Det begynner å krible...

Nedtellingen er i gang, det er nå fem dager igjen til første løpstest etter kortisonbehandlingen. På den ene siden har jeg et avslappet forhold til dette - og tåler nok skuffelsen om bekkensmertene er som før. På den andre siden er jeg så spent at det kribler i kroppen. Nå som jeg har en diagnose er det jo uansett mye bedre odds for å bli bra, enn uten diagnose.

Motiv fra det blikkstille Dysttjennet innenfor Husås.

SKOGBYGDA RUNDT PÅ SYKKEL
Mens jeg venter er det sykling som fortsatt gjelder - og de siste dagene er det terrengsykkelen som har blitt brukt. I dag hadde jeg en morsom, men tidvis slitsom,  sykkeltur på nesten 3 timer på mest grusveier i Skogbygdaområdet. Var for første gang innover mot Husåsgrenda - og der offentlig vei sluttet, fortsatte jeg nordover på skogsbilveier til det buttet oppunder Høgåsen. Løs grus og 150 høydemeter på 3 kilometer... var tungt oppover og skummelt nedover. Turen totalt ble på 52 kilometer - og dermed ser det ut til å bli en ny uke med 300km+ på sykkelen.

Trek'en hviler seg ved Dysttjennet. Spørsmålet er om den 10 år gamle sliteren nå skal pensjoneres og yngre krefter slippe til - eller om den får fortsette litt etter oppnådd pensjonsalder. Blir jeg fort løpbar blir nok sykkelkjøpet utsatt...

FART: 18 TRESKERE PR TIME
Etter noen dager med mest oppholdsvær og sol var det skurtreskere ute på de fleste jordene. Jeg så og hørte dem mer eller mindre hele tiden, og etter å ha observert fem treskere nesten før jeg hadde fått giret første gang - begynte jeg å telle.

Jeg endte opp med 53 skurtreskere i arbeid på 3 timers sykling, altså en fart på 18TT (treskere pr time).