Krampegammel’n – fra ultraløper til hjertepasient

2 146 konkurranser over en periode på 37 år, nå er det satt sluttstrek. Vinterkarusellens løp på Bjørkelangen 4. januar ble min siste konkurranse – men det var ikke på noen måte planlagt slik. Dette blir dessuten mitt siste innlegg på KrampeGammeln’s blogg, men jeg skal ikke slutte å blogge.

Hva har skjedd?
Jeg måtte mildt sagt overraskende hjerteopereres (trippel bypass operasjon) 28. januar.

Det startet vel egentlig på Bislett 13.januar; jeg skulle sjekke formen to uker før Arctic Utra og fem uker før Bislett 50 km. Jeg løp to timer ubesværet i ca 5:25/km-fart før jeg avsluttet med en maksfart sisterunde. Det var den beste løpsøkta på nesten fire år, men umiddelbart etter at jeg stoppet fikk jeg ubehagelig press i brystet som varte 15-20 minutter. De neste dagene kom dette presset i brystet tilbake på noen lette treningsøkter, så 21. januar dro jeg til fastlegen for en sjekk av det jeg trodde var muskulære plager. EKG viste ikke noe galt, blodtrykk mv var OK, men det ble også tatt blodprøver. Jeg ble enig med min «Birkebeiner»fastlege om også å ta en belastnings-EKG, og jeg fikk time på Alerisklinikken allerede dagen etter.

På Alerisklinkikken avslørte belastnings-EKG at jeg hadde angina, og mest sannsynlig måtte regne med en ganske snarlig utblokking – legen skulle sende henvisning til Feiringklinikken. Samme kveld, mens jeg kjørte møbler til datteren i Eidskog, ringte en stresset fyr fra Bærum sykehus. Han ville vite hvor jeg var, jeg hadde hatt et infarkt (senere tonet ned til «kanskje et lite infarkt som ikke hadde skadet hjertet»), og måtte umiddelbart til sykehus! Jaha, jeg fikk lov å kjøre pent de fire milene til Kongsvinger sykehus (jeg hadde jo ikke merket noe som helst de siste dagene uten trening). Der meldte jeg meg som avtalt på akuttmottaket - «han som kom gående» var beskrivelsen av meg de neste ukene.

Opp i sykeseng, masse pleiere, lege, blodprøver og sprøyter, ny EKG osv osv… Det ble fort klart at jeg måtte til Feiringklinikken for en snarlig operasjon – og etter tre dager på Kongsvinger sykehus ble jeg fraktet i ambulanse til Feiringklinikken. Der ble det konstatert tre trange årer, for komplisert til utblokking, her ventet en åpen operasjon. Det vil si at de sager brystbenet i to og åpner opp for hele skiten. Nåja, operasjonen 28. januar husker jeg ikke noe av, da lå jeg jo i respirator. Allerede dag 3 etter operasjonen gikk jeg en del i korridorene på Feiring, men samme kveld fikk jeg hjerteflimmer. Flimmeret ga meg en opplevelse av å være sliten. Bare jeg reiste meg opp gispet jeg etter luft som om jeg hadde løpt en 800 meter i maksfart.

 To dager etter operasjonen, Bjørn H på besøk med fotoapparat. Det tok et par uker til jeg var tilbake i like bra form.

På grunn av flimmerproblemene ble jeg på Feiringklinikken til 4. februar. Da hadde jeg betennelse i begge armene rundt områdene jeg hadde fått intravenøs flimmermedisin via veneflon i armene. Jeg ble sendt tilbake til Kongsvinger sykehus, der jeg fort havnet på intensiven med både flimmerproblem, betente armer og mistanke om vann i lungene. Jeg ble da igjen medisinert for flimmer, jeg fikk antibiotika for armene, og det ble påvist ca 1,5 iiter vann i venstre lunge. Det siste ble tappet via en slange/pose som ble «operert» inn. De siste dagene på Kongsvinger var jeg på medisinsk avdeling og 10. februar ble jeg utskrevet. To dager senere ble jeg sendt tilbake i ambulanse etter mer flimmerproblemer, men dagen etter var jeg bra nok til å reise hjem.

Nå har jeg vårt hjemme i åtte dager uten problemer av noe slag. Sårene har grodd veldig bra, flimmeret har holdt seg unna, jeg har ikke smerter, og den daglige gåturen er på 2-3 km og stadig økende. Om et par uker kan jeg kjøre bil og litt senere kan jeg belaste armene igjen (begge delene for å sikre at brystbenet gror skikkelig til før det belastes).

Selfie etter hjemkomst. Nå var det stort sett godstolen, fyr i peisen og OL på TV de første dagene.

Hva nå?

Jeg både håper og tror jeg blir i stand til normal fysisk aktivitet også i årene som følger, men det blir som turgåer og jogger. Konkurranseaktiviteten måtte jeg uansett vurdert å avslutte snart  pga alder - så selv om jeg umiddelbart gråter litt inne i meg over løp jeg har lyst til å løpe men ikke får løpt – har jeg ingen problemer med å avslutte løpskarrieren. Jeg har utrolig mange gode minner fra mine langt over 2 000 konkurranser, samtlige av dem dokumentert i 63 stapp fulle brevordnere. Jeg har også fått enormt mange idrettsvenner – og de skal jeg holde kontakten med ikke minst gjennom jobbing for kondis.no og gjennom Romerike Ultraløperklubb.

Burde jeg forstått dette tidligere?

Tja, med litt generell interesse for sykdom – hadde jeg kanskje kunnet tolket noen tidligere signaler. Uansett hadde ikke det endret på det faktum at jeg fikk angina, og uansett måtte operert for det før eller senere. Det har væt hjertefeil i familien tidligere, bl.a. ble far hjerteoperert i tilsvarende alder,og arv er en vesentlig del av årsak til hjertesykdommer.

Jeg hadde jo også mange ganger lest om idrett og hjerteproblemer, hjerteproblemer som stort sett alltid ble beskrevet som smerter i hjerteregionen…. derfor forsto jeg ikke at det presset jeg hadde i brystet var langt framskredet angina.

Jeg har nok hatt angina i mist ett år – og allerede for et halvt år siden reagerte jeg på at jeg hadde så mye mer problem med pusten enn med generell løpsstyrke. Spesielt i motbakker måtte jeg i stadig lavere fart over i gåtempo. Samtidig var jeg i jevn framgang etter fire år med bekkenplager (symfisitt) – så formen var jevnt stigende selv om anginaen bremset mer og mer. Det toppet seg i Ribbemaraton i romjula, da jeg var bekymret over formen (pusten) i starten av løpet og opp til Ekeberg. Men det gikk enda to uker før jeg forsto at noe var alvorlig galt.

Kan andre lære noe av dette?

Kanskje ikke så mye, noen slipper unna alle sykdommer, andre er disponert for hjerteproblemer, kreft e.a. Når det gjelder eldre idrettsutøvere (60+) vil jeg nok anbefale å utvide den årlige helsesjekken (som ingen bør hoppe over) med belastnings-EKG. Vanlig EKG-test vil ikke tidlig nok avsløre f.eks. angina, som jo er en ganske vanlig sykdom. Er man mindre heldig enn meg vil man da kunne få et skikkelig hjerteinfarkt i forbindelse med konkurranse eller hard trening – ulykkelig uvitende om at man har angina.

Takk

Takk til alle som har lest ett eller flere  av 634 innlegg på bloggen min. Jeg har hatt ca 130.000 sidevisninger – og bloggen lukkes ikke selv om jeg nå slutter å skrive på den. Det kommer et lite tillegg senere med adressen til min nye blogg – som vil handle om mye annet enn bare idrett.