Jogger videre... og grubler på XREID!

Jeg var litt spent på dagens "langtur" etter at bena ble tidlig tunge på lørdagens langtur... men det var ingen grunn til bekymring - alt målt ut fra nåværende forutsetninger. De planlagte 2-timersturene på sykkel annenhver dag, mellom løpelangturene, har jeg kortet ned til en time fra og med i går.

Løpetesten bedre enn fotballkampen

Også dagens løpetur ble kortet inn en halvtime så jeg skulle rekke hjem til Ålesund-LSK på TV... en kamp jeg dessverre rakk å se på, med tidenes verste LSK-tap. Da var det godt at løpeturen ble en opptur. Seks runder på 2,2 km i den lokale terrengrunden min der hver runde gikk fortere enn den forrige og jeg uanstrengt løp siste runden på 5:25/km. Det var ganske gjørmete etter dagens regnvær... (ikke så tørt som på bildet fra forrige mandag) så jeg var godt fornøyd med farten - og aller mest fordi jeg nå føler meg klar for en ny 4-5 timers tur om 2 dager.

XREID eller...
Det er bare 13 dager til Vestfold Ultra Challenge, og ganske kort også til UltraBirken og Marka24, men det jeg grublet mest på mens jeg løp i dag var nykomlingen XREID. 150 km over Hardangervidda med start på Dyranut og målgang på Gaustatoppen, der 50 løpere får starte i årets prøveløp.
http://www.xreid.com/
Jeg har så VELDIG lyst til å bli med - og tror jeg sender påmelding/request i morgen. Så får jeg heller ta en ny status på skrotten etter Marka 24; ...om jeg tror XREID er gjennomførbart. Deltagerlista fylles opp, så jeg må bare bestemme meg nå.... Alternativene mine til sommerutfordring er Meråker Mountain Challenge 29.6. (litt kort tid etter Marka24 eller Hornindal Rundt 6.7.

Norwegian Ultra Tour 2013

Medaljen (spinner) til høyre skal jeg i alle fall sikre meg, jeg som har hundrevis av medaljer i en skuff. Det er medaljen som tildeles alle som fullfører en av distansene i de tre terrengultraløpene Vestfold Ultra Challenge, Kristins Runde og Telemarks Tøffaste. For meg blir det 52 +81 +81 km i disse løpene. Den største utfordringen kan bli KR, siden jeg der må ha hjelp til merking og arrangement som jeg ellers ville tatt meg av selv. Det er 3.august... det får jeg finne ut av senere.

4 timer stiløping med tunge ben...

Dagens tur gikk på kryss og tvers i "rundene mine" i Fenstadmarka. Den østre er Olavrunden I, den vestre er Olavrunden II, og derimellom Ellingsjøen/ Spitmyra rundt. Lenger vest ligger Egilrunden som jeg droppet i dag,

 

Jeg hadde en plan - og viljen til å gjennomføre var tilstede, men egentlig var jeg glad jeg måtte droppe den siste runden på dagens langtur på kryss og tvers i Fenstadmarka. Det skulle vært en 5-timerstur, men ble "bare 4:05" - der var det jeg rakk før vi fikk besøk på "brygga".

 

Vardehøgda, turens høyeste punkt

 

Om skylden for tunge ben skal tilskrives torsdagens totimerstur i samme terreng eller veldig sen sykkeløkt i går, er jeg ikke sikker på. Kanskje en kombinasjon. Allerede etter en times tid kjente jeg at bena var tunge så fort det gikk oppover - og med 600 høydemeter ble det en del oppover. I tillegg var det mye sugende underlag - så 4 timer utelukkende på sti føltes langt og lenge - og mye tyngre enn det jeg vil møte i ultraløpene framover.

600 høydemeter er ikke så mye, men på mykt underlag merkes det godt.

 

Det er fint her ved Spitmyra, men mye våte, gjørmete stier opp/ned hit.

 

Hvor smart er det å slite seg fram med tunge ben i ytterligere 3 timer? Unødig nedbrytning eller bra ultratrening? Jeg satser på det siste - og hadde jeg hatt et time til til rådighet ville jeg også tatt med "Egilrunden" til slutt. Jeg løp altså en mix av "Olavrunden I", "Olavrunden II" og "Ellingsjøen/Spitmyra rundt".  Etter 33 tunge kilometer hadde jeg noe krampetendenser i legga på slutten, men utover kvelden føltes kroppen egentlig helt OK.

Blåveis så langt øyet ser...

 

Jeg hadde skogen for meg selv... hvor var turgåerne i dag?

 

Jeg løp med konkurransesekken med 4 liter drikke, diverse mat og ekstra klær, fotoapparat mv. Det var i overkant tungt, og selv på en ganske varm dag drakk jeg bare ca 1,5 liter. I VUC og UltraBirken vil jeg nok starte med max 2 liter og satse på etterfylling underveis.

Om to dager har jeg planlagt en 2 timers løpetur, og to dager etter det igjen en ny 5-timers. Orker jeg det? ...og er det smart å sykle to timer hver av dagene mellom? Tja - jeg prøver, jeg vet det kan svinge veldig fra dag til dag - og de neste løpeturene blir nok i litt mer lettløpt terreng.

17 dagers plan med Vestfold Ultra Challenge som mål

Motiv fra dagens 2-timerstur i Fenstadterrenget.

Det nærmer seg sesongdebut for KrampeGammel'n, årets første konkurranse blir 52 km i Vestfold Ultra Challenge. Ganske rart å tenke på at jeg for få år siden løp 80-100 konkurranser hvert år... nå kommer årsdebuten 26.mai. Det er en lang historie bak som jeg lar ligge nå.

Treningsplan er nesten å ta i for hardt... her er det snakk om løping og sykling i moderat fart annenhver dag. En "fartstest" sist mandag ga klar beskjed om at symfysen ikke er klar for toppfart (min toppfart) ennå. Det er snakk om løping i terrengultrafart, og sykling i såpass moderat fart at jeg orker å løpe langt dagen etter. Variasjon ellers består av de ultralange turene - og i betydelig nedtrapping inn mot konkurransen.

Under normale omstendigheter ville det vært minst en intervalløkt i uka ... og løping 5 av 7 dager. At jeg ikke har kommet i gang med styrketrening igjen etter flyttinga er en annen historie...

 

Den klart viktigste treninga før VUC er de 3 ultralange turene, og fem rolige dager før konkurransen. På samme måte er VUC viktigste trening før UltraBirken to uker etterpå, og begge er viktig for å komme i OK form før Gunnar og jeg løper/går Marka 24 uka etter UltraBirken. Telemarks Tøffaste 81 km  i september er derimot årets "hovedmål"....

  



"Terrengtest"
Førnøyd med farten - ikke med symfysen

Mandag 6.mai - etter fire treningsfrie dager (arr Romerike 6-timers) - kjørte jeg til Nes kirke for å løpe fem runder i Arnestadskogen. I den "nyoppdagede" skogflekken har jeg en runde på 2,2 km - mest sti, litt kjerrevei - og ganske lite kupering.

 

Som bildet viser er det en del røtter som bremser farten ganske mye, og også ei ganske hard kneik der jeg gikk store deler, Likevel hadde jeg 5:22 /km i snittfart på fjerde runden - og 11:49 er dermed foreløpig pers i runden. Det var en helt grei test, men jeg sleit med vondt i symfysen hele kvelden og de neste to dagene. Altså er jeg ikke klar for å pushe formen ennå, mer jogging venter...

 

Gjensyn med "Olavrunden"
Fin treningstur i terrengultrafart

I dag hadde symfysen roet seg igjen, og for første gang siden august i fjor løp jeg den opprinnelige "Olavrunden" i Fenstadmarka. Med litt omvei i starten ble det 16 km, 320 høydemeter og løpstid 2:03. Det er stort sett bare stiløping, men likevel rolig fart; "terrengultrafart". Det ble en flott tur der jeg hele veien tok det rolig som om det var starten på et ultraløp, og etter 2 timer var jeg da også totalt uberørt av turen. Det var den bekreftelsen jeg trengte før en tilsvarende 5-timerstur om to dager.

 

Ellingsjøen, isfri...

 

Grindervangen med en av årets tur-o-poster

 

Valstadvarden 410 moh - null snø her også

 

Vindfall over stiene hører våren til...

 

Gråvær og duskregn ble til sol på slutten av turen.

6-timers arrangørglede

"Ingen glede er større enn å glede andre"....
...er ikke langt fra sannheten selv for en egoist som meg. Sterkest blir dette når man får tilbakemeldinger fra de man gleder - og etter Romerike 6-timers 4.mai var tilbakemeldingene mange og positive. Tilbakemeldingene kan være direkte i form av samtaler eller epost, men også indirekte gjennom f.eks. blogger og Facebookoppdateringer.

Dette blir litt som å kjøpe bil og andre dyre ting... ofte studerer man omtaler og tester grundigere etter kjøpet enn før - for å overbevise seg selv om at man har handlet riktig. Etter et løpsarrangement leter man på samme måte etter bekreftelse på deltagernes fornøydhet med arrangementet, og ja; man er gjerne også litt hårsår på eventuell kritikk selv om den er konstruktiv. Det siste henger gjerne sammen med all tiden som legges ned - og sannheten om at det aldri blir perfekt for alle - rett og slett fordi deltagerne har subjektive meninger om hvordan ting bør være.

Sist lørdag arrangerte vi Romerike 6-timers (tidligere Eidsvoll 6-timers) for 9.gang, løpet som startet "ultrabølgen" i Norge og som fortsatt er ett av de 3 største ultraløpene i Norge. "Vi" er Romerike Ultraløperklubb - som det siste året har vokst seg dobbelt så store og som nå har mannskaper nok til å arragere løp og likevel ha suverent flest (24) deltagere med i konkurransen. De første 5 årene var Bjørn Hytjanstorp løpsleder og arrangør (Spiridon LLL) med meg som "venstre hånd", mens jeg sjøl har vært løpsleder etter at Ultraløperklubben overtok løpet fra 2010.

Løpets far Bjørn Hytjanstorp,  nå "bare" deltager...

Med tanke på mannskaper og forberedelser har det aldri vært enklerer enn i år. Likevel tar dette tid;
De to dagene før løpet var det haugevis av ting som måtte ordnes, hentes, klargjøres - ting som ikke er like enkelt å delegere. Løpsdagen var det tidlig opp etter tredje natt på rad med for lite søvn, løpsdagen inklusive opprydding var lang og hele dagen etter løpet gikk med til etterarbeid og oppdateringer på kondis.no. Fire hektiske dager uten tid til egen trening og andre utskeielser og alt for lite søvn, men det er verdt det!!

Marianne Mæhlum vant kvinneklassen

 

Dag Bern vant herreklassen

 

Det med kondis er jo spesielt, det er jo en annen hatt enn arrangørens - akkurat som rollen min i ultraløpsutvalget (NFIF). Likevel ser jeg det som en del av arrangementet ved at jeg legger ned mye arbeid på ekstra lange bildeserier fra egne løp... denne gangen ble det lagt ut 95 bilder i bildereportasjen på kondis.no:

Mæhlum og Bern vant 6-timers

Bildereportasje 95 bilder

6-timers arrangørglede var derfor i virkeligheten 4-dagers arrangørglede, og alle de hyggelige tilbakemeldingene er helt klart viktig for å holde motivasjonen oppe år etter år. At vi var mildt sagt uheldige med været i år er det ikke noe å gjøre med. Det var kaldt, det blåste og det regnet - og deltagelsen "skrumpet" fra 106 påmeldte til 89 startende. Likevel var det en fin dag - takket være tross alt fornøyde løpere, flinke og blide arrangører og et flott samarbeid med Ull/Kisa IL.

En spesiell takk til min nattarbeidende junior - som ofret noen timers søvn for å ta bilder av løperne (dokumentasjon er viktig og populært).

Sammen med Josh (ToppTod) like før start...

 

Johan Holmgren var beste løper fra klubben med 4.plass

 

Cecilie Holmgren ble også nr 4 (vant K35-39)
likevel "bare" 3.best fra klubben

 

Marianne Følling ble nr 3 (vant K50-54)...

her sammen med Tore Mortensen fra Opaker.

 

Hilde Johansen best av kvinnene i klubben, 2.plass

 

Sølvi Stensli supplerte en flott innsats av klubbens kvinner med sin 5.plass (vant K45-49).

 

Min personlige favoritt!
Øistein Ackenhausen er den eneste som har løpt samtlige 6-timersløp på Romerike. I sitt 9.løp hadde han en særavtale om å få løpe videre til passering helmaraton (42,195km) dersom han ikke rakk det på 6 timer. Men det gikk fint, han klarte både helmaraton og ytterligere 73 meter.

Hurum Rundt "the extended version" 60 km - fortroppen

Det er vel aldri for sent å servere en solskinnshistorie, og årets Hurum Rundt 1.mai var en solskinnshistorie på flere måter...:

Det var 4 år siden sist jeg deltok på denne årlige begivenheten arrangert av Sætre's Löplabb- og ultraløpsguru Geir Frykholm. Jeg kom gjennom de 6 milene. Jeg hadde hyggelig selskap. Det var solskinn.Jeg var forresten delvis med for 3 år siden, da løp jeg de fire første milene og syklet resten, men i år var jeg klar for å prøve hele runden igjen. 3 mil på asfalt, 2 mil på grusveier og 1 mil på utfordrende kyststi. Allerede i fjor jogget jeg jo gjennom en del ultradistanser i terreng, men nå var det snakk om lengste strekning på vei siden jeg ble skadet for drøyt 3 år siden.

(Klikk på kartet for bedre kvalitet)

 

En times forsprang
Jeg forlangte en times forsprang på de andre - og fikk det. Jeg fikk tilogmed selskap av Marit som trener hardt for det 250 miles lange Thames Ring. Dermed var det opp i gryninga for å komme til Sætre tidsnok til å få startet 09:00,  Per-Einar ble plukket opp på Kløfta og Marit på Kjeller, og 09:01 var Marit og jeg i gang - begge med Hoka-sko og tunge sekker.

Gjennom skogen fra boligfeltet der Geir bor klarte vi å løpe litt feil, så det ble litt klatring ned til veien der vi skulle fortsette - men snart var vi underveis i rolig trav langs en foreløpig trafikkstille riksvei 289 på vei mot Klokkastua. Arbeidsoppgaven var hele tiden å rasjonere mest mulig med kreftene, det betød gåing i motbakker og så vidt over 6:00/km ellers.

Leirkalj
De første to milene var egentlig ganske kjedelige på det Hurumske innland, men det var jo bare oppvarminga til desserten som kom etter 23 kilometer. Marit bablet flere ganger om "leirkalj" - men av ren høflighet tok det en stund før jeg spurte den opprinnelige trønderjenta hva nå det - og det var altså hestehov hun snakket om - for den var det mye av langs veikanten, det var jo omsider blitt vår og snøfritt.

Marit på vei inn i Holmsbu

 

Holmsbu, "sørlandsidyll"

 

Kyststien
Ned mot Holmsbu og videre mot Rødtangen var det fortsatt asfalt, men veldig fint kystlandskap og mengder med sommerhus og hytter. De første 22 km gikk i snitt 6:30/km-fart. Men nå ventet Kyststien - og det er ikke en hvilken som helst sti; Det er klatring opp, klatring ned, litt rappelering, mye balansering og enda mer leting etter neste blåmerke som alltid var gjemt bak neste knaus - og selvsagt noen flotte partier også. Ja, hele strekningen er jo flott, men å påstå at vi løp hele tiden blir i beste fall en halv sannhet. Vi tok oss også tid til en 10-15 minutters rast på en haug før Ertsvika. Når jeg sjekket GPS'en etter hjemkomst fikk jeg en overraskelse, i det vi hadde vørt helt ute på Østnestangen.... der spørs det om de andre kuttet rett over slik stien er tegnet på turkartet (?)

 

Motiver fra Kyststien:

 

 

 

 

 

 

 

Med Tofte i det Fjerne...

Tofte Musikkorps
Kyststien deler seg flere ganger, og forrige gang jeg var her valgte jeg hele tiden den best løpbare stien vekk fra kysten. Nå var avtalen med Geir at vi hele tiden skulle følge kysten, så det gjorde vi - og vi kom fram og etterhvert ut på asfalt igjen et par kilometer før Tofte sentrum. Det var 1.mai - og timinga var glimrende, for akkurat da vi løp inn i Tofte startet Tofte Musikkorps marsjen sin gjennom tettstedet - og korps-Marit var mer enn begeistret for det innslaget. Etter litt colashopping på den lokale bensinstasjonen var det nok en gang jogging forbi musikkorpset som nå passerte den nedleggingstruede cellulosefabrikken. På de 14 kilometerne fra Rødtangen hadde vi brukt 2,5 time...

Marit passerer korpset...

Hvordan sto det til med skrotten?
Overraskende bra etter 5 timer. Hoka BondiB skoa har åpenbart en glimrende demping, selv om de var tilnærmet håpløse på de mest ulendte delene av Kyststien. Nordover fra Tofte ble det mye gåing i de lange motbakkene for å spare krefter. På den neste mila var det 300 høydemeter som skulle forseres. Litt feilløping ble det også, da vi bommet på veien inn forbi Vingården (der man produserte den musserende vinen Golden Power fram til 2006) - og fikk en litt lenger rute videre.

Vi snudde oss fra tid til annen og så etter "hovedfeltet" med Geir, John, Frants, Per-Einar, Tomas, Leif og Tor Idar - men egentlig trodde jeg ikke at de ville ta oss igjen dersom jeg ikke gikk på en smell. En hel time er mye å ta igjen selv om distansen er 60 km. Selv om det blåste litt var det fortsatt supert vær, og jakkene var forlengt plassert nederst i sekken.

Grusveier og snø
Nå fulgte ca 15 kilometer med grusveier - og til vår store overraskelse var det ganske mye snø på veiene i høyden. Ett sted var mer enn usikker på veivalget, der en hogstvei gikk litt annerledes enn det kartet ga inntrykk av - men det var heldigvis riktig, og vi koste oss i tildels dyp snø noen steder og 60 mm pukk andre steder. Vi tok også noen blåstier mellom Hesthagadammen og riksvei 281 der de andre fulgte vei... det var i praksis steinete bekkeløping med betydelig innslag av issvuller. Et sted der oppe, etter 47 km døde GPS'en ut, den hadde ikke vært fulladet ved start.

Snø i høyden
(se også bildeserien til Frants, link nedenfor)

Leirkalj i vegkanten...

Sjarmøretappen
Etter noenogfemti kilometer hadde vi flott utsikt mot Drøbak fra Grønsand Gjestegård, bare sjarmøretappen var igjen. Det gikk i helt grei joggefart, først langs riksvei 281, og deretter på en fin løpbar kyststi forbi Kongsdelene og fram til Sætre sentrum. Nå snudde vi oss i hver sving og så etter de andre... og da vi løp en kilometer feil i sentrum var vi sikker på at de andre skulle passere oss (det lokale kartet stemte dårlig da det lå et nytt butikksenter der veien skulle gått (!!). Men nei da, vi kom oss opp de kjempebratte bakkene i Fransåsveien og til slutt fram til Tempelveien der Geir bor.

Kongsdelene kirke

Kunne nok fulgt de andre
GPS'en hadde som sagt tatt kvelden, men jeg stipulerte turen til ca 61 kilometer. Totaltiden var 8:25 og tid i bevegelse 7:50. Litt småfornøyd var vi ferdigskiftet da de andre kom 15-20 minutter etter oss, og de hadde effektiv tid 7:19 på drøyt 2 km kortere strekning dersom beregningene stemmer. I tillegg til kilometeren i Sætre hadde vi turen ut på Østnestangen og en unødig sving før veien ved Tofte. Jeg var sliten i låra på slutten og hadde noen vannblemmer der Hoka-skoa hadde svømt rundt føttene på Kyststien, men Hoka-skoa beviste at ryktet jeg har hørt om dem stemte bra. Det går kanskje ikke fortere, men leggene var like fine selv etter så mange timer.

Så var alle samlet...
Det ble altså en strålende solskinnstur med Marit, og på en måte løp vi også sammen med de andre. Det som er helt sikkert er at vi fikk servert en herlig suppe og gode vafler av Geir's kone Liv.

Den suppa er forøvrig behørlig omtalt i Frants' beretning fra dagen:
 Har du fortjent Nordens beste suppe
(klikk på første bilde, og bla videre mens du leser de morsomme bildetekstene). 

Per-Einar har lastet opp en fin video fra turen på YouTube.

2,5 time terrengjogg i Elglortåsen

Hvis det var opp til meg, ville jeg byttet navn på Tesiåsen ved Vormsund til Elglortåsen. I vinter så jeg at terrenget var fullstendig perforert av elgtråkk, og nå når snøen er borte er det like mye elglort som barnåler i skauen. Jeg har løpt masssse i skauen i 35 år... men aldri sett så store mengder elglort andre steder.

Smal fin sti... det var en del slike i åsen, som absolutt var å foretrekke framfor lysløypa der det er veldig vått ennå - og nokså herpet av hestetråkk i de ganske mange myrhøla.

Sjekke-alle-stier-i-Tesiåsen-joggetur
Nåja, det var bare en digresjon, jeg tråkker heller i elglort enn hestemøkk, kuruker og sauemøkk - og det var ikke til å unngå på mandagens sjekke-alle-stier-i-Tesiåsen-joggetur. Når treningsturen blir et prosjekt som det å kartlegge alle stier går tiden fort, og selv om farten i ville terrenget er lav er det finfin trening. Å sjekke alle stier innebærer også en del løping der det ikke er sti... men kansje en sti. I lille Tesiåsen er det veldig aktiv skogsdrift og masse sår i terrenget etter hogstmaskiner. Jeg fulgte noen av dem i tilfelle de endte opp i stier, men det ble mest kaving i gjørme og kjempedype sår i terrenget.

Planen var å løpe minimum 3, helst 4 timer, men masse kneløft i vått terreng sugde krefter ut av en gammel skrott, så jeg ga meg etter 2,5 time - da hadde jeg kartlagt det som var av stier og litt til.

Underveis på turen møtte jeg en grunneier som jobbet med vedhogst i utkanten av terrenget. Vi utvekslet hogstfaglige bemerkninger (kremt) - og interessant nok beklaget han at det var så gjørmete der hvor stien gikk inn i skogen. Han skulle gruse opp og sette i stand, så det ble finere for turgåerne!! .... ingen sure miner over at jeg lånte skauen hans til treninga mi altså.

Det var mye hogst og stygge kjøresår i de østre delene av åsen...

 

Stien ble borte.... men det er morsomt å løpe i ville terrenget.

Dette er hva jeg fant av stier + litt til. Jeg har krysset over det som er stygge kjørespor etter hogstmaskiner eller ender opp i "ikkenoe". Det som er igjen er nok til å få OK variasjon på treningsturer opp til 2 timer.

Kald 48 km's Eidsvollrunde på sykkel
På tisdagens sykkeltur merket jeg at leggene hadde slitt mye dagen før.... jeg fikk stadig vekk krampelugging i legga - utan at jeg gadd stå av sykkelen for å tøye ut av den grunn. Egentlig var jeg mest glad over at jeg klarte å holde meg på sykkelen - siden det blåste friskt, og vindene kom litt herfra og derfra. På Eidsvollrunden min (Vormsund-Eidsvoll-Vormsund på begge sider av Vorma) var det ikke bare vind. Det regnet, det kom en del hagl og torden, det var 6-7 kalde varmegrader og det regnet enda mer. Verst var det for føttene, jeg hadde ikke tatt på overtrekk utenpå sykkelskoa, det var dumt - veldig kaldt og veldig dumt.

Likevel var det en fin sykkeløkt med terrengsykkelen på asfaltveier.... og 48 kilometer registrert i treningsdagboka etter drøye to timer på setet.