake til det jeg trodde var utgangspunktet. Da så jeg stisvingen, men feiltolket retningen og jogget tilbake til Roensætra uten på kjenne meg igjen. Det er merkelig hvor ulikt terrenget er når du kommer fra den andre kanten, og du samtidig er der for første gang. Ved Roensætra så jeg forvirret på et løypeskilt, og smugtittet på baksiden for å lese hvor jeg var - og der sto det Roensætra. GPS'en ble stoppet, og det ble altså omstart 40 minutter etter første start.

Alt gresset på hogstflatene og mye undervegetasjon ellers ga utfordringer både med å finne fram og med trygg nedsetting av foten. Det ble mye gåing med gress og bregner til øra - og det er ikke godt å si når noen gikk på disse stiene sist.... I september er det nok mer vissen og nedtråkket undervegetasjon, så stiene bør bli både lettere å følge og tryggere å løpe på.

Sjekkpunktet ved Båhussætra var bare ei steinrøys og et skilt på en fin åpen eng. Sjekkpunktene er lagt slik at det ikke skal være lønnsomt å løpe annet enn den beskrevne løypa. Likevel fant jeg to steder det det kan spares opptil en halv time på hver av dem ved å ta omvei på skogbilveg. Årsaken er det vanskelige underlaget som gir "halv fart" i forhold til vegløping.

Dette byggverket like ved Store Daltjuven lurte jeg veldig på, men da jeg kom fram så jeg at det var en beskyttelse mot å falle ti meter ned i et juv der Løkebekken dundret nedover mot Nysætervegen.

Langt der nede var en frådende bekk.... som jeg snart skulle få hilse mer på.

Stien fulgte høyresiden av bekken, men her krysser blåstien over til andre siden. Den lille bekken er blåstien på andre siden. To meter til høyre er det 15-20 meter fossefall, så uten sikring var det helt uaktuelt å krysse her.

Det fristet ikke å prøve meg lenger opp heller, så jeg tok sikte på 6-700 meter gjennom skauen ned mot Nysætervegen.

Før og etter dette partiet var det hele tre kilometer vegløping, med dagens høyeste hastighet. Gjennom eventyrskogen ned langs Løkebekken fikk jeg derimot dagens desidert dårligste kilometertid, selv med nesten 100 meter fall. Bildet yter ikke terrenget rettferdighet - det var veeeeldig lurvete, undervegetasjon som gjorde det umulig å se hvor jeg satte foten, steinete og tildels veldig bratt. Jeg snublet meg fram, holdt meg fart i tørre busker som stort sett knakk, og kom på et merkelig vis ned til bekken der den hadde roet seg.

Her nede kunne jeg komme over Løkebekken på en trygg måte. Det var rufsete vakkert her nede! Dersom det er like mye vann konkurransedagen kan man følge venstre siden av bekken helt fra veien, og slik sett treffe stien lenger ned uten å krysse elva, Det vet jeg nå....

Jeg var ikke helt ferdig med Løkebekken. Rett etter sjekkpunkt 13 ved Nysætra krysset blåstien bekken på restene av en klopp. Selvsagt ved et stryk, så jeg valgte høyre side av vrakhaugen og vasset over med vann til livet. Nå fulgte noen kilometer som kanskje er det røffeste av NUC-traseen - i alle fall slik det var en frodig julidag med vasstrukkent terreng.

De tre forrige bildene, fra "blåstien" mellom Nysætra og Skinnskattberget, trenger egentlig ingen ytterligere kommentarer. 

Hvor er stien?  Hogtfeltene var en utfordring, der jeg sløste en hel del tid med å finne riktig rute på stier som var borte i høyt gress.

Over Skinnskattberget (550moh) var der fint selv om det var minimal utsikt. dette er sjekkpunkt 14.

Fire ganger på turen ble jeg lurt av utydelig stisving 90 grader til høyre. Her ned mot Hakkloakalven er det antydning til tråkk rett fram, men jeg skulle altså til høyre. Etter at gammel'n hadde beita litt nedover forsto han at noe var galt...

Fin steinfyllingsdam ved Hakkloakalven. Broa så ikke helt trygg ut, men alternativer var en svømmetur.

Jeg kom trygt over. Flott byggverk sett fra "sjøsiden".

Den flotte gyngebroa over Magovika mellom Hakkloa og Hakkloakalven. Jeg skulle ikke over der, men måtte en tur utpå likevel. NUC-løypa følger Magovika på denne siden av vannet.

Det er fint ved myrene nordøst for Hakkoa - men bedre egnet for skigåing om vinteren enn løping om sommeren.

Det var stadig nye overraskelser, og alle kostet ekstra tid. Det var selvsagt nytteløst å forsere dette området med vindfall i utkanten av ei stor hogsflate før Østre Hakkloa gård. Det ble en tidkrevende omvei i villterreng....

Et fint stiparti mellom Østre Hakkloa og Måsjømyra. Dette måtte foreviges, det var ikke mange slike partier på turen.

I dette stikrysset ved Måsjømyra like ved Trehørningsrumpa er sjekkpunkt 15. Jeg er hverken mer eller mindre sliten enn to timer tidligere, og det ble egentlig ikke verre senere heller.

Krampegammeln's vannhøl. Jeg hadde jo for lengst sluttet å bry med om vann og gjørme, jeg tråkket uti det meste. Problemet med denne grøfta var at det var like dypt som venstrebenet var langt. Og da satt krampa på innsiden av venstre lår. 3-4 minutter massasje og tøying fixa det...

Krampegammeln's gjørmehøl. Ikke like dypt som vannhølet, men nok til at krampa satt godt på innsiden av høyre lår denne gangen. Bare et par hundre meter etter forrige stopp ble det nå 3-4 minutters behandling av høyre lår, og resten av turen gikk det greit uten flere krampestopp.

Jeg har kommet til Helgeren, bare 13 kilometer igjen. Vannstanden var høy og blåstien lå godt under vann. Det ble vassing med vann til livet nok en gang - skråningen bortenfor så ufremkommelig ut. Det var OK badetemperatur...

Det var ikke stort bedre litt inn i skauen - legg merke til blåmerket på buske midt i havet. Mer vassing - men aldri over brysthøyde. 

Fisker'n ved Helgeren. Det ble en kort prat, men jeg skulle altså ikke vært der. Jeg hadde 200 meter opp i skråningen blitt lurt av en ny 90 graders sving der stien rett fram var tydeligst. Det gjelder å være skjerpet!!

Etter drøye to kilometer langs Helgeren kom jeg over haugen til Fortjernbråtan, det utsikten mot Fortjern er flott på en soldag som denne.

Fra Fortjernbråten bærer det over mot Helgeren igjen, og over demningen til veien mellom Hakadal og Kikut. Jeg er ved sjekkpunkt 16.

Et par kilometer sør for Helgeren og veldig nær der NUC-løypa kommer tilbake 16 kilometer senere, kommer jeg til en blåsti som ikke står på det vanlige Nordmarkakartet (står på Kikutkartet). Parallelt med veien mot Liggeren og Tømta går den blåmerkede bekken over hogstflatene i retning Gåslungen. I jannickes beskrivelse står det at det er fin sti her. Nå var det en fin bekk - gresskledd bekk - men godt blåmerket.

Litt før Gåslungen kommer jeg til Helvetesfoss der sjekkpunkt 17 skal være. Med stor vannføring er fossen flott og støyende, på bildet ser vi de nederste "trappene" i elva der tømmerfløting

Øvre del av Helvetesfoss, med broa jeg snart skal over.

Gåslungen gård passeres, jeg er nå på gammel kjent Nordmarkstraver'n-løype. Rart å tenke på at jeg var misfornøyd da jeg perset med 2:06 i Traver'n på 80-tallet (ca 4:15km). Der er bare 10-12 kilometer på blåmerkede stier, noe som blir en parantes i forhold til NUC.

Like etter Gåslungen gård passerer jeg damkrona til Rottungen, en av mange Nordmarksidyller.

Så er jeg omsider på vei opp mot Kamphaugen, på stier jeg kjenner godt fra Traver'n. Her i et sjeldens furuskogparti, det er ellers mest granskog i Nordmarka. Fortsatt er framdriften grei nok til at jeg begynner å tro på at fullføte NUC i september er realistisk (det er tross alt veldig romslig makstid).

Kamphaug... der Traver'n fortsetter rett fram mot Skjersjødammen og jeg skal til venstre mot Hammeren og Hønefoten.

Solnedgang, på tide å bli ferdig...

I disse mer sentrale strøkene av marka blir det ryddet etter vindfall, slik som her nedenfor Kamphaug. Det var greit å gå i tunellen under trærne.

Blåstien til Hammeren tar av til høyre, jeg skal følge skiløypa til Hønefoten - maks en kilometer igjen. Dette blir ikke enkelt for den som ikke er kjent eller har fått grundig veiledning. Det var stier og tråkk litt her og der, og en omvei rundt ei myr (som senere viste seg å være riktig) endte med at jeg gikk i ring og kom tilbake til kanten av myra etter 5-6 minutter. Jeg hadde blitt usikker og lette opp skiløypa i myra. Der var begynt å skumre, så jeg dro rett på i terrenget i det jeg mente var riktig retning, og plutselig så jeg rett ned på bommen ved Hønefoten.

Denne aller siste av 90 kilometer jeg testet av NUC-løypa er den mest "tvilsomme", ikke minst fordi de fleste antagelig vil komme her etterat det er blitt mørkt. En omlegging nedom Hammeren på blåsti, eller merking, anbefales.

Jeg fant fram et o-kart fra 2002 (jeg vant forresten klassen i det kortdistanseløpet) - og rekonstruerte avslutninga. Vi ser blåstien som går ned til veien mot Hammeren, en omvei som vil gi en ekstra kilometer. Det røde er der skiløypa går og det gule er der jeg løp. 

Så kom junior for å hente Gammel'n som hadde vært på tur i 9 timer. Kjekt med en snill medhjelper.
Nå blir det er par uker med mer normale treningsturer, før jeg skal teste den nye UltraBirken.

9 kommentarer:

Jannicke sa...

Imponerende tur Olav.

Glad for å høre at du fortsatt ser positivt på å løpe i september.
Interessant å lese om partiet fra Roensætra til Helgeren. Jeg har ikke vært der ennå-det blir rekognosering og logging ila sommeren. Undervegetasjonen blir sannsynligvis et marginalt problem under løpet. Mye vann kan gi en del utfordringer. Jeg har registrert den lille utfordringen i den siste delen mot Hønefoten. Partiet vil bli merket der løypa forlater blåstien.

Gammel'n sa...

Ja, etter å ha vært skeptisk etter turen søndagen før er jeg nå mer enn optimist. Jeg hadde greit klart å doble distansen i går om nødvendig - og farten holder jo til makstiden, om ikke så mye annet...

Det er viktig å lese mellom linjene at forholdene akkurat nå er mer enn spesielle - og da tenker jeg ikke så mye på vannet, det var mest gøy. Den store utfordringen i store deler av gårsdagen tur var det høye gresset og annen undervegetasjon som gjorde at jeg ikke så hvor jeg satte ned foten - og også slet med å finne løypa. Det var ingen som hadde tråkket ned gresset foran meg...

Du må være litt obs på fossen i Løkebekken, er det mye vann må løperne oppfordres til å følge venstre siden av bekken fra utløpet.

Avslutningen er jo grei nok når jeg har vært der en gang og også studert orienteringskartet, men det er annerledes for de som kommer der for første gang og kanskje i mørket. Fint at du vurderer merking her, det er nesten komisk at det eneste stedet jeg så et slikt behov var på den siste av de 90 kilometerne jeg testet.

Nå er jeg klar for NUC...

Et spørsmål: Du skrev etter gjennomløping av første del at det skulle være sjekkpost på Finnstad, men det er ikke med i oversikten. Var det bare en glipp, det trengs vel ikke post der?

Jannicke sa...

Hei igjen Olav,

Glad for å høre at du er klar for NUC.

Det blir post på Finstad.

Det kan være at løypa blir noe nedkortet. Jeg ser den er på 90 km og det er litt i overkant, men det får jeg komme tilbake til etter at jeg har vært gjennom den siste delen selv. Intensjonen er å holde lengden rundt 82 km.
Interessant at den østlige delen av Nordmarka ikke brukes så mye som den som ligger mer mot vest.
Godt å høre at vannet ikke voldet for store bekymringer. Terrenget så fristende ut-jeg gleder meg til å besøke området.

Gammel'n sa...

Jahaja, du syns det ble langt med 90 km. Det synes jeg også, hehe.

Det er jo et par stedet det vil være enkelt å korte inn, f.eks. rett over fra Kamphaug til Fagervann (7 km kortere). Da forsvinner ikke noe av det spennende terrenget, bare bakkene ned til og opp fra Hønefoten. Ved Spålen kunne man kortet inn runden og bare løpt via Sinnerdammen og rundt Spålshøgda. Blir interessant å se hva du velger.

Ellers har jeg beregnet at man kan spare ca en halvtime på hver av partiene mellom sjekkpunkt 14-15 og 15-16 ved å løpe omvei på veg!
Post på Østre Hakkloa i stedet for Måsjømya og ved Fortjernbråtan i stedet for Helgeren kan eliminere denne fristelsen.

Det jeg skrev om sjekkpunkt Finnstad var feil, det var Holosætra jeg lurte på, der beskrev du et ekstra sjekkpunkt.

Unknown sa...

Det ser ut til å være en hard løype!

Så fint at du har sånne hjelpere, som kan være sjåfør når du trenger det :)

Men lurte litt på hva du bruker når du tar bilder på turene dine? Mobil, eller har du med deg et lite kompaktkamera kanskje?

Gammel'n sa...

Hei Guro

Hyggelig at du er innom bloggen.
Jeg kan bekrefte at det er en hard tur ja, men ikke mest på grunn av lengde og kupering. Det er de lange partiene med dårlig løpbarhet som suger mest krefter.

På turene mine har jeg med både kompaktkamera og en klapptelefon som tåler en støyt. (iPhone har jeg avslått i sekken - i reserve). I fuktig vær har jeg duppedittene i "matpakkeposer". Kompaktkameraet (i romslig etui) og telefonen har jeg i de to lommene på sekkens brystreimer.

På kortere turer løper jeg med en rumpetaske, for å få plass til kameraet, og også ha det raskt tilgjengelig (løper med taska forover) - og på de aller korteste turene (inntil en time) løper jeg med kameraet i hånda (NB; husk å kjøp en romslig stoffetui til kameraet, og ha alltid en liten plastpose på lur i tilfelle regn).

Når jeg kommer til et motiv fisker jeg opp kameraet i fart, og stopper et sekund eller 5 for å ta bilde, og legger kameraet tilbake i fart. Noen ganger tar det selvsagt mer tid når jeg vil jobbe litt med et spesielt motiv. På siste turen tok jeg 160 bilder, og da må man helst være effektiv....

Klapptelefonen er også reserve kamera, men det kompaktkameraet jeg har nå har vist seg å tåle en trøkk og også tåle kulde (på lange skiturer).

Kameraet er et ganske ukjent "Fujifilm Finepix Z" kjøpt på Elkjøp for noen år siden. Det viktigste er å ha noe som tåler risting og litt røff bruk.

Nettopp dette å ta bilder og dokumentere turene er en viktig motivasjon på lange turer alene...

Gammel'n sa...

Hei igjen Guro

Jeg glemte å kommentere det med sjåfør. Og javisst er det kjekt å ha en slik mulighet, ikke minst på turer hvor jeg løper alene - og altså når det er gjennomgangsløyper.

Når jeg ikke har tilgang til sjåfør legger jeg opp rundturer, gjerne kombinert med sykkel. På den forrige testturen i NUC-traseen kjørte jeg bil til Tverrsjøstallen, syklet til Mylla, løp til Tverrsjøstallen, og kjørte og hentet sykkelen på hjemvei :-)

Unknown sa...

Hei igjen, og tusen takk for et så detaljert og bra svar! :)
Jeg vurderer også å ha med meg kamera for å ta bilder på turene jeg løper, men jeg har liksom `"ikke stopp, for da kommer du kanskje ikke i gang igjen"-tanker, så jeg vet ikke helt enda hvordan jeg skal løse det problemet ;) Men jeg må kanskje bare prøve det, å stoppe av og til altså, hvis jeg skal få tatt noen bilder.
Det kan jo også være en måte å få tankene over på andre ting, når du begynner å bli sliten, ved å tenke på hva neste motiv på turen kan være? :)

Jeg har et Canon PowerShot SX230 HS- kamera, men vet ikke hvor mye støt det tåler. Det må jeg sjekke opp i. Og ipfonen, som brukes til musikk og has hengende på armen, gidder jeg liksom ikke drive å løsne fra der den henger heller. Nei, må nok få tak i en brukbar sekk som du sier du bruker, også for å kunne frakte med vann og evt. litt næring etterhvert som turene (forhåpentligvis) blir lengre! Eller en magetaske, det var også smart! :)

Gammel'n sa...

Det handler om å finne måter å frakte med seg fotoapparatet på som gjør at det tar bare noen sekunder.

Når jeg sykler henger f.eks. kamaraetuiet med karabinkrok i wirene foran sykkelstyret... og ellers altså i brystlomme på sekk eller i rumpetaske.

Det er smart å anskaffe et mykt og romslig stoffetui som beskytter bedre enn standardetuiene.

PowerShot'en din er et bedre kamera enn det jeg bruker. Det har ikke allværbeskyttelse som f.eks. Canon PowerShot D10 - men det har jo heller ikke Finepix'en min.

Prøv deg fram og lykke til, på tur med Canon PowerShot SX230 HS i stedet for iPhone og musikk på øret!