En seier bare å fullføre Grenaderløpet

Grenaderløpet på ski er et knallhardt løp, i fjor var det ekstra hardt (se faksimile nedenfor) og i år enda verre. At bare 21 av 606 startende brøt i år er imponerende. Fra mitt ståsted er det en fin prestasjon bare å fullføre.

Faksimilen ovenfor var altså omtale på Treningsmagasinet.no etter fjorårets løp... og i år var det enda tøffere!

Rammene rundt årets løp var slik at jeg febrilsk lette etter gode grunner for ikke å starte. Det var spådd 12 grader ved start og kaldere senere på dagen. Det skulle snø hele tiden, det skulle blåse ganske kraftig. Og vi skulle gjennom en tøff trasé på 90 kilometer. Værmeldingene stemte 100% for en gangs skyld, hvilken uflaks !

God til å gå sakte
Jeg vet fra tidligere at det er noe ganske annet å stille opp i en konkurranse framfor å gå lange rolige treningsturer. Jeg er ganske så god til å gå sakte, men ditto dårligere til å gå fort. Målsettingen var derfor å ikke bli sist - og under gode forhold klare 9 timer. Jeg hadde til slutt 130 løpere bak meg, og kom inn på 9.12 under ekstreme forhold - det er jeg godt fornøyd med selv om det for de fleste konkurranseskiløperne må fortone seg som en snile-opplevelse.

Ikke i konkurransemodus
Det er en del ekstra logistikk med slike gjennomgangsløp, så her var det opp av senga 03:00 for å pakke ferdig og reise til Festningsplassen i Oslo hvor det gikk busser til starten i Hakadal. Bråvåknet da bussen var framme nesten før den hadde startet, var ikke akkurat i konkurransemodus.

Jeg bråbestemte meg for å bytte fra langrennsdressen til en mer overtrekkslignende skidress. Og jeg ombestemte meg; valgte å ha den ene utenpå den andre (TABBE 1) i tillegg til 2 supertrøyer. Ute var det minus 12, mørkt og en jæ... sur vind.

Ingen vei tilbake
Alle faklene som var tent opp ved parkeringa, langs veien opp til grendehuset og på selve startjordet skapte en fin stemning og var akkurat da det eneste lystige... Jeg så ned mot bussene en siste gang og vurderte å bli med tilbake, og jeg angret på at jeg hadde fortalt til så mange at jeg skulle stille opp, det var liksom ingen vei tilbake.

De 3 år gamle skia var nyslipt og glidet hos "Bull ski og kajakk" - mens festesmurninga ordnet jeg selv. Jeg la på fire lag voks, men uten å korke ut det siste laget (TABBE 2) - for å sikre bra feste i de fire kilometer lange åpningsbakkene. Det virket OK der jeg prøvde meg noen hundre meter i løypene før jeg gled ned mot starten lengst ned på jordet. Pang, starten gikk - og skia sto nesten igjen!

Spikerfeste, elendig gli, gjenomsvett!
Jeg trodde det bare hadde lugget litt akkurat i starten, men jeg hadde mistenkelig spikerfeste i motbakkene der vi først sto mest stille og deretter gikk i kø. Skiene virket tråe, og de var da også det. Når det flatet ut ble jeg forbigått og forbiglidd av "alle" - og når jeg i tillegg hadde på meg aldeles for mye klær og derav manglende bevegelighet var det tungt. Brukte alt for mye krefter på å holde en anstendig fart. Alle klærne gjorde at jeg svettet ekstra mye, og dermed ble jeg også tiltagende kaldere med gjennomvåte klær.

Tjo og hei... dette var IKKE noe moro i det hele tatt - og det var så vidt jeg gadd fortsette etter Kikut (15 km)...

Bedre uten is under skia
Heldigvis var det litt overvann på Vestre Fyllingen, det ble "bråstopp" med ising under skia. Siden det var kaldt hadde jeg hverken sekk eller rumpetaske som de fleste andre (TABBE 3). Regnet ikke med å trenge mer drikke enn hver femtende kilometer - noe som stemte, men jeg hadde da heller ikke andre "nødvendigheter" med meg. Jeg fikk låne ei skrape av en hyggelig fyr som stoppet i samme ærend, og oppdaget da at jeg hadde ei tynn ishinne i hele smøresonen på begge skia ( i tillegg til tykkere is der jeg hadde tråkka i vannet). Skit...; Jeg hadde gått nesten 20 kilometer med skrubb - det hadde selvsagt umiddelbart fryst i smurninga jeg ikke korket ut før start.

Jeg skrapte vekk all is og så mye som mulig av festesmurninga ellers - og resten av løpet hadde jeg helt grei gli og bra feste.

Kaldt!!
De neste milene ble kalde. Jeg frøs veldig på grunn av våte klær, det var tungt i fiskebeinsmotene med for mye påkledning, og armene var allerede møre etter de to første milene på tråe ski. En stund var jeg veldig bekymret for at jeg var så kald, og passet på å korte ned oppholdet på drikkestasjonene. Det positive var at jeg stadig avanserte enkelte plasser mellom 20 og 60 kilometer, før jeg periodevis måtte roe farten enda mer pga krampe på innsiden av begge lårene.

Heftig!
Løypa etter Langlia (ca 25 km) og de neste 4 milene inneholder en del veldig heftige utforkjøringer i tillegg til et utall korte og halvlange fiskebeinsmoter. I motbakkene var det 15-20 cm løssnø og direkte kavete forhold for oss bakover i feltet. Utforkjøringene hadde jeg gruet meg for på forhånd, husket de fra da jeg gikk i 1998, og det var ikke ugrunnet. Det var kjempeløst og dype plogespor, og flere steder minnet løypa om 2 parallelle bobbaner hvor vi hadde ei ski i hver. Det er vanskelig å ploge bredt under slike forhold, og med slitne ben lot jeg det heller stå til - jeg bare passet på å ha fri bane foran meg.

Unngikk fall
Under over alle under; jeg kom ned alle bakkene uten å falle selv om jeg var besvimelsen nær av skrekk et par ganger. Spesielt i en lang bratt bakke 3 kilometer før mål var jeg "falleferdig". Med krampe i begge låra måtte jeg helt la være å ploge, og nederst i bakken svingte løypa brått til høyre. Jeg husker ikke hele ferden, men jeg sto nå der 100 meter etter svingen uten å forstå hvordan jeg hadde unngått å tryne. Det ble 2-3 minutter krampemassasje før jeg ruslet til mål.

Dårlig dag for svenske kolleger
Underveis hadde jeg passert en lynende forbannad svenske, jobbkollega Anders som hadde "paiet" 2 par skidor i utforkjøringene. En av låneskiene han gikk på da jeg passerte'n hadde en helt løs binding - og litt senere måtte han bare bryte. En annen svensk kollega, Gordon, gikk overende i bakkene etter Løvlia og kom aldri skikkelig til hektene igjen etter det og måtte også gi seg ved 56 km. Fjerdemann av oss Xerox-gutta, Geir, kom i mål en halvtime etter meg.

Ikke sist, 130 bak meg
Det hadde gått sakte, 1,5 time mer enn da jeg gikk 100 kilometeren i 1988, men likevel var jeg fornøyd med å ha fullført. Farten var ganske lik hele tiden. Jeg tittet på klokka ved hvert 10 km skilt, og så at jeg hele tiden tapte litt til "time på mila" skjemaet. Siste mila gikk godt under timen, men det var også den letteste - og dermed fikk jeg 9.11.08. Det holdt til 41.plass av 53 i klassen (hehe) og 492 av 622 totalt. Jeg hadde altså 130 deltagere etter meg i mål (inkl. 21 som brøt).

Det er mildt sagt lettere å hevde seg i Vasaloppet med et betydelig antall mosjonister, og selv Birken om en måned har en større spredning i nivå - slik at en turgåer som meg kan havne rundt midten av listene. Men altså; Grenaderen er mye tøffere!

New look, naprapatmishandling og fin skitur

I dag tok jeg endelig skrittet fullt ut - til frisørens fortvilelse insisterte jeg på 12 mm max over hele skallen (det måtte bli "max", siden det noen steder ikke er noe - hår altså - i det hele tatt). Altså har vi Gammeln i new look og tilsynelatende med mer utstående ører enn noensinne, i beste Obama-stil.

Om det var fordi han ikke likte min nye sveis skal være usagt, men naprapaten var om mulig enda mer brutal enn noengang tidligere (ringer ambulanse hvis det blir verre neste gang) da jeg rett etter frisørtimen var innom for å jobbe litt mer med hælplagene mine. Han løper maraton, og var kanskje redd for at jeg med betydelig redusert luftmotstand skulle bli en trussel i innspurten. En halvtime forbedring er kanskje litt vel mye å forvente av "nestenblankskallen".

Treningsmessig tar jeg det litt forsiktig fram til lørdagens Grenaderløp, men en 15 kilometer i flotte løyper rett ut fra hagan til Gunnar F på Algarheim var dagens positive treningsopplevelse. Det er fantastisk å gå i så flotte løyper i et område jeg tidligere aldri har vurdert som skidistrikt. Nå er det bare supert der også.

45 min på sykkel mandag og 45 min på ski i går kveld er uka's øvrige trening så langt. Men altså... dagens mest minnerike opplevelse er den nye sveisen :-)

4 timers drømmetur i Østmarka

Stein på Skålsjøen i supervær og fine løyper...

Jeg har vært på mange fine skiturer med Stein Frode - både i Østmarka, Hemsedal, på Beitostølen, Gaustablikk osv... og dagens tur føyer seg inn blant de absolutt fineste. Utgangspunkt var Lindeberg der Stein bor - og målet var Vangen skistue i Østmarka.

Dette var faktisk årets første skitur sammen. Vi startet ved 9-tiden i skyet vær og minus 5, et tross alt flott skivær. Det var bra føre, god glid og flotte løyper enten vi valgte maskinkjørte, scooterkjørte eller upreppa løyper. Vi valge på store deler av turen scooterkjørte spor over vannene og i lettkupert terreng.

Bildet til høyre: Her er jeg framme ved Vangen...

For lokalkjente gikk turen fra Lindeberg over åsen mot Nuggerud, videre til Mariholtet, over Nord-Elvåga, Fingerholmyrene, Sør-Elvåga, Skytten, Paradisputten, Skjelbreia, Vangen. Rolig intensitet hele tiden, men bra framdrift på det flotte føret - og på Vangen lokket tradisjonelle kanelboller og skolebrød.

Det var tiltagende mer folk i løypene, og på hele tilbaketuren var sola kommet fram og skapte en eventyraktig stemning i Østmarka. Tilbaketuren fulgte Milorgløypa via Steinsjøen, Skålsjøen, Drettvann og Halssjøen. Etter Halssjøen var det noen mildt sagt friske utforkjøringer i retning Knuttjern. Videre mot Nuggerud fikk vi en ufrivillig sving etter et feil veivalg, og avslutningen fra Nuggerud tilbake mot Lindeberg bød på dagens hardeste og lengste motbakke.

Stein i fint driv på Eriksvann...

Fornøyd gutt...

Vi var på ski i 3.45, og hadde i tillegg 15 min på beina fra blokka der Stein bor til skiløypa. Skituren var vel på 40+ kilometer, med årsbeste glid, og sympatisk puls hele tiden unntatt i siste motbakken. Takk for en super tur, Stein Frode.

Dermed var jeg med god samvittighet klar for feiring av Valentines Day, morsdag og fastelaven samt vinter-OL på TV. Om 6 dager er det klart for Grenaderløpet på ski. Hælen var vond i dag, men blir det ikke verre er jeg klar på lørdag.

Nå er det bare glider som mangler

Stakkars hælsmerteplagede meg har først og fremst gjennomført trening med planker under bena de siste 2 månedene. Hittil i vinter har jeg loggført 572 kilometer, de første 546 med minimal festesmurning. Har lært at lite festesmurning "tvinger" deg til å gå mer teknisk riktig, ref. tyngdeoverføring.
Det stemmer sikkert, men jaggu stemmer det da også at manglende armstyrke avslører seg hele tiden.

Bilde 1:Skia er klare....

Etter en heller puslete tur i "Fenstadrunden" forrige helg tok jeg grep denne uka. Før torsdagens intervalløkt (årets første) la jeg på 3 lag "blått" under plankene - innenfor de avmerkede smøresonene.
Wow... var det så lett å komme opp bakkene (7 x 2.10/1.30).

I dag var det 18-kilometer'n som skulle testes. Runden starter ved trappa, går over jordene og deretter "Egilrunden" via skianlegget før hjemtur via jordene igjen. Tok ikke i noe særlig hardere enn tidligere, men du verden så mye "tryggere" gåinga var. Rett opp alle bakker med spikerfeste og uten syre i arma, dermed også mer krefter til stakinga i lette partier. Årspersen ble flyttet fra 1.23 til 1.15.

Bilde 2: Jeg er klar til start fra husveggen...

Nå skal jeg ut i garasjen og foreta en skikkelig prepping av gamleskia; legge på ny glider for første gang i år, og deretter passelig med festesmurning til morgendagens firetimerstur med Stein Frode i Østmarka. Det skal bli gøy å gå med ski som er skikelig preppa for første gang i år!

De nyeste skia skal jeg rense og levere til "Bull" eller "Milslukern" for strukturbehandling og prepping - slik at de er klare til neste helgs 90 kilometer lange kosetur i "Grenaderløpet".

En times forsprang - det trengte jeg!

Jeg har maken drakt, men neida, dette er ikke meg. Det er Hurdølingen Olaf Knai som strekker ut på arenaen 200 meter før målgang. Det kan nok tenkes at han har mer krutt i arma enn meg...

Gårdagen var årets varmeste hittil, kun 3 minusgrader. Det var også årets trøtteste for min del, etter en uke med alt for lite søvn. Likevel ville jeg være med i Fenstadrunden, skirennet som følger en del av 4-timers treningsløypa mi (dvs at jeg går hjemmefra via jordene, hele Fenstadrunden og hjem igjen).

Jeg skulle ta bilder til en sak om rennet på kondis.no, og etter en kjapp etteranmelding til trimklassen (uten tidtaging) dro jeg av gårde 1.05 før hovedfeltet i konkurranseklassene. Det burde holde greit, i fjor var vinnertiden ca 1.40, og jeg mente jeg skulle klare imponerende 2.30.

Joda, det holdt - så vidt!
Etter en fin og ikke alt for strevsom tur, på gamleskia som ikke var preppa siden i fjor, kom jeg i mål på 2.26.17 etter 5-kilometere på 28.41 - 26.54 - 26.59 - 24.19 - 24.40 og avsluttende 3km på 15.12.

Om noen i konkurranseklassene brukte lenger tid enn meg? Jada, 3 av 99. Om jeg kunne gått fortere? Jada, men nepper mer enn 10-15 minutter.
Resultatene

Mens jeg skiftet til tørt på overkroppen og fant fram fotoapparat ble vinneren annonesert i mål... skit, jeg rakk ikke å ta vinnerbilde - og var litt snurt over det. En halvtime senere og et antall bilder og enda mer skravling med deltagerne var humøret bedre. Litt verre igjen ble det da jeg på kvelden kjente at hælen nå var veldig vond igjen... (Skal løpesesongen 2010 bli en sykkelsesong??).

Saken jeg la ut på kondis.no/romerike:
Stian R. Andresen vant Fenstadrunden

Reidun Tveit Sund, vinner av dameklassen som gikk (rødmerødme) 38 minutter raskere enn meg.

58 km i herlige Nordmarka

Om 7 uker er det klart for Birken for 8 Xerox-ansatte, 5 av dem debutanter. Søndag inviterte jeg gutta med på ei 5-mil i Nordmarka, og Geir og Gunnar tok utfordringen. At de våget det etter en tilsvarende tur i Romeriksåsen før Vasa’n for 2 år siden er imponerende, da fikk vi flere timer omvei på grunn av feilnavigering.

Jeg har jo mitt rykte å ta vare på når det gjelder orientering, der jeg på 1.201 konkurranser over 30 år kom bomfritt gjennom maks 10 av dem. Altså, det ble som regel minst en bom – og ofte en stor bom. Om jeg levde opp til det i dag… jada!

Vi startet 5-milsturen vår fra Sognsvann mens det ennå var god plass på den gedigne parkeringsplassen, og ruta fram til Kikut var tyngste alternativ via Ullevålseter og Kobberhaughytta – med en stigning fra 195 til 451 moh på åpningsmila.
Det var tungt og slitsomt i motbakkene, men det meste ble kompensert av helt fantastiske omgivelser. Marka om sommer’n er flott, men vinterstid med mye snø og sol er helt rått… og i tillegg var det nypreppa flotte løyper over alt.








GPS’en viste drøyt 15 km da vi kom til Kikut, og jeg hadde allerede forstått at den planlagte løypa rundt Sandungen ble litt for lang. Dermed valgte vi å følge traseen til Holmenkollmarsjen og Grenaderløpet tur/retur mot Hakadal. Vi snudde nederst i en bakke med 26,3 km på GPS’en – og tilbaketuren til Kikut gikk litt freskere enn resten av turen. Hvis vi ser bort fra en del halvlange drikke-/spisestopp - bl.a. på Kobberhaughytta, Kikutstua og Gørjahytta – gikk det jevnt og fint i langturfart de første 4 milene.

Geir ved Gørjahytta.

Det var etter hvert veldig folksomt i løypene, men det var god plass og bare hyggelig. Da vi kom til Kikut for andre gang var tanken å sette oss litt inne, men køen som møtte oss utafor drepte enhver slik tanke. Likevel ble det en stopp på minst 20 minutter – og takk for det, vi stivna alle mann og fikk det gradvis tyngre på hjemturen.

Kø på Kikutstua...

For min egen del var det arma som visna, og årsaken var først og fremst at jeg gikk på veldig tråe ski – som ikke var glidet eller smurt siden romjula. Tørre ski glir dårlig i kulda… og dermed ble det ekstra strevsomt for mine pinglete armer. Det var 10 kuldegrader på det varmeste, og kulda suger nok også litt ekstra krefter.

Halvveis tilbake mot Sognsvann ble Gunnar litt etter oss – men Geir og jeg skulle jo bare følge skiltene ”rett fram” via Ullevålseter til Sognsvann. Rett fram gikk det, men ikke til Ullevålseter … i første omgang. Ved Blankvannsbråten skulle vi gått til venstre i et løypekryss. Akkurat der var stolpen med mange skilt veltet – men vi skulle jo rett fra, og slik ble det.

Motbakkene var flere enn de skulle vært. Merkelig, det virket ikke så bratt om sommeren. Geir spør plutselig om det ikke er Tryvannstårnet vi ser der rett til høyre for oss, og jovisst var det det! Der skulle vi ikke vært… men fortsatt likevel nesten til Frønsvollen før vi stoppet og spurte oss fram. Vi fikk veiledning, og hadde vi forstått hele greia ville vi kommet ned til Sognsvann på halve tiden av det vi presterte. Det var det ”krysset etter en venstresving og deretter brått til høyre” vi misforsto – og dermed gikk turen via Skjennungen og helt tilbake til Ullevålseter.

At vi hadde tatt mye ekstra høyde ble mer enn tydelig i de heftige utforkjøringene ned til Ullevålseter – som skulle vært høyeste punkt mellom Blankvannsbråten og Sognsvann. Ellers ble turen fra Ullevålseter til Sognsvann en tydelig påminnelse om at dette er norges mest trafikerte skiløype. Det er helt utrolig mye folk i løypene, men samtidig var jeg imponert over hvor fint det likevel fungerte å komme seg fram.

Den hvite løypa etter Blankvannsbrpten viser hvor vi skulle gått...

Gunnar da, fant han fram – det var jo han som var kjentmann i den løypa vi skulle ta tilbake. Joda, han fikk også en liten sving, men måtte vente 20 minutter før ekstrarundegutta kom ned med drøyt 58 kilometer og 1.300 høydemeter bak seg. (Begge GPS’ene gikk batteritom på slutten.. jeg mistet siste 8,5 km).

Kartet og høydeprofilen viser de første 49,5 km.

Om 3 uker skal Geir og jeg gå Grenaderløpet (90km) gjennom Nordmarka. Jeg har gått den tidligere og vet hva som venter. Geir fikk en tydelig påminnelse om at 90 km i Nordmarka er noe annet enn 30 km i Østmarka…. Vi skal begge få nok å bestille med å komme til mål!

Etter denne turen kan treninga mi i januar oppsummeres med 83 km løping, 74 km sykkel, 422 km ski samt 6 lette styrkeøkter. Totalt 53 timer. Dagen etter skituren fikk jeg en positiv opplevelse da jeg løp 30 min på mølla uten overhodet å kjenne smerter i høyre hæl... det er mange måneder siden sist - så behandlinga hos Naprapat er i ferd med å gi uttelling.

Takk for turen, Gunnar og Geir!


Flere bilder på Picasa (klikk på bildet nedenfor):

58 km i herlige Nordmarka