BILDET: DET VAR EN DAG MED MYE VANN, HER FRA BLÅSTIEN VED HELGEREN
Siste del av «Olav tester traséen til Nordmarka Ultra
Challenge» ble gjennomført sist lørdag. Det var strekningen fra sjekkpunkt 11
ved Roensæter (på Jevnakersiden av marka) til sjekkpunkt 19 ved Hønefoten i Maridalen,
dvs partiet mellom 38,32 km og 75,73 km. Det
ble en flott og minnerik tur, men det tok sin tid!
Det er nesten uvirkelig at jeg ikke fikk samlet flere
kilometer på denne lange turen, men det har sine årsaker – og jeg kunne sikkert
doblet distansen på veg. Inklusive feilløping ble det en tur på «bare» 44
kilometer (7:20 på selve løypa).
Kun 4 av disse 44 kilometrene var på skogsbilveger. Resten var til dels svært teknisk sti, det var utrolig vått i terrenget og det var lange partier med høy undervegetasjon som skjulte stien. Med 150 fotostopp og lurvete løpsform er det ikke rart at Gammel’n var ute så lenge at han hadde blitt etterlyst om det ikke hadde vært for brukbare telefonlinjer i marka. De tre gangene jeg ringte og oppdaterte junior om ankomst Hønefoten ble tiden forskjøvet med til sammen tre timer.
ETTER EN SNAU KILOMETER FRA BOMMEN DER JUNIOR SATTE MEG AV, VAR JEG KLAR FOR START VED ROENSÆTRA. DET BLE OMSTART 40 MINUTTER SENERE.
Ole kjørte meg til bommen ikke langt fra Roensætra der
lørdagens tur hadde utgangspunkt. Det var flott løpsvær med mest sol og ca 20
grader. Jeg var elendig preparart etter at jeg gikk på en smell seks dager
tidligere da jeg testet traséen fra Mylla til Tverrsjøstallen. Hele uka har jeg
hatt vondt i lyskene, og 15 minutter jogg på mølla var uka’s løping – men stabukk
som jeg er ville jeg likevel forsøke meg på denne turen allerede nå. Mange års
erfaring har lært meg at det det meste er gjennomførbart bare man tar tiden til
hjelp.
Jeg ble sliten etter et par timer, men aldri mer sliten enn passe sliten. Lyskesmertene plaget med minimalt og hadde ingen betydning for framdriften (egentlig helt OK et drøyt døgn etterpå også). At jeg bommet med 10 kilometer på stipulert lengde forsto jeg ikke før halvveis på turen.... og med noen kilometer feilløping (ukonsentrert i starten) i tillegg til ganske ekstreme forhold, var det tidsaspektet som bekymret meg mest. Ja, egentlig det eneste som bekymret meg.
Jeg ble sliten etter et par timer, men aldri mer sliten enn passe sliten. Lyskesmertene plaget med minimalt og hadde ingen betydning for framdriften (egentlig helt OK et drøyt døgn etterpå også). At jeg bommet med 10 kilometer på stipulert lengde forsto jeg ikke før halvveis på turen.... og med noen kilometer feilløping (ukonsentrert i starten) i tillegg til ganske ekstreme forhold, var det tidsaspektet som bekymret meg mest. Ja, egentlig det eneste som bekymret meg.
HER VED ELGSTØA SÅ JEG TEGN TIL LIV, MEN DET VAR IKKE TURGÅERE...
Det er ganske rart å løpe alene i så mange timer uten å møte
ett eneste menneske på stiene. Det hadde vært fint med selskap, men samtidig er
det en stor opplevelse å være på en slik tur helt alene. Det jeg så av folk var
noen syklister og en gruppe ungdommer på tur på vegpartiet før Daltjuven, 2
beboere på Elgstøa og en fisker ved Helgeren. Alle andre hadde selvsagt forstått at forholdene
på de blåmerkede stiene ikke innbød til tur denne dagen.
LINKER:
TEST AV NUC-LØYPA FRA ROENSÆTER TIL HØNEFOTEN
(13 MB) INKL. 129 BILDER
TEST AV HELE NUC-LØYPA I FIRE DELER
TEST AV NUC-LØYPA FRA ROENSÆTER TIL HØNEFOTEN
(13 MB) INKL. 129 BILDER
TEST AV HELE NUC-LØYPA I FIRE DELER
(28 MB) INKL 259 BILDER
FILENE MED LØYPEBESKRIVELSE ER TUNGE, MEN DET OMFATTER TOTALT 259 REDIGERTE BILDER HVORAV 129 BARE FRA DENNE SISTE TUREN. I TILLEGG TIL BESKRIVELSE AV SELVE LØYPA ER DET NATURLIGVIS EN DEL RENE NATURBILDER OGSÅ, SLIK SOM DETTE FRA EN MYRPUTT VED MAGOVIKA.
Jeg har lagt ut en omfattende beskrivelse av denne siste og
de tre andre testturene på Dropbox, ganske tunge filer – men med massevis av bilder,
og med tips til de som vurderer å løpe NUC i september. At jeg har brukt mye energi på lurvete løyper og
vanskelige forhold er ikke negativt for løypa, men en ærlig beskrivelse av hva
som venter de som våger seg på denne utfordringen. Makstiden er satt til 20
timer, noe som er overkommelig for «alle». Jeg gleder meg allerede!
Må man kunne orientere for å være med på NUC?
Nei, ikke slik vi tenker på konkurranseorientering med detaljerte kart og bruk av kompass. Derimot bør man ha noe erfaring i å følge vanlige turkart – og gjøre riktige veivalg i stikryss. Jeg har tegnet inn løypa på et forstørret kart som dekker 3xA3 ark. De som er interessert kan få kopi av dette. Ellers handler det mye om å være topp konsentrert, og det er nok lettest om man ikke løper og skravler med andre.
NOEN BILDEMINNER FRA LØRDAGENS TUR:
Detaljert beskrivelse av hele turen finner du på linken lenger opp, men nedenfor følger en del bilder og kommentarer fra min lengste treningstur siden UltraBirken 2010. Kremt, det ble visst en rekordlang bildeserie - det var en innholdsrik tur...
Nei, ikke slik vi tenker på konkurranseorientering med detaljerte kart og bruk av kompass. Derimot bør man ha noe erfaring i å følge vanlige turkart – og gjøre riktige veivalg i stikryss. Jeg har tegnet inn løypa på et forstørret kart som dekker 3xA3 ark. De som er interessert kan få kopi av dette. Ellers handler det mye om å være topp konsentrert, og det er nok lettest om man ikke løper og skravler med andre.
NOEN BILDEMINNER FRA LØRDAGENS TUR:
Detaljert beskrivelse av hele turen finner du på linken lenger opp, men nedenfor følger en del bilder og kommentarer fra min lengste treningstur siden UltraBirken 2010. Kremt, det ble visst en rekordlang bildeserie - det var en innholdsrik tur...
Her kommer jeg til Roensætra for andre gang - jeg trodde jeg kom til Elgstøa. Det som skjedde var at jeg valgte å følge noen dyretråkk ved siden av ei steinete kløft der jeg så det ville bli plagsomt å bevege seg. Jeg forlot altså stien 30-40 meter før der stien brakk 90 grader mot høyre. Etter å ha lekt sau noen minutter forsto jeg at jeg umulig kunne være på blåløypa - og gikk tilbake til det jeg trodde var utgangspunktet. Da så jeg stisvingen, men feiltolket retningen og jogget tilbake til Roensætra uten på kjenne meg igjen. Det er merkelig hvor ulikt terrenget er når du kommer fra den andre kanten, og du samtidig er der for første gang. Ved Roensætra så jeg forvirret på et løypeskilt, og smugtittet på baksiden for å lese hvor jeg var - og der sto det Roensætra. GPS'en ble stoppet, og det ble altså omstart 40 minutter etter første start.
Alt gresset på hogstflatene og mye undervegetasjon ellers ga utfordringer både med å finne fram og med trygg nedsetting av foten. Det ble mye gåing med gress og bregner til øra - og det er ikke godt å si når noen gikk på disse stiene sist.... I september er det nok mer vissen og nedtråkket undervegetasjon, så stiene bør bli både lettere å følge og tryggere å løpe på.
Sjekkpunktet ved Båhussætra var bare ei steinrøys og et skilt på en fin åpen eng. Sjekkpunktene er lagt slik at det ikke skal være lønnsomt å løpe annet enn den beskrevne løypa. Likevel fant jeg to steder det det kan spares opptil en halv time på hver av dem ved å ta omvei på skogbilveg. Årsaken er det vanskelige underlaget som gir "halv fart" i forhold til vegløping.
Dette byggverket like ved Store Daltjuven lurte jeg veldig på, men da jeg kom fram så jeg at det var en beskyttelse mot å falle ti meter ned i et juv der Løkebekken dundret nedover mot Nysætervegen.
Langt der nede var en frådende bekk.... som jeg snart skulle få hilse mer på.
Stien fulgte høyresiden av bekken, men her krysser blåstien over til andre siden. Den lille bekken er blåstien på andre siden. To meter til høyre er det 15-20 meter fossefall, så uten sikring var det helt uaktuelt å krysse her.
Det fristet ikke å prøve meg lenger opp heller, så jeg tok sikte på 6-700 meter gjennom skauen ned mot Nysætervegen.
Før og etter dette partiet var det hele tre kilometer vegløping, med dagens høyeste hastighet. Gjennom eventyrskogen ned langs Løkebekken fikk jeg derimot dagens desidert dårligste kilometertid, selv med nesten 100 meter fall. Bildet yter ikke terrenget rettferdighet - det var veeeeldig lurvete, undervegetasjon som gjorde det umulig å se hvor jeg satte foten, steinete og tildels veldig bratt. Jeg snublet meg fram, holdt meg fart i tørre busker som stort sett knakk, og kom på et merkelig vis ned til bekken der den hadde roet seg.
Her nede kunne jeg komme over Løkebekken på en trygg måte. Det var rufsete vakkert her nede! Dersom det er like mye vann konkurransedagen kan man følge venstre siden av bekken helt fra veien, og slik sett treffe stien lenger ned uten å krysse elva, Det vet jeg nå....
Jeg var ikke helt ferdig med Løkebekken. Rett etter sjekkpunkt 13 ved Nysætra krysset blåstien bekken på restene av en klopp. Selvsagt ved et stryk, så jeg valgte høyre side av vrakhaugen og vasset over med vann til livet. Nå fulgte noen kilometer som kanskje er det røffeste av NUC-traseen - i alle fall slik det var en frodig julidag med vasstrukkent terreng.
De tre forrige bildene, fra "blåstien" mellom Nysætra og Skinnskattberget, trenger egentlig ingen ytterligere kommentarer.
Hvor er stien? Hogtfeltene var en utfordring, der jeg sløste en hel del tid med å finne riktig rute på stier som var borte i høyt gress.
Over Skinnskattberget (550moh) var der fint selv om det var minimal utsikt. dette er sjekkpunkt 14.
Fire ganger på turen ble jeg lurt av utydelig stisving 90 grader til høyre. Her ned mot Hakkloakalven er det antydning til tråkk rett fram, men jeg skulle altså til høyre. Etter at gammel'n hadde beita litt nedover forsto han at noe var galt...
Fin steinfyllingsdam ved Hakkloakalven. Broa så ikke helt trygg ut, men alternativer var en svømmetur.
Jeg kom trygt over. Flott byggverk sett fra "sjøsiden".
Den flotte gyngebroa over Magovika mellom Hakkloa og Hakkloakalven. Jeg skulle ikke over der, men måtte en tur utpå likevel. NUC-løypa følger Magovika på denne siden av vannet.
Det er fint ved myrene nordøst for Hakkoa - men bedre egnet for skigåing om vinteren enn løping om sommeren.
Det var stadig nye overraskelser, og alle kostet ekstra tid. Det var selvsagt nytteløst å forsere dette området med vindfall i utkanten av ei stor hogsflate før Østre Hakkloa gård. Det ble en tidkrevende omvei i villterreng....
Et fint stiparti mellom Østre Hakkloa og Måsjømyra. Dette måtte foreviges, det var ikke mange slike partier på turen.
I dette stikrysset ved Måsjømyra like ved Trehørningsrumpa er sjekkpunkt 15. Jeg er hverken mer eller mindre sliten enn to timer tidligere, og det ble egentlig ikke verre senere heller.
Krampegammeln's vannhøl. Jeg hadde jo for lengst sluttet å bry med om vann og gjørme, jeg tråkket uti det meste. Problemet med denne grøfta var at det var like dypt som venstrebenet var langt. Og da satt krampa på innsiden av venstre lår. 3-4 minutter massasje og tøying fixa det...
Krampegammeln's gjørmehøl. Ikke like dypt som vannhølet, men nok til at krampa satt godt på innsiden av høyre lår denne gangen. Bare et par hundre meter etter forrige stopp ble det nå 3-4 minutters behandling av høyre lår, og resten av turen gikk det greit uten flere krampestopp.
Jeg har kommet til Helgeren, bare 13 kilometer igjen. Vannstanden var høy og blåstien lå godt under vann. Det ble vassing med vann til livet nok en gang - skråningen bortenfor så ufremkommelig ut. Det var OK badetemperatur...
Det var ikke stort bedre litt inn i skauen - legg merke til blåmerket på buske midt i havet. Mer vassing - men aldri over brysthøyde.
Fisker'n ved Helgeren. Det ble en kort prat, men jeg skulle altså ikke vært der. Jeg hadde 200 meter opp i skråningen blitt lurt av en ny 90 graders sving der stien rett fram var tydeligst. Det gjelder å være skjerpet!!
Etter drøye to kilometer langs Helgeren kom jeg over haugen til Fortjernbråtan, det utsikten mot Fortjern er flott på en soldag som denne.
Fra Fortjernbråten bærer det over mot Helgeren igjen, og over demningen til veien mellom Hakadal og Kikut. Jeg er ved sjekkpunkt 16.
Et par kilometer sør for Helgeren og veldig nær der NUC-løypa kommer tilbake 16 kilometer senere, kommer jeg til en blåsti som ikke står på det vanlige Nordmarkakartet (står på Kikutkartet). Parallelt med veien mot Liggeren og Tømta går den blåmerkede bekken over hogstflatene i retning Gåslungen. I jannickes beskrivelse står det at det er fin sti her. Nå var det en fin bekk - gresskledd bekk - men godt blåmerket.
Litt før Gåslungen kommer jeg til Helvetesfoss der sjekkpunkt 17 skal være. Med stor vannføring er fossen flott og støyende, på bildet ser vi de nederste "trappene" i elva der tømmerfløting
Øvre del av Helvetesfoss, med broa jeg snart skal over.
Gåslungen gård passeres, jeg er nå på gammel kjent Nordmarkstraver'n-løype. Rart å tenke på at jeg var misfornøyd da jeg perset med 2:06 i Traver'n på 80-tallet (ca 4:15km). Der er bare 10-12 kilometer på blåmerkede stier, noe som blir en parantes i forhold til NUC.
Like etter Gåslungen gård passerer jeg damkrona til Rottungen, en av mange Nordmarksidyller.
Så er jeg omsider på vei opp mot Kamphaugen, på stier jeg kjenner godt fra Traver'n. Her i et sjeldens furuskogparti, det er ellers mest granskog i Nordmarka. Fortsatt er framdriften grei nok til at jeg begynner å tro på at fullføte NUC i september er realistisk (det er tross alt veldig romslig makstid).
Kamphaug... der Traver'n fortsetter rett fram mot Skjersjødammen og jeg skal til venstre mot Hammeren og Hønefoten.
Solnedgang, på tide å bli ferdig...
I disse mer sentrale strøkene av marka blir det ryddet etter vindfall, slik som her nedenfor Kamphaug. Det var greit å gå i tunellen under trærne.
Blåstien til Hammeren tar av til høyre, jeg skal følge skiløypa til Hønefoten - maks en kilometer igjen. Dette blir ikke enkelt for den som ikke er kjent eller har fått grundig veiledning. Det var stier og tråkk litt her og der, og en omvei rundt ei myr (som senere viste seg å være riktig) endte med at jeg gikk i ring og kom tilbake til kanten av myra etter 5-6 minutter. Jeg hadde blitt usikker og lette opp skiløypa i myra. Der var begynt å skumre, så jeg dro rett på i terrenget i det jeg mente var riktig retning, og plutselig så jeg rett ned på bommen ved Hønefoten.
Denne aller siste av 90 kilometer jeg testet av NUC-løypa er den mest "tvilsomme", ikke minst fordi de fleste antagelig vil komme her etterat det er blitt mørkt. En omlegging nedom Hammeren på blåsti, eller merking, anbefales.
Jeg fant fram et o-kart fra 2002 (jeg vant forresten klassen i det kortdistanseløpet) - og rekonstruerte avslutninga. Vi ser blåstien som går ned til veien mot Hammeren, en omvei som vil gi en ekstra kilometer. Det røde er der skiløypa går og det gule er der jeg løp.
Så kom junior for å hente Gammel'n som hadde vært på tur i 9 timer. Kjekt med en snill medhjelper.
Nå blir det er par uker med mer normale treningsturer, før jeg skal teste den nye UltraBirken.
